Seks minutter før slutt i privatkampen mot Sverige den 22. januar 2004 sendte landslagstrener Åge Hareide to kjekke oslogutter inn på banen. Ardian Gashi var den ene, Pa-Modou Kah den andre. Kah er født i Banjul i Gambia, Gashi i Gjakova i Kosovo, men på avisenes sportssider blir de nesten utelukkende kalt nordmenn. Når andre unge menn med helt tilsvarende bakgrunn gjør noe kriminelt, blir de vanligvis beskrevet som «personer av utenlandsk opprinnelse». I en ny bok om norske avisers omtale av nye og ikke fullt så nye nordmenn, skriver journalistene Merete Lindstad og Øyvind Fjeldstad: «I vår undersøkelse fremstår fotballspillere med utenlandsk bakgrunn som vanlige borgere eller som en ressurs i mer enn ni av ti tilfeller. Bildet er det samme uansett hvor i verden de kommer fra.»Dette bildet er jo oppmuntrende. Det er faktisk mulig å bli akseptert som nordmann selv om du er svart som kull, eller har et navn som åpenbart ikke kan føres tilbake til en husmannsplass i Setesdalen. Men hvorfor er bildet på nyhetssidene helt annerledes? Hvorfor insisterer vi på at de som gjør noe galt kommer utenfra, at de er «fremmedkulturelle» eller av «utenlandsk opprinnelse»? «Ser vi bort fra sportssidene, er den typiske innvandreren i pressen en mann fra et ikke-vestlig land som er innblandet i kriminalitet eller på andre måter ligger det norske samfunnet til last», hevder Lindstad og Fjeldstad i boken «Av utenlandsk opprinnelse».De to undersøkte i 1996 hvilket bilde en gruppe større aviser ga av innvandrere. Sju år senere, i 2003, ble de samme avisene (Adresseavisen, Aftenposten, Bergens Tidende, Dagbladet, Dagsavisen, Stavanger Aftenblad og VG) undersøkt på ny. Sju dager er lenge i politikken, og sju år er en del i journalistikken. Borte er de mange artiklene om asylsøkere som var «sympativekkende ofre for en urimelig flyktning— og asylpolitikk». I Erna Solbergs Norge er asylsøkerne stort sett «grunnløse» - og kriminelle. «Asylsøkerne med behov for hjelp og beskyttelse er ... fortrengt fra avisspaltene av de 'notorisk kriminelle'», skriver de to forfatterne. Hovedkonklusjonen deres er: «Når innvandrere beskrives i positive sammenhenger, omtales de som norske. Når de dukker opp i negative sammenhenger, understrekes deres utenlandske bakgrunn, i kontrast til aktører som er 'etnisk norske'. Betegnelsen innvandrer brukes nesten utelukkende i negative sammenhenger.»Eksemplene de gir, er mange og lite oppløftende for en yrkesgruppe som later som om de er våkne på jobb. Når et drap blir begått av en norsk nordmann, leter journalistene etter motiv i hans personlige bakgrunn; psykiske problem, fyll, ensomhet, sjalusi. Når gjerningsmannen er innvandrer, blir drapet fremstilt som et resultat av konflikten mellom en fremmed kultur og det frie, norske livet. Hvite menn begår sjalusidrap mens brune menn begår æresdrap. Individuelt for den hvite, kulturelt for den brune. Når fem personer blir arrestert i et narkoraid, skriver Stavanger Aftenblad: «En mann av utenlandsk opprinnelse ble anholdt da politiet ransaket et hus i Sandeidgata lørdag kveld på jakt etter narkotika. I tillegg ble fire andre tatt i den samme aksjonen.» Fire andre? Hvorfor skriver ikke journalisten med en gang at det var fem som ble tatt? Hvorfor velger han å løfte fram den ene «av utenlandsk opprinnelse» og nevne de fire, som formodentlig ikke var av utenlandsk opprinnelse, nærmest i forbifarten? Aftenposten skriver om et sammenstøt i Oslo hvor en «iraker» skyter en «pakistaner». Det går fram av artikkelen at begge er født i Norge. De får likevel ikke lov til å være norske, mens Gashi og Kah, som begge er født i utlandet, får slippe inn på det norske landslaget.Boken har mange eksempler på slik journalistikk, hvor skribenten åpenbart har vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket. Kanskje eksemplene kan føre til at noen av dem kommer ut av koma. Det er lov å håpe.For å slippe å kalle brune mennesker for brune, og svarte for svarte, klamrer norske journalister seg til det mer politisk korrekte, men ofte totalt meningsløse begrepet «fremmedkulturelle». Jeg skriver dette på et hotellrom i Seoul. Jeg skjønner ingenting av språket her og finner ikke ut av maten, selv etter en uke med kimchi og bibimbap. Her er det jeg som er fremmedkulturell. Men er et koreanskfødt barn som kom til Norge seks måneder gammel og vokste opp med stavangerdialekt og komle, fremmedkulturell i Norge? Det bor en ung sørlending på samme hotell som meg. Han er for første gang tilbake i det landet hvor han ble født. Han ser ut som de andre millionene som myldrer i gatene her, men han skjønner ikke mer av språket enn jeg gjør, og jeg gjetter på at heller ikke han liker de stekte silkeormlarvene som ungene her spiser som snacks. Er ikke han like fremmedkulturell i Korea som jeg er - og like norsk i Norge - selv om han har gylnere hud enn min voksbleke?Hvis resten av journaliststanden lærer av sportsjournalistene - og kulturjournalistene, som også stort sett kaller nordmenn for nordmenn, selv om de har skjeve øyne eller bosniske navn - ble det kanskje lettere for leserne å forstå at det er med kriminalitet som med fotball og fiolinspill - det er vanligvis ikke særlig relevant hvilken etnisk bakgrunn utøveren har.Selv de kriminelle må få lov til å være norske, hvis de altså er det.