, lå nypensjonerte Ole på kne med stokker i vadder, og jevnet et lass med våt betong ut på det som skal bli hans nye selvbygde garasje. Det tar på å bakse med våt betong. I uker i forveien har han ryddet og planert ut for garasjen, langs den smale gangpassasjen langs tomta hans, en gangpassasje alle i nabolaget bruker, nå og da, daglig. Ole synes det ser greit ut, og det lier mot sommerkveld og mørket kommer. Men han rekker å jevne ut betongen inntil den lave forskalingen. Alt er i vadder. Knærne og leddene har startet verken. Men Ole har trent godt gjennom årene, så det kunne verket verre. Men han er trøtt.Ett minutts tid tar han likevel til å betrakte det nystøpte garasjegulvet, blankt som det er mot skyggen av trærne i gangpassasjen. Han går inn i huset sitt og klargjør seg for en dusj. Dagens strev har drevet som svette over hele kroppen. Dusj, og rett i seng, tenker Ole. Herlig følelse å ha gjort noe slikt, og så ser det så bra ut. Men det skulle ikke gå mer enn fem minutter før det ringte på døra. Ole hadde akkurat fått hodet på puta, og øyelokkene på vei ned.Orker ikke, tenkte Ole. Orker ikke. Ingen andre i huset heller. Orker ikke åpne. Det ringte ikke igjen, og Ole sovnet. Men langt bak i drømmen ringte telefonen. Og den gav seg ikke. Den ville ikkestoppe å ringe. Ole kreket seg opp av senga, og ned til telefonen. Han hadde bare sovet ett kvarter.— Ja.- Ole, har du vært ute og sett på støpen din?Det er en god nabo som ringer.- Nei, hva mener du. - Gå ut og se.Ole trekker på seg ei bukse og går noen spente sekunder mot døra. På trappa brer en blandet følelse seg gjennom det ellers så rolige og sindige hodet.Tre store stein, det vi før kalte for kampestein, lå vel plassert ned i det våte garasjegulvet. De var så store at det var rart Ole ikke hadde hørt når de plasket nedi. Men det har nok skjedd i det vannet bruste rudt ørene hans i dusjen. De var ikke plassert på ett sted, heller. En her, en der, og den tredje like langt fra den første. Steinene må ha hatt en bevisst bue gjennom lufta. De hadde gått helt gjennom støpen og sugd seg fast. Tre store stein. Og bare minuttene etter at Ole hadde gått inn.Noen må ha stått og sett på den fornøyde pensjonisten gå inn og låste døra. De må ha ventet noen minutter, noen få. Så slo de til. Hvor grenseløst «moro» må det være det øyeblikket steinene treffer den våte betongen og setter seg fast? Ole kikker seg rundt, og opp gangpassasjen. Men ingen lyd, annet en småsivet i kveldsvinden.Det er ikke noe annet å gjøre enn å kle på seg kjeledressen og støvlene, løfte steinene ut og legge seg på kne igjen. Jevne ut betongen igjen.Det tar en ny times tid. men det er jo ikke noe annet å gjøre. Det blir midnatt, og vel så det. Det blir vanskeligere å falle i søvn, nå, kjenner Ole. Den minste lyd får han til å høre ekstra etter. Men han må jo sovne, og gjør det. Men han er spent når han morgenen etter går mot utgangsdøra.Nå satt garasjegulvet som støpt. Ikke alle historier som når Hennes Majestet Rægas hoff er like hyggelige. Dette er sommerens ynkeligste handling. Uten tvil. ajak