debatten fortsetter | Nylig (3. juni) hadde jeg en artikkel om røyking og lav utdannelse. Siden enkelte har oversett/misforstått mitt poeng, vil jeg komme med noen presiseringer. For å si det enkelt, røyking ble innført av borgerskapet på 60-tallet som et intellektuelt symbol, og nå er det borgerskapet som skal kvitte seg med røykerne. Det var mitt hovedbudskap i artikkelen. Videre er det en kjensgjerning at de som sliter mest i dag med å slutte å røyke er mennesker med sosiale problemer, psykiske problemer og innsatte i norske fengsler. Denne gruppen er den med minst penger, og som får svi mest økonomisk med våre høye tobakkspriser. Røyking for disse handler om livskvalitet. Med hvilken rett kan man frata dem som ikke har noe, eller svært lite, sosialt nettverk å gå på bingo for å ta seg en kopp kaffe og hygge seg med en røyk? Hvem er det som sitter i bingohallene? Neppe folk med den høyeste utdannelsen. Det å ta bort møteplassen for dem som sliter fra før, er et lite aktverdig mål i kampen mot røyking. Røykere fra andre sosiale lag har sine nettverk og møteplasser, så det betyr mindre for dem at barer og restauranter nå har røykeforbud. For å sette det på spissen, hvordan vil helseminister Dagfinn Høybråten se på det å røyke i de nylig godkjente sprøyterommene for narkomane? Skal Arbeidstilsynet nekte de å sette sprøyten eller stenge lokalet hvis det røykes der? Eller hva med den dagen fengselsbetjentene forlanger et røykfritt miljø på arbeidsplassen. Skal da all tobakk beslaglegges fra de innsatte? Hvor langt er man villig til å gå for å tvinge dem som har størst vanskeligheter med å slutte å røyke til å stumpe røyken? Rune SteiroKristiansand