MARNARDAL: Gammelt er det, flott har det vært og flott skal det igjen bli, stabburet fra gården Espelid i Åseral som nå er i ferd med å bli restaurert. Alderen er ennå ikke helt fastlagt, men fylkeskonservator Svein Mjaatvedt tror de eldste delene av dette stabburet er fra 1560-tallet. Tidens tann har tært kraftig på deler av det gamle buret, men nå blir det gjenreist i ny-gammel drakt.Restaureringen foregår i kommunestyresalen i det gamle kommunehuset i Marnardal. Politikk er et vanskelig håndverk, men ikke skal det her felles noen dom over det arbeid som før er utført i kommunehuset. Derimot skal det sies at det håndverk som i dag utføres i kommunestyresalen, er av god, gammel norsk standard. Jobben gjøres vel å merke ikke av politikere, men av tre menn som har — om ikke all, så svært mye av den kunnskap som trengs for å ta skikkelig vare på gamle kulturverdier. Det laftes altså i kommunetyresalen. Stabburet som i kanskje mer enn 400 år har trosset vær og vind, begynte å bli så medtatt at det var behov for restaurering. - Stabburet var nokså slitt. Enkelte stokker var nesten råtnet opp, slik at det hadde sunket litt sammen, forteller fylkeskonservator Svein Mjaatvedt. I Vest-Agder er man imidlertid så heldig stilt at det finnes folk som har råd for slikt. Torgeir Haraldstad og Alf Rune Vrålstad heter to som er bitt av restaureringsbasillen - og det kraftig også. - De er så vanvittig interessert i det de holder på med. De samler kunnskap og redskaper, kort sagt alt de kan finne om restaurering av gamle hus, - for igjen å sitere fylkeskonservatoren.Med seg i arbeidet med stabburet fra Åseral har de Tore Gill, som er litt ferskere i faget, og trioens framtidige fagmann på stein. For denne trioen har tenkt å satse på å ta vare på gamle kulturverdier.- Vi begynte med restaurering for tre-fire år siden. Arbeidet med dette stabburet begynte vi med i høst, men vi kom ikke skikkelig i gang før på nyåret, forteller Torstein Haraldstad.Stabburet ble imidlertid demontert allerede i fjor vinter. Hver stokk ble merket i begge ender før demonteringen, og det ble tatt rikelig med bilder - også med tanke på at bildene skal være til hjelp når stabburet skal føres opp igjen. For buret skal tilbake igjen til gården i Åseral, til sitt opprinnelige miljø, når det er ferdig restaurert.- Hva er det som er vanskeligst?- Det er å få høydene til å stemme - høyde og bredde, og så å få stokkene til å være mest mulig lik de gamle. Det blir jo restaurert på antikvarisk vis, dette, sier Haraldstad. Det var antakelig ikke lett å komme i gang ettersom selve bunnen i stabburet var helt vekk. Problemet var derfor å finne lengden og bredden på de nye bunnstokkene, slik at de ble akkurat slik som de gamle var. - Det hender at når vi er kommet opp et stykke, så må vi ta ned igjen alt sammen fordi høydene ikke er helt som de skal være. - Ja, dette er både dyrt og tidkrevende arbeid. Vi har allerede hatt alle stokkene nede tre ganger, sier Alf Rune Vrålstad.Det er et svært tidkrevende arbeid de tre er i gang med. Hver enkelt stokk skal hogges til med øks og formes til riktig dimensjon.- Det skal være sånn at når du tar stokkene fra hverandre, skal det ikke være merker etter motorsag eller annen redskap som hører kun vår tid til. Alt skal være gjort slik de gamle gjorde det, sier Haraldstad.Materialet som brukes er storvokst furu, og dimensjonene er så store at det faktisk har bydd på litt vansker å få tak i stort nok tømmer.- Den nederste stokken, syllstokken, er på nærmere 60 centimeter. I den har vi talt 165 årringer, opplyser Vrålstad.Til overflatebehandling av stokkene brukes øks, høvel og skjøve. Det siste er et gammelt redskap, en slags forgjenger til høvelen som ikke kom før ca. 1640.Haraldstad og Vrålstad har holdt på omtrent like lenge med restaurering, og har stort sett samme bakgrunn. De begynte for tre-fire år siden, og har gått på laftekurs og kurs i restaurering. I Setesdal ble det holdt grunnkurs i bygningsvern, et halvt års utdannelse i regi av Høgskolen i Sør-Trøndelag i samarbeid med Riksantikvaren. - Det tyder på stor interesse for restaurering?- Ja, det kan du trygt si. Når du først blir bitt av denne basillen, er det gjort, sier Haraldstad.- Og nå er dere nærmest blitt eksperter?