KRISTIANSAND: Fem uker i Kristiansand tinghus' Rettssal 1 er lang tid. Vi har levd i et slags skjebnefellesskap, et femtitalls mennesker med høyst ulike oppgaver, forventninger og håp. Men vi har vært sammen om de vonde detaljene. Grusomme bilder, på skjerm og for vårt indre blikk. Beskrivelser av bestialitet hinsides de flestes fantasi. To tiltalte, tilsynelatende uten evne til innlevelse i en smerte som har preget selv garvede kriminalreportere.JEG TROR de fleste var glade for å være ved veis ende i går ettermiddag. Jeg var neppe alene om å glede meg over å rusle ut av den snusbrune salen, til en gavmild sommersol.Nå gjenstår bare dommen, så er punktum satt for første kapittel. Mens vi andre venter, skal retten jobbe under høytrykk med å forfatte et omfattende dokument. Panelet ledes av fagdommerne, sorenskriverne Jørn Ree og Harald Jølle, to sindige, erfarne proffer. Pluss tre legdommere, folkets representanter. Alle fem har en viktig og vanskelig oppgave foran seg.— EN FRIFINNELSE av Viggo Kristiansen vil vekke så enorme reaksjoner og reise så mange spørsmål, at det nesten ikke er mulig. Vi har et sterkt behov for en dom i denne saken, men retten kan likevel ikke tillate seg å senke kravet til bevis, sa advokat Tore Pettersen i sin prosedyre i går.Det er et godt poeng. Derfor har jeg underveis i saken så sterkt ønsket meg en definitiv avklaring. En kontrollerbar tilståelse fra Kristiansen. Et bombesikkert bevis eller et verifiserbart vitne som dukket opp fra intet. Hva som helst, som kunne fjerne min tvil. «Rimelig og forstandig» - eller ikke - den er der.Jeg tilstår at jeg underveis har sendt et par anmodninger til høyere makter, om at noe sånt måtte vederfares oss i Rettssal 1. Ettersom svaret har uteblitt, må jeg sette min lit til dommerne. Jeg håper de kan tvile seg fram til tilnærmet visshet i skyldspørsmålet, og dømme begge de tiltalte. Eller at de - dersom de er i rimelig og forstandig tvil - har nerver og integritet til å ta den storm de vet at en frifinnelse av Kristiansen vil medføre.UANSETT UTFALL vil flere kapitler følge. Kristiansen bebudet allerede på sakens fjerde dag at han vil anke en fellende dom. Jeg er nokså sikker på at aktor, førstestatsadvokat Edward Dahl, vil anke en frifinnelse. Det er duket for lagmannsrett - trolig i høst, er jeg blitt fortalt. Der vil skyldspørsmålet bli avgjort for alltid. Men det utelukker ikke at saken havner i Høyesterett, for en endelig utmåling av straff og sikring.Selv da vil barnedrapssaken ikke være «ferdig». For oss som fulgte saken, for berørte familiemedlemmer og nærmiljøer - ja, kanskje for de fleste lesere av denne spalte, vil saken leve videre. Fordi barnedrapssaken har gjort noe med oss, med våre barn - og med Baneheia.Jeg har en kollega som er opptatt av basketball. I vår - før rettssaken startet - så han noen småjenter som lekte seg med ballen under en kurv på en lyktestolpe. Han hadde noen fribilletter til KB Pirates i lomma, og tenkte de ville ha moro av å se en ordentlig basketkamp.- HEI JENTER, sa han og tok seg til baklomma. Han rakk ikke si mer før jentene skrek opp og løp for livet.«Baneheia», sa det i bakhodet hans. Han ble lamslått da han skjønte hvilke konsekvenser drapene har fått. Barn i Kristiansand - og kanskje mange andre steder i landet - er blitt redde etter Baneheia. Eller de er blitt lært av foreldrene å være redde. Det er ikke merkelig, det er bare uendelig trist, det også. Fordi barn burde sluppet angsten som ballast i sine små farkoster.Beboerne på Grim skal ha honnør for sitt «vedtak» og sin marsj for å gjenerobre Baneheia. Men de og vi andre må likevel leve med at Stampene og stiene i Baneheia ikke blir som før. Noe ble tatt fra oss, jeg finner ikke bedre ord enn det jeg vil kalle «vår uskyld». Andre vil velge andre ord, de fleste vil kunne enes om at det var noe verdifullt vi mistet. Og alle vet når vi mistet det; den 19. mai år 2000.FEM UKER i Kristiansand tinghus har satt spor og ført til refleksjoner. Uten å rangere eller rubrisere dem; jeg kommer ikke utenom mødrene. Jeg har sett alle fem på nært hold - hver enkelt med sin spesielle tragedie å bære. Mødre felte tårer på rettssakens første dag. På den siste, i går. Og på mange av dagene imellom.De har hatt det tyngre enn noen andre. Likevel har de stått løpet ut. Det er nesten ufattelig. Jeg tror de fikk styrke, fordi de hadde noe å kjempe for.JEG HAR SKREVET om mødrene før. Men jeg tror de tåler å høre om igjen at de nyter min beundring og respekt.Fordi mødrene stilte opp for hvert sitt barn - uavhengig av om det er drapsoffer, overgrepsoffer eller tiltalt.