Adam og mange andre underernærte barn behandles døgnet rundt i feltsykehuset som drives av Leger uten grenser i Kalma leir. De ligger tett i tett på små matter, med beskyttende malarianett over de små kroppene.— Vi har klart å skaffe en amme, sier den tyske legen Frauke Jochims fra Berlin.Det er ingen selvfølge. De færreste fødende kvinner i Kalma har livgivende morsmelkdråper til overs når deres egen har fått sitt.Doktor Jochims håper at Adam skal overleve. Det er det som er jobben hennes, å redde liv. Men hun vet ikke helt om hun tør tro på det.Ved siden av ligger en jentebaby på mammas fang. Litt større, litt kraftigere - men også hun lever livet på gravens rand. Hun har en alvorlig hudinfeksjon som følge av underernæring og diaré. Hun sondefores med sukkervann gjennom nesen. Skriker når doktor Jochims presser væske inn i kroppen, hun vet ikke at smerten kan gi henne livet.For noen måneder siden døde pasientene mellom hendene på legene - i store antall. Nå er situasjonen mindre akutt. Matforsyningene fungerer - i Kalma. Legene har fått utstyr, mannskaper og feltsykehus på plass.Noen dør fortsatt, men stadig færre.- Adam får ekstra næring i tillegg til morsmelken. Vi gjør alt vi kan, men han er svak. Og veier bare 1600 gram - et fullbårent barn bør veie det dobbelte, sier Frauke.- Jeg vet det, jeg har fire selv.Våre blikk møtes, ingen ord veksles. Men øynene våre er enige om at jeg er heldig. Hun også. Verden - vår vestlige, vellykkede verden - lå for hennes føtter. Med hvit kittel i sterile korridorer på universitetssykehuset i Berlin. Solid status, lukrativ lønn, lettvint liv. Hun kunne saktens kostet på seg en kaffelatte på berømte Kranzlers konditori på Kurfürstendamm.I stedet svetter hun mellom sykehusteltene i Kalma leir i Darfur, Sudan.- Jeg angrer ingenting. Tvert imot, dette er et meningsfylt liv, sier Frauke.Det eneste hun savner er vennene. Ikke statusen, ikke velferden, tryggheten, luksusen.Hun hadde praktisert i noen år, så spesialiserte hun seg i indremedisin.- Da jeg fikk papirene i neven, sa jeg opp jobben på sykehuset.Hun var 37 år og ville finne en annen mening enn den livet i metropolen Berlin kunne by henne.Hun dro med Leger uten grenser til Liberia i noen måneder.Nå er hun i Darfur. Sammen med mer enn to hundre feltarbeidere fra hele verden og over to tusen lokalt ansatte. De har mer enn 700.000 pasienter blant flyktningene.Lille Adam er en av dem. Han spreller litt på fanget hennes. Leggene hans er ikke stort tykkere enn pekefingeren hennes.- De første dagene hadde han diaré. Vi har i alle fall klart å stanse den. Jo, jeg har håp om at vi skal klare å redde livet hans, sier Frauke.Hvis hun klarer det, har hun gjort jobben sin.Men har Adam noe å takke henne for? Hun gav ham livet. Men hva med tilværelsen, fremtiden?Adam ble født i helvetes forgård. Fins det håp om en mening med livet hans?I 37 av de 48 årene som Sudan har hatt sin selvstendighet, har landet vært i krig. Lite tyder på at freden er i sikte.Her jeg står i Sudans største flyktningleir, i verdens største humanitære katastrofe, er det vanskelig å se for seg Adam i Edens have. kjetil.anthonsen@fedrelandsvennen.no