KRISTIANSAND: — Jeg kunne aldri fått noen bedre fosterforeldre. Jeg hadde ikke sittet her, hadde ikke hatt jobb. Uten dere hadde jeg aldri klart det, sier 19 år gamle Janne Vesterhus.For den vevre jenta ble årene hos Astrid Holen og Yngvar Larsen redningen.Hit kom hun som herjet, sta og uregjerlig 16-åring. Med åpne sår i hjertet og vonde minner i bagasjen. I dag står hun på egne bein, bor i leilighet i byen, har fått nye venner og jobb som assistent på Wilds Minne skole. Fremtidsutsiktene virker lyse. Janne strutter av pågangsmot og vil bli psykiatrisk sykepleier.- Jeg har erfaring og mye å gi til andre. Jeg vet jeg vil klare meg, sier hun. En del av familien

I går var 19-åringen tilbake i det hyggelige huset til fosterforeldrene i Vennesla - på kaffebesøk.- Så godt å se deg, stråler fostermor og gir ungjenta en god klem, mens egne smårollinger, hund og et par katter hopper og spretter rundt dem.- Vi har fortsatt god kontakt. Hit er hun alltid velkommen, sier Astrid og serverer is og sjokoladekake. Hett til tider

Årene som fosterforeldre har gitt tilværelsen deres en ny dimensjon. - Hun kom til oss som en porselensdukke. Ufattelig snill og lett å bli glad i. Men sta til tider, og med egne meninger. Det har stormet. Vi har ikke vært enige om alt. Vi har ikke valgt de mest lettvinte løsningene. Til tider har det vært hett her, medgir fosterfar.Han er politimann i Kristiansand og ser tragedier på nært hold.- Livet er urettferdig, marginene små. Det er tragisk å se hvor lite det er som skal til for å hjelpe ungdom som sliter. Derfor ville vi være med på dette. Vi har gått på opplæringskurs og får tett oppfølging fra fosterhjemstjenesten, forteller han. Det kan ofte være vanskelig å forstå ungdom, men Astrid Holen og Yngvar Larsen har gitt seg selv en tabbekvote. Varme, glød og engasjement er de beste kort de har på hånden.- Men den største jobben her har Janne gjort selv, understreker de to stolte fosterforeldrene. Måtte vekk

Da bestevenninnene døde av overdose, skjønte Janne at hun måtte foreta seg noe. - Jeg måtte bort og ønsket å skifte miljø. Men det var litt rart i begynnelsen. Jeg skulle bo og leve i en familie jeg ikke kjente. Livet ble totalt forandret. Jeg hadde flyttet mye med mor og bodd hos far i perioder. Jeg var ikke vant med grenser, minnes hun og forteller videre:- Her så jeg to barn og en mor og en far som stilte opp og som hadde tid og omtanke. Jeg har alltid hatt mamma, og er blitt oppmuntret hele tiden til å holde kontakt. Men ting har vært vanskelige. Mye har vært min egen skyld, lyder det lavmælt. I begynnelsen var den skjøre, lille jenta skeptisk til fosterfaren Yngve, men de kom fort på bølgelengde. - Det har ikke vært mange mannfolk i mitt liv jeg har følt jeg likte. Nå har jeg funnet ut at det går an å stole på menn. Her har jeg fått erfare at menn kan være snille. Janne ble raskt en del av familien Holen/Larsen.Og da hun flyttet tilbake til Flekkefjord i fjor, angret hun etter to uker. - Det ble tøffere enn jeg ville innrømme. Jeg hadde få venner igjen, og hadde et rykte det var vanskelig å bli kvitt. Jeg fikk heldigvis hjelp og flyttet til Kristiansand. Siden har det fått bra, forteller Janne. Hønemor

Med tid og stunder ønsker hun selv å stifte familie. - Jeg er oppsatt på å ikke gjøre de samme feilene. Det største ønsket er å gi barna mine en fin og grei oppvekst. Jeg håper for alt i verden at de ikke blir mobbet. Som mor vil jeg være en blanding av mamma og Astrid. Mamma og jeg har et venninneforhold. Astrid er omtenksom, varm og nær. Jeg vil være en sånn hønemor for mine barn, passe godt på dem og sette klare grenser. I mitt hode går det an å være begge deler, sier hun.