Verden ramlet sammen for Grethe-Lill Odderstøl (33) og mannen hennes. Dagen for keisersnittet var planlagt. Alt sto strålende til med lille Celine Angelica i mammas mage. Men to dager før planlagt operasjon ble bevegelsene i magen svakere. Under Start-kampen på tv en kveld i oktober kjente Grethe-Lill et siste spark. Så ble alt dørgende stille. Senere samme natt skjønte hun at noe måtte være galt, og dro til føden på sykehuset i Kristiansand. Jordmor hørte ingen fosterlyd. Ultralyden viste at hjertet ikke banket. Lille Celine Angelica var død i mammas mage; ett døgn før hun skulle bli født.— Fra da av er alt diffust. Jeg husker bare bruddstykker. Jeg gikk inn i en sjokktilstand; som om hodet gikk vekk fra kroppen, sier Grethe-Lill.Fødselsangst var årsaken til at hun skulle forløses med keisersnitt. En stund var hun redd hun skulle tvinges til å føde det døde barnet normalt. Det slapp hun.- Legen sa jeg skulle få alt som jeg ønsket meg. Da roet jeg meg, forteller hun.Navlestrengen var tvunnet flere rundt halsen til barnet. - Det er forferdelig brutalt at det som har livnært henne i magen har tatt livet av henne, sier hun.I ettertid er Grethe-Lill glad hun lyttet til jordmødrenes råd om å holde det døde barnet i armene. Hun var fortsatt varm.- Da raste det fullstendig sammen for meg. Jeg strigråt. Var helt nummen. Det var rett og slett en katastrofe å sitte med henne død. Men jeg er glad jeg har sett hvem som bodde i magen min, som jeg ventet så på, sier hun.I denne fasen måtte hun ta stilling til om barnet skulle obduseres. Hun takket ja, for å få endelig visshet.- Under svangerskapet hadde jeg lest mye på nett, visste mye om bakterier, og syntes det var viktig å få vite grunnen, forklarer hun.Grethe-Lill fikk varslet sin mor, så hun kunne gi beskjed til alle kjente; få avverget alle lykkønskningene. Søsteren kom fra Hovden for å vaske og stelle babyen, og tok bilder som Grethe-Lill skulle ha i etterkant.- Jeg fikk så liten tid med henne at jeg er avhengig av å se på bildene. Jeg er så redd jeg skal glemme hvordan hun så ut. Hun åpnet aldri øynene så jeg fikk se henne skikkelig, sier hun.Grethe-Lill er så redd for å miste bildene at hun har tatt sikkerhetskopi av dem. Hjemme har hun gjort om spisebordet til minnealter, og har minneside på nettet.Det var tøft å måtte samtale med både prest og begravelsesbyrå allerede to dager etter at hun kjente spark i magen. Grethe-Lill trengte tid, og ba om det, så hun fikk tenkt gjennom avgjørelsene hun måtte ta. I mellomtiden lå barnet 10 dager i kapellet på sykehuset. - Det var godt å se henne igjen to dager senere. Jeg visste ikke hva jeg ville få se, og var helt kvalm da jeg gikk inn i kapellet. Jeg fryktet at hun hadde forandret seg så mye, men sånn var det heldigvis ikke. Hun var rød i kinnene, og hendene var myke og gode. Jeg hadde lyst til å ta henne med meg og løpe ut. Det var uvirkelig. Det er det ennå, forteller hun.Hun oppfordret også familie og venner til å se babyen i kapellet, slik at flest mulig visste hvem hun snakket om. Mange gjorde det. Men ikke alle.- Jeg skjønner at sånt kan virke skremmende, for det er en vond ting å se et dødt barn, sier hun.I starten var Grethe-Lill som i en annen virkelighet.- Jeg hadde knapt kontakt med senga. Jeg var følelsesløs. Vi har grått oss tomme. Jeg føler meg så naken, forteller hun.Søvnen forsvant; den er etter hvert på vei til å vende tilbake. I starten var hun livredd bare samboeren skulle ut en tur; livredd for å miste også ham. I søvnløse netter sto de opp, kokte seg kaffe, gråt og pratet. Uten appetitt tvang hun seg til å tygge og svelge; hun trengte kreftene. - Hverdagen kommer. Jeg får ta tida til hjelp. Tida er en trøst, men er også vond. Jeg skulle ønske jeg kunne spole tida fram, forbi dette vonde. Samtidig skulle jeg også gjerne kunne spole tida tilbake, så jeg kunne tatt keisersnitt før. Men så må jeg leve i tida her og nå. Det er jo den vi har, sier hun.- Folk sier at tida leger alle sår, men det blir nok alltid ei skorpe.Grethe-Lill oppsøkte en sorggruppe, og leste alt hun kom over om temaet på internett. - Det var godt å treffe folk som faktisk har overlevd det vi går gjennom, sier hun.Hun oppsøkte også akutteamet i psykiatrien for å få bekreftet at hun sørget på riktig måte.- Jeg hadde aldri sørget før, og visste ingen ting om dyp sorg. Jeg var redd jeg skulle falle ned i et hull jeg ikke kunne komme opp av. For jeg vil jo videre i livet, sier hun.Grethe-Lill og samboeren ventet til etter begravelsen med å sette dødsannonse i avisa.- Vi ville unngå at nysgjerrige mennesker kom, forklarer hun. Siden har hun vært ca. hver tredje dag på graven.Hun er takknemlig for at alle hennes ønsker er blitt imøtekommet; også ønsket om en stille, tilbaketrukket plass på Frigstad kirkegård.Og hun er glad for én ting: At hun ikke kan laste noen for det som skjedde.- Jeg er veldig glad jeg ikke kan bebreide noen, for da hadde jeg hatt en hatfølelse i tillegg. Jeg har lest masse på nett, og har forstått hva som skjedde. Dette var en ulykke som ingen kan lastes for. Hvis jeg hadde hatet noen for dette, ville de negative følelsene skapt en smerte som ville stengt for sorgen. Da hadde ikke kroppen hatt den roen jeg trenger for å sørge og komme meg, sier hun.Barnevogna og bilbarnesetet er levert tilbake til butikken. Men babytøyet har hun beholdt. Allerede på sykehuset snakket samboeren om at de kunne få et barn til.- Det var litt godt. Celine Angelica fortjener å få en lillesøster eller lillebror. Og folkene på sykehuset har lovet oss veldig god oppfølging neste gang, for de vet at en ny graviditet vil bli veldig angstpreget. De var så søte med meg. Jordmødrene gråt, de også, forteller hun.- Det som hjelper meg, er å snakke. Jeg håper smerten snart skal mildne, at filteret jeg opplever i tilværelsen forsvinner, og at vi får mer glede. Det er godt en ikke vet hva en skal gjennomgå i livet, sier Grethe-Lill Odderstøl.