FARSUND: — God morgen! Hvor mange er dere om bord?
Smale feriepregede morgenøyne med småposer titter fram, og smilet kommer.
— Gratis? For en åpning på dagen.
— Gratis rundstykker og Farsunds Avis, sier Elin.
Det er så vennlig sagt at selv halvstikk, båtsmannsknoper, sjakler og fendere får smilehull.
— Alt er jo gratis her, sier vi lettere forskrekket.
— Ja, finnes det noe hyggeligere enn å kunne spandere på sine gjester, sier Elin, trekkende på rundstykketralla. I Farsund betaler ikke båtturister for bryggeplass, strøm, vann, avis eller rundstykker. Basta!
— Basta?
— Ja, basta! De handler jo i byens butikker. Da skal de sannelig få «parkere» gratis.
Elin er tidlig oppe og sent i seng. Aldri utsovet og aldri trøtt. Hver juli morgen teller hun gjestebåter, ringer bakeri og avis og forteller hva hun trenger. «Regjeringen» bestående av skipsfartsbyens gutter på kafé Dempsey hos baker Olsen gir henne åndelig påfyll.
— Her kommer båtfolkets Mor Teresa!
Så triller hun ned bakken til bryggene iført vekterdrakten og haugevis av entusiasme.
— Jeg betalte 250,- kroner i Mandal og 210,- i Lillesand, forteller en Stavangerkar.
— Så dette setter vi stor pris på. Takk.
— Du får vel mange hyggelige bemerkninger, Elin.
— Så mye at jeg lett kunne blitt innbilsk.
— Og kveldene?
— Da er jeg enda mer vekter med byvandring. Der kan 200 meter ta 2 timer.
— Når juli er over, da?
— Jeg er jo språklærer ved Eilert Sundt videregående skole, og har jo tre ukers ferie før skolen begynner.
— De ukene?
— Kanskje til Ribe i Danmark. Jeg er den eneste kvinne som får gå vekter der. Har vært på vektertreff der. For en jobb. Herlig.
Frihavnen Farsund klukker videre i julivarmen. Elin rusler glad og fornøyd med tom tralle mot havnegården hvor tralla hviler til neste morgen.
Men Elin, hun hviler ikke.