Utad var han kjent som en kunnskapsrik journalist, redaktør og en pressens gentleman.
Innad var han en nær, kjær og omsorgsfull familiemann, med flotte titler som pappa, svigerfar, morfar og oldefar.
Det første vet Fædrelandsvennens lesere gjennom til sammen 42 år.
Det siste vet de nær 300 som fulgte bisettelsen, etter at eldste datter Jannicke tegnet et vakkert bilde av sin far.
Dermed vet de også at hans mor døde da han ble født og at oppveksten hos mormor, tanter og onkler på Lista på mange måter preget ham resten av livet.
I Vetlands etterord står det også at han i alle fall er i nærheten av norsk rekord i å skrive avisledere. Fra 1979 til 1995 skrev han omtrent hver eneste som sto på trykk i Fædrelandsvennen.
Både i disse årene, og i lang tid senere, visste han alt som var verd å vite i norsk, dansk og tysk politikk.
Og enda litt mer.
Som sjef var han ikke bare faglig sterk.
Han var også noe så spesielt som en redaktør uten uvenner.
Men mange med meg vil fremfor alt minnes Jens Vetland som et varmt og godt medmenneske.