Søgne: — Jeg vil ikke sitte hjemme og se på krig og elendighet på fjernsynet. Her blir man bare motløs. Jeg vil heller være der det skjer, sier Dag Ottar Leithe Hansen (37) fra Søgne. Kona Helen Ann (27) fra Sør Afrika nikker. Sammen deler de et hjem bak tre meter høye murer i utbombede Kabul. Plikt
Vestlige blir advart mot å reise til Afghanistan, og i vår ble tre nordmenn drept i Afghanistan. Dag Ottar og Helen kan likevel ikke vente med å komme tilbake fra sin sommertur til Norge og Søgne. - Det er vår plikt å hjelpe folk som lider nød, og vi gjør dette for å vise Guds kjærlighet, forteller de to. Dag Ottar har vært hjelpearbeider i Afghanistan i fem år til sammen, både før, under og etter talibanregimet. Men det var hjemme i Høllen frøet begynte å spire. Han satt og så et program fra Afghanistan da han bestemte seg: Dit skal jeg dra, tenkte den nyutdannede bygningsingeniøren. Ett år senere var han i Pakistan på turistvisum og underviste i engelsk. Da han for første gang dro til Afghanistan, var det i arbeid med matforsyning i Jalalabad gjennom organisasjonen Serve. Helen, som kommer fra Sør-Afrika og er ergoterapeut, kom først til Afghanistan i 2002. De to møttes samme året, ble kjærester, senere forlovet og har nå vært gift et år. Kabul bombet
— Min første natt i Kabul i 1995 ble byen bombet, forteller Dag Ottar.- Vinduer ble knust i hele byen, og to kvartaler unna ble et helt hus bombet og en familie drept. Han var i Jalalabad da Taliban inntok byen høsten 1996. - Jeg stod og så på at de kom. Nå er det full krig her, tenkte jeg. Vi fikk to minutter på oss til å hente pass og penger og ble kjørt ut av byen. Men jeg opplevde faktisk at Taliban skapte mer fred og ro enn det hadde vært tidligere. Før Taliban var det Mujahedin som invaderte byene. Etter hvert utviklet Taliban seg til å bli et undertrykkende regime. Fra 1997 til 2001 var Dag Ottar hjemme i Norge, og dro så ned og var med på en mobil øyeklinikk i landsbyene rundt Kabul. I tillegg fungerte han som en buffer. - Det er mange etniske grupper i landet, men når en utlending er med, er folk mer opptatt av prosjektene enn å krangle. De viser en enorm gjestfrihet, og vi hjelpearbeidere opplever å være en stabiliserende faktor i landet. I 2001 bygget motstanden mot vestlige folk og hjelpeorganisasjoner seg gradvis opp i Taliban, og 31. august ble Serve og flere andre organisasjoner utvist fra Afghanistan. Samtidig ble åtte vestlige arrestert. Eneste nordmann
11. september 2001 var Dag Ottar og de andre derfor i Pakistan. Da de så på TV at World Trade Center raste sammen, fikk de følgende beskjed: «Go home. This is war.»Dag Ottar ble hjemme i seks uker, før muligheten for å dra tilbake meldte seg. - Jeg ble med på en hjelpesending nord i Afghanistan, vi kom inn via Tasdjikistan. Samtidig hadde USA begynt å bombe landet. Vi sov ute i soveposer og så på fyrverkeriet av frontlinjen som beveget seg nedover. Vi tok for oss landsbyene som hadde blitt bombet, gikk inn og gav folk mat. - Blir du ikke redd for ditt eget liv?- Nei, vi var aldri i fare. Frontlinjen er livsfarlig, men vi er der lokalbefolkningen er og de er langt borte fra kamphandlingene. Vi var der for å hjelpe folk som mistet hus og hjem.- Å jobbe slik er veldig meningsfylt. Jeg blir ydmyk, jeg føler meg absolutt ikke modig. Jeg kan aldri fatte hva det vil si å leve slik de gjør. Mens han var oppe i nord, fikk Dag Ottar en telefon fra mamma: «Dag Ottar, nå sier de på nyhetene at det ikke er noen nordmenn i Afghanistan, men du er jo der!».- Jeg var nok den eneste nordmannen der en periode, forteller han. - Det var veldig spennende og et privilegium å vite at vi hadde funnet en vei inn gjennom organisasjonen Central Asian Development Assosiation. Det var mye medieoppmerksomhet rundt kamphandlingene, men få som virkelig gjorde noe for de som led. Blander seg
Paret har reist mye rundt i Afghanistan, men i det siste har det blitt for farlig å ferdes ute i landsbyene. Derfor må Dag Ottar og Helen holde seg på klarerte områder. - Så lenge man tar sine forholdsregler så går det bra, en lærer seg å lese situasjoner. Vi satser på å blande oss med lokalbefolkningen, da er vi ikke noe terrormål. Vi kler oss som dem, sykler rundt som dem, snakker språket deres og kopierer deres måte å oppføre seg på. Mange av afghanerne fra nord er hvite i huden, så oftest er det ingen som ser at vi er utlendinger, sier Dag Ottar. Ekteparet har 24 timers vakthold rundt huset i Kabul. - Jeg er vant til å leve utrygt fra Sør Afrika, slik har det alltid vært, sier Helen. Det siste året har de begge jobbet for Serve. Hun med å tilrettelegge for handikappede, han i ledelsen på hovedkontoret. Når de nå reiser ned igjen, er det ikke til Kabul men til Mazar-e-sharif. Der skal de jobbe for organisasjonen Afghan Support Education Training. - Det er så mange hjelpeorganisasjoner i Kabul, så vi føler vi vil gjøre større nytte for oss i Mazar. Helen skal jobbe i en kvinnepark, og i tillegg på en klinikk for pasienter med cerebral parese. Dag Ottar er fortsatt usikker på hva han skal gjøre. - Hvor lenge blir dere i Afghanistan, da?-Vi pleier å si hele livet. Vi har venner der, og ønsker å få barn i Afghanistan som skal gå på skole der. La oss si det slik: Vi blir så lenge det er mulig. hilde.moi@fedrelandsvennen.no