Det var en underlig opplevelse å bli møtt. Ikke uglesett eller styrt unna. Ikke hånet eller stengt ute. Nei, å bli sett og oppleve et reelt møte. Et møte med en som ikke var redd, som ikke var ute etter å ta meg eller straffe meg, eller irettesette eller{hellip} Nei, bare et møte, med et blikk og en beskjed. «Gå og vis dere for prestene!» Og vi gikk. Alle ti. Alle var vi på vei mot ulovlig territorium. Dit bare de rene kunne komme. Vanligvis hadde vi skygget banen, og ikke turt å opptre så offentlig, og i hvert fall ikke i nærheten av det hellige. Men det var noe i stemmen hans som drev oss opp og fram. Han forsøkte seg ikke på en kjapp helbredelse. Han gav oss et valg, vi tok det og gikk. I tro. På veien dit, i det klare morgenlyset, hvor våre kropper endelig kastet skygge, ble vår tunge bør tatt av oss. Skorper og flass ble liggende etter oss i skyggene, og ny kraft steg inn i våre lemmer. Vi ble rene! Lykkelige over underet falt vi til jorden, men der hadde vi vært så altfor lenge. Vi reiste oss. Nå var det himmelen som kalte. Lyset. Gleden. Fellesskapet. De andre ni løp videre til prestene for å vise seg fram og for å få et «frisk-meldt-sertifikat». Stopp! Jeg stanset, snudde og lot mine friske bein føre meg tilbake til kilden der det hele begynte. Der knelte jeg ned, og kjente min første berøring siden sykdommen stjal livet mitt. «Reis deg og gå hjem. Din tro har frelst deg!» Livet ble aldri mer det samme! (Les om den takknemlige samaritan hos Lukas kp 17, 11) ASLE E. BJORVATN