- Du blir aldri utlært i dette faget. Det er stadig noe nytt å lære, konstaterer Vrålstad.Tredjemann, Tore Gill, er mer nybegynner i faget. Etter en del år i anleggsbransjen, var han litt på utkikk etter annet arbeid. En telefon fra svoger Torgeir var det som skulle til. - Jeg synes det er greit arbeid og har fått mer og mer interesse for dette, sier Tore. Han akter nå å ta grunnkurset i bygningsvern ved første anledning.Stabburet begynner nå å reise seg. Det er blitt mye nytt nederst, men lenger opp på veggene dreier det seg mer om å felle inn biter og på den måten erstatte skadet treverk. Ett lag til med stokker så er første etasje ferdig. Da må de begynne på nytt fra gulvet av med andre etasje. Det er ikke høyt nok under taket der politikerne før holdt til.Foreløpig skiller de nye stokkene seg nokså sterkt ut fra det gamle tømmeret, men det vil ordne seg.- Om ti år har alt fått samme farge, forsikrer Torgeir Haraldstad. Det sørger vind og vær for. For tømmeret skal selvsagt ikke settes inn med noen form for moderne impregnering.Det er mye interessant en kan få ut ved å studere en 400 år gammel stabburvegg. Tore Gill viser at i de gamle stokkene er det stukket inn massevis av små, små spisse pinner. De ble brukt som sin tids tannpirkere. Tannpine har vært en sann plage for folk opp gjennom århundrene. Et middel man forsøkte for å bli kvitt plagen, var å prøve å overføre vondskapen til stabburveggen - ved å stikke disse små pinnene inn i hull i veggen. Og der står de den dag i dag.Gamle hus hadde også gjerne en form for dekor. Det kan vi fortsatt se spor av i de gamle stokkene, og den gamle tradisjonen vil også bli videreført.- Jeg har fått laget et verktøy for å dra det gamle mønsteret, forteller Alf Rune Vrålstad. En smed laget et emne, som han så selv har filt til slik at de nye stokkene vil få samme mønster som de gamle. Slik gjør man når man har ekte sans for å bevare gamle kulturminner og - tradisjoner. Det har vært fint vinterarbeid for de tre å holde på med restaurering innendørs. Mye arbeid gjenstår imidlertid fortsatt, men når våren kommer er det helst prosjekter utendørs som lokker. Derfor går det trolig en vinter til før stabburet kommer tilbake til sitt opprinnelige miljø. Og da blir det uten taket av bølgeblikk som «prydet» stabburet de siste årene.- Nei, vi må nok ut og skjære never og legge torvtak, sier Alf Rune Vrålstad.Stabburet fra Espelid er et unikt kulturminne, men likevel ikke så enestående at det ikke fins flere av dem i fylket.- Jo, vi har faktisk flere som er fra samme tidsperioden, opplyser fylkeskonservator Svein Mjaatvedt. For et par-tre år siden begynte fylkeskonservatorens folk å ta dateringer av årringene i stabbur. Da viste det seg at mange stabbur er eldre enn det man hadde trodd. Før fylkeskonservatoren begynte med årringsdatering, måtte man bygge dateringen på middelalderprofiler og andre bygningstekniske detaljer. Mange av stabburene våre mangler detaljene som vi har tillagt middelalderloft, forteller Mjaatvedt. Men så viste det seg at mange av dem er fra perioden 1550 - 1650.På Ljosland er det funnet 4-5 sånne loft. Ett er funnet i Søgne og ett i Flekkefjord. At det er funnet et så gammelt stabbur ved sjøen i Trysfjorden i Søgne er spesielt. Dessuten har man fått lignende dateringer på fire- fem våningshus, men der er det bare en del av bygningene som er så gamle.- Dette har snudd opp ned på forestillingen vår om gamle hus i Vest-Agder, sier Mjaatvedt.- Det aller fineste stabburet vi har står på gården Konstali i Flekkefjord. Det viste seg å være eldre enn det vi hadde trodd. Vi trodde det var fra 1590-årene, men så fikk vi en datering på rundt 1515 - 1520. Det har noen fine utforminger på beitskiene som er på hver side av døra. De har et veldig fint utskåret mønster, noe som er vanlig på Setesdalsloftene. Men mønsteret på Konstali er helt annerledes enn Setesdalsmønstrene. Vi har lurt på om vi der er borti en annen tradisjon, men har ikke noen tilsvarende eksempel. Middelalderspesialisten fra Riksantikvaren som var her, hadde heller aldri sett det mønsteret før. Og han har studert alle mønstrene som finnes.Men ingen kommune i Vest-Agder slår Åseral på kvantitet.- Dette er en fantastisk interessant bygd. Omtent fire femtedeler av husene som vi foreløpig har registrert som eldre enn 1650, finnes i Åseral. Jeg synes at alle stabburene og loftene som er der, selv om de er yngre enn 1650, burde vært vernet. For det er så artig at det finnes så mye i en kommunen, sier fylkeskonservator Svein Mjaatvedt.