KRISTIANSAND: — Drapet i Songdalen gjør meg bare enda reddere. Jeg sov ikke hele natten da jeg hørte om det fredag. Blir jeg den neste? Hva med ungene? Det ble til at jeg gikk oppe og svev hele natten.

Kvinnen som snakker er en av 104 på Sørlandet med voldsalarm. Vi traff henne i går kveld.

Det eneste gale hun har gjort i livet, var å forelske seg i feil mann. Men det visste hun ikke før etterpå. En mann som ikke kunne godta at hun er et menneske. Han vil ha henne som eiendom.

ALLTID REDD

— Jeg sover ikke når naboen reiser bort. Jeg drar aldri til byen - da må jeg i tilfelle ha mange venninner med meg. Å gå på kino er ikke sånt jeg våger å gjøre, forteller hun.

— Hver gang jeg kjører bilen inn i garasjen, er jeg livredd. Men jeg må kjøre bilen inn i garasjen. Jeg forsøker å være sterk, men frykten er der hele tiden.

Hun går og sjekker at døra er låst. Den er alltid låst, men hun må sjekke.

— Jeg lengter etter fred, sier kvinnen, som er stolt over at hun våget å ta kampen opp og at hun gikk til politiet.

Men hun hadde nok trodd at hun skulle blitt kvitt alt det vonde. Hjelpen hun har fått handler om en voldsalarm hun kan trykke på når hun føler seg truet.

— Jeg vet at dette er noe som vil følge meg hele livet. Enten blir jeg drept, eller så må jeg leve i frykt - helt til han er borte.

Hun har hatt voldsalarm nesten i ett år - og han har hatt besøksforbud litt lenger.

VÅPEN FORAN BARNA

. Men han har gitt blaffen i det forbudet flere ganger. Den ene gangen troppet han opp hjemme hos henne. Han hadde med våpen og ladet det foran henne og barna.

— Mens jeg ventet på politiet lente jeg meg over ungene. Hvis han skjøt, skulle kulen treffe meg, ikke dem.

Hver gang telefonen ringer, er hun redd for at det er han i andre enden. Som regel er det ikke det.

— Men når han ringer, blir han rasende hvis jeg ikke vil snakke. Legger jeg på, ringer han om igjen og om igjen. Hvis ikke jeg tar telefonen, kan han holde på hele natten.

Kvinnen visste ikke at 103 andre har det omtrent som henne på Sørlandet. Hun sier det er vondt å tenke på at så mange kvinner er fanger i eget liv, fordi en gal mann ikke kan godta et nederlag.

— For jeg antar at de fleste har med brutte forhold å gjøre, sier hun.

— Er voldsalarmen viktig?

— Den gir meg god trygghet hjemme. Bak en låst dør, regner jeg med at jeg har god tid. Da rekker vel politiet fram. Ute holder det ikke med alarmen. Da må jeg ha folk rundt meg.

  • Han ødelegger jo alt det vi andre ser på som helt selvfølgelige friheter i livet?

— Ja, han gjør det. Jeg er uendelig glad for at jeg har orket å begynne å jobbe igjen. Det gir meg mye, sier kvinnen.

Men også i forhold til jobb har hun dårlig samvittighet.

— Jeg har veldig flotte kolleger. Hver dag tenker jeg på om jeg setter dem i fare. Tenk hvis han kommer for å ta meg på jobb.

— Hva vil du si til politikerne?

— At de må finne løsninger som straffer mannen. Han går jo fritt rundt, det er jeg som er i fengsel. Og sånn skal det jo ikke være.