I morgen våkner Europa til et tidskille. 25 bind av Grimbergs historiebøker om et kontinent preget av kriger og konflikter, fra Trojanerkrigen til Den kalde krigen, kan lukkes. Vi nordmenn er henvist til å stå på utsiden av denne historiske begivenheten som samler Europa. EUs utvidelse over det gamle jernteppet er trolig det største fredsbevarende tiltak verdenshistorien kjenner. Det inkluderer i et forpliktende samarbeid mellom nasjoner som har utkjempet noen av historiens mest blodige kriger og bygger bro over en kløft som i 50 etterkrigsår forgiftet internasjonal politikk.Mot denne bakgrunn er det bare patetisk å lytte til Marit Arnstadog Nei-bevegelsens argumenter her hjemme om at Norges har en viktigere rolle å spille i verdenssamfunnet som fredsmegler mellom stammer og folkegrupper på den andre siden av kloden. I det største fredsprosjektet verden har sett, utenfor vår egen stuedør, på vårt eget kontinent, har vi derimot intet å gjøre.Jeg er europeer, men føler meg som en identitetsløs, «displaced person» i forhold til den omveltning som nå skjer på mitt eget kontinent. Og det er det skjellsettende som finner sted i morgen, med EUs utvidelse fra 15 til 25 land, som har gitt EU-debatten i Norge et nytt innhold.I 1972 så vel som i 1994 var EU-debatten i stor grad spørsmål omhva vårt kjøpmannskap og våre primærnæringer tjente eller tapte på et norsk EU-medlemskap. Med «sjølvråderetten» som en politisk overtone i forhold til «riksmannsklubben» i EU og Brussel».Nå er riksmannsklubben blitt et solidaritetsforetak — et fredsbyggende prosjekt i solidaritet med Europas fattige og tidligere undertrykte nasjoner i øst. Nettopp det mange EU-motstandere etterlyste i 1994. Det kostet de gamle EU-landene å bygge opp de økonomisk tilbakestående tidligere diktaturene i Spania, Portugal og Hellas til den leve- og livsstandard de har i dag. EU har også bidratt til å forankre demokratiet i disse statene. Det kostet - og koster - Tyskland å føre det tidligere Øst-Tyskland tilbake i demokratiets fold. Og det vil koste de 15 nåværende EU-medlemmene å bidra til en sosial, økonomisk og demokratisk utvikling i de tidligere kommunistlandene. Det er denne utfordrende solidaritetsjobben Norge har valgt å stille seg utenfor, til fordel for å drive fredsmegling på Sri Lanka og i Gautemala, om vi skal tro Marit Arnstad og Åslaug Haga - som om det skulle være gjensidig utelukkende dersom vi ble spurt om nye meglingsoppdrag.Derfor har EUs utvikling og utvidelse innhentet norske EU-motstandere. Spørsmålet i dag er om vi skal være med i den europeiske familie og et alleuropeisk utviklingsprosjekt som omfatter alle våre nærmeste naboland i Norden og Europa, fra Portugal til grensen mot Russland og Tyrkia - eller pukke på vår særegne og nasjonalistiske «sjølvråderett». Det er dette spørsmålet som vil stå på agendaen når norske velgere går til sin tredje EU-avstemning. Hvilken tapt «sjølråderett» er det 450 millioner europeere i 25 land har akseptert, men som er uspiselig for nordmenn? Hvilke verdier er det resten av Europas innbyggere kan bekjenne seg til, men som er uforenelig med norsk selvgodhet? Norsk EU-debatt har artet seg som en parade i norsk nasjonalisme og egoisme i forhold til de nasjoner vi geografisk og historisk har hatt en samhørighet med, og det er flere en Erna Solberg som har erfart at Norge oppleves som en rik og ekkel kuriositet i Europa.I morgen er det 1.mai. På denne internasjonale kamp- og solidaritetsdagen for arbeiderbevegelsen vil arbeidsfolk i de tidligere kommunistdiktaturene feire sitt nye EU-medlemskap. Men i Oslo og andre byer i Norge vil hovedparolen for 1.mai-demonstrasjonen være «Nei til EU!». Da har norsk arbeiderbevegelse virkelig beveget seg milevis fra bevegelsens internasjonale solidaritetskamp.