MANDAL: Stein Reinerten ble født i Oslo og vokste opp i Oslo og Lillestrøm som den eldste av fire søsken. I et kristent hjem på Nordstrand. Men røttene er på Lista. Feriene i barndommen ble tilbrakt i sør hos besteforeldre, tanter, onkler, kusiner og fettere.

Da han var ferdig med gymnaset, sto han overfor to valg med tanke på utdanningsløpet videre. Å bli lege eller prest. Det ble det siste.

— Gud kalte meg til å bli prest. Jeg fikk en sterk indre overbevisning om å studere teologi.

Etter 35 år i hovedstadsområdet flyttet han til Sørlandet. I 16 år var han sokneprest i Farsund, før han i mars 2012 ble prost i Mandal. Nå tyder alt på at han blir den nye biskopen i Agder og Telemark etter Olav Skjevesland.

Bøker og sport

Han elsker bøker og nevner Tolstoj, Dostojevski og Bjørneboe. I sommer har han fordøyd det meste av hva Bjørneboe forfattet. Musikk er også viktig for ham.

— Gode kunstnere har en måte å nærme seg tingene på som vi kan lære mye av. Det ligger mye livsvisdom i både litteraturen og musikken.

Som ung var han aktiv i idrett. Volleyballen lå hans hjerte nærmest. Med sine 172 centimeter var han opplegger. Nå begrenser de fysiske aktivitetene seg til løpeturer i Furulunden.

— Det er mannstrim hver tirsdag og fredag. Det forsøker jeg å få med meg. Mannsgruppa jeg er del av, fortjener honnør for å være et fantastisk inkluderende fellesskap. Jeg liker også å se på sport på tv. Kopler gjerne av med en fotballkamp og har alltid holdt med Start.

Vil ha mangfold

Et inkluderende fellesskap ønsker 52-åringen også kirken skal være. Raus og romslig med plass til alle typer mennesker, uansett bakgrunn.

— En menighet blir fattigere og mer kjedelig når den ikke favner vidt i forholdet til mennesker. Det er mye aldersbestemt i vårt samfunn, men i kirken er det i utgangspunktet ingen generasjonskløft eller inndeling i klasser. Vi blir rikere som kirke jo mer sammensatt miljøet er. Da er det et tankekors at vi synes å nå lettere fram til akademikere enn andre utdannings- og arbeidstakergrupper. Her har kirken en kjempeutfordring.

Det mener han kirken har også overfor innvandrerbefolkningen.

— Jeg har arbeidet mye med flyktninger og asylsøkere. Det har gitt meg interessant og nyttig kunnskap. I Norge har vi det veldig godt. I møte med våre nye landsmenn får vi utvidet perspektivet og blir bevisst på at alle ikke har det like godt som oss.

Skriften som veiviser

Han mener evne til empati må læres og tilføyer at i møte med nye mennesker settes vi på prøve. Han har merket seg debatten om tiggerne i Kristiansand og andre større norske byer.

— Skriften er en glimrende lærebok i hvordan vi skal behandle hverandre som mennesker. Som kirke har vi et særskilt ansvar overfor de svakeste gruppene. Det handler om å være nær og imøtekommende. Nærhet og fordommer går ikke sammen. Jeg registrerer at fungerende domprost i Kristiansand (Aud Sunde Smemo red.anm.) har gjort en formidabel jobb overfor tiggerne. Det kan vi lære av.

Tid for endring

Han er opptatt av at det kirken vil, kan den få til. Eller rettere sagt, menneskene som er i kirken, kan få det til.

— Folk har lite tid, men mange av oss har mye penger. Her ligger et veldig potensial. Den personlige økonomien det store flertallet har kan lønne mange frivillige. Når kirken ikke får nok ressurser fra det offentlige, har mange lett for å gi opp. Den holdningen må snus. Folk må få vite at de kan utløse mye frivillighet ved å gi, blant annet til å lønne frivillige innen diakonalt arbeid.

Kirkebyggene har han klare meninger om. Og mange bygg ser han ikke som egnet for all den virksomheten kirken driver.

— Bygningene er ikke utgått på dato som seremonikirker. Men de gjør det vanskelig å feire gudstjeneste der mange skal delta og er lite tilrettelagt for barn. Vi trenger noe mer enn kirkerommet. Lokaler hvor vi kan lage de gode møtestedene for samtale. Mange mennesker sliter med ensomhet i vårt samfunn. Kirken må ha møteplasser hvor mennesker blir sett, kan spise og prate sammen og bare være.

Alt tyder nå på at han blir biskop, og det er en oppgave han ser fram til med forventning.

— Men hvis jeg blir biskop, håper jeg at jeg ikke vil miste alle de gode møtene med enkeltmennesker.