LYNGDAL: — Hva skal jeg med en ekstra fot eller en ekstra arm? Jeg har jo det jeg trenger, sier den livsglade 18-åringen fra Austad i Lyngdal.For til tross for at hun har mistet høyre arm og hele venstre fot er hun aktiv som få andre 18-åringer.Foruten å være teatersjef i Austad ungdomsteater spiller hun volleyball, synger i kor, er en av lederne i søndagsskolen i tillegg til at hun nå som russ i år også er blitt revysjef i russerevyen ved Eilert Sundt videregående skole i Farsund. Store deler av kveldene i uka er belagt med aktiviteter 18-åringen er med på. Dessuten er hun kirketjener i Austad kirke.- Jeg har jo bare mistet et par av kroppsdelene mine, ikke personligheten. Derfor har jeg ingenting å klage over. Jeg fungerer helt normalt, sier Marianne Mæland.For henne er det nesten unaturlig å fortelle om at hun i det hele tatt har noe handikap. Mirakel

Men egentlig er det et mirakel at hun i det hele tatt er i live etter den dramatiske ulykken om kvelden 1. juli 1991. Marianne, som da var fire år gammel, var ute og lekte hjemme på familiens gård da hun ble stygt kvestet i en slåmaskinulykke. Ingen vet nøyaktig hva som skjedde.I hui og hast ble hun fraktet til sykehus. Først til Farsund, så til Stavanger og videre til Bergen før hun fikk behandlingen hun trengte.- Jeg hadde mistet 75 prosent av blodet, og hadde bare en liter blod igjen i kroppen. Til og med legene har sagt at jeg aldri skulle ha overlevd noe sånt, forteller Marianne Mæland.Høyre arm og venstre fot var ikke til å redde. Hælen på venstrefoten var det eneste som var igjen av det ødelagte beinet. Den ble brukt til å redde den andre foten. De blodige bildene fra sykehusoperasjonen forteller sitt om hvor stygt kvestet Marianne var blitt i ulykken.- Jeg husker egentlig ikke så mye av det hele, bortsett fra at jeg var så bekymret for den fine rosa bikinibuksen jeg hadde hatt på meg, ler Marianne.Det tok ikke lang tid før hun var ute av sykehuset, og hadde trent seg opp til å kunne gå med beinprotese. Armprotese fikk hun også den første tiden, selv om ikke det var noen suksess.- Det var bare tungvint med armprotesen. Nylig var jeg i Kristiansand for vurdere om jeg skulle få meg armprotese igjen, men da ortopeden spurte hva jeg trengte den til gav svaret seg selv - ingenting! forteller 18-åringen. - Jeg går på strøm

Beinprotesen hun har nå er elektrisk. Den må lades en gang i døgnet.- Jeg pleier å si til folk at jeg går på strøm, sier Marianne, og ler igjen.Hun legger ikke skjul på at hun jevnlig bruker galgenhumoren i møte med andre mennesker.- Åpningssangen jeg hadde skrevet til julerevyen vi hadde på grendehuset før jul het «Vi står på egne bein». Der stod revydeltakerne og viftet med hver sin protese og sang fra scenen, forteller 18-åringen.Hun husker også tilbake fra en episode på et kjøpesenter i Stavanger da hun og kusinen var på shoppingtur, og en av skruene nede i ankelen på beinprotesen plutselig brakk. - Det førte til at det så litt rart ut da jeg gikk. Da kom et par gutter bort til meg og spurte hvorfor jeg gikk så merkelig. Jeg ble litt irritert ristet foten så ankelleddet på protesen dinglet fram og tilbake. Da fikk de seg et aldri så lite sjokk, og løp sin vei. Hehe.. Kusina mi syntes det var så flaut, men jeg lo bare. Det er gøy å tøyse med handikappet mitt, spesielt når andre tar det så seriøst, ler Marianne Mæland.Naboene i hjembygda kjenner situasjonen hennes og behandler henne som en vanlig person uten handikap. Hun er glad for å bo i lille Austad.- Hadde jeg bodd på et større sted, med mer gjennomtrekk av innbyggerne, ville det stadig være mennesker jeg hele tiden måtte forklare situasjonen min. Ikke det at det gjør meg noe, men det beste er når folk behandler meg normalt, sier Mæland. Unaturlig

Det at hun var så liten da ulykken skjedde, tror hun har gjort det lettere for henne å takle hverdagen.- Jeg er jo ikke vant med noe annet. For meg ville det vært unaturlig å ha to armer og to bein. Hva skulle jeg brukt dem til? sier Austad-jenta.Hun tror det ville vært vanskeligere å klare å omstille seg om hun hadde mistet kroppsdeler i alderen hun er i nå.- Det nytter ikke å sette seg til og ønske kroppsdelene tilbake. For de litt eldre som mister kroppsdeler er nok ikke omstillingen like enkel. Da er det nok lettere å bare si at dette klarer jeg ikke. Men kommer man ut for en ulykke og slikt skjer, er det bare noe man må lære å leve med, sier Marianne Mæland.Foruten den alvorlige ulykken hun selv var innblandet i, har hun også opplevd å miste sin kjære bror Brede for sju år siden. Han ble 21 år gammel og led av en muskelsykdom. Også han satt i rullestol. I 1995 var faren involvert i en alvorlig trafikkulykke etter å ha frontkollidert med et vogntog. Faren lå flere uker på sykehus, og situasjonen var alvorlig. Han kom seg imidlertid til hektene igjen.- På et tidspunkt var halve familien handikappet. Men vi er takknemlig, tross alt. Jeg er jo vokst opp med Brede som satt i rullestol. Han fikk vi mange fine år sammen med. Far sin ulykke husker jeg ikke så mye av, bortsett fra at det var alvorlig. Vi var uheldige i og med at så mye rammet oss, sier Marianne Mæland.Nå ser hun framover, og vurderer en fremtid som skuespiller. Derfor vil hun søke seg inn på en revyfolkehøgskole utenfor Oslo fra høsten av. Men før det skal hun regissere russerevy og enda en revy fra ungdomsteateret i Austad.tom.arild.stole@fedrelandsvennen.no