SONGDALEN : Forfatteren Gaute Heivoll (26) fra Finsland skriver for tiden på sitt foreløpig største litterære verk, romanen «Ungdomssangen». Den blir på ca. 400 sider og skal etter planen gis ut på Tiden Norske Forlag våren 2005. — Romanen handler om skam og smerte i en eller annen form. Smerten kan kontrolleres, skammen ikke, sier han.Gaute Heivoll fikk nylig statens treårig arbeidsstipend for yngre kunstnere, og får dermed bedre anledning til å konsentrere seg om forfatterskapet. Han skriver for tiden også en barnebok, et rent overskuddsprodukt, om en hare som bor i en orgelpipe.- 158.000 kroner per år i stipend i tre år er ikke all verden, men bedre enn ingen ting. Jeg er glad og overrasket, kommenterer han over en kopp rykende varm kaffe. Pangstart
Gaute Heivoll debuterte i 2002 med kortprosasamlingen «Liten dansende gutt» og fulgte i fjor opp med «Omars siste dager», en roman med mange parallelle historier.Han har fått Tidenprisen og gode anmeldelser i avisene, og med statens treårig arbeidsstipend i lomma, kan det slås fast at den unge dikteren fra Øvre Kleveland i Finsland har fått en pangstart på forfatterkarrieren.Heivoll kan også konstatere med tilfredshet at «Omars siste dager» er utsolgt. En ny paperback-utgave med nytt omslag er like om hjørnet.Han vil gjerne være forfatter på heltid, men har likevel kjøpt gård med tilhørende 1200 mål drivverdig skog.- Det er følelser som ligger bak kjøpet. Jeg er født og oppvokst på gården. Jeg føler tilhørighet, forklarer han.Men i øyeblikket er han mer opptatt av å skrive enn å hogge i skogen. Han skriver intenst, men bare i korte perioder. På det meste en time eller to, men ofte bare noen minutter. Det har med konsentrasjonen å gjøre. Fuglesang
Den nye romanen har et bredere anslag enn det han har skrevet før. Den er mer narrativ.Gaute Heivoll har god tro på sitt store skriveprosjekt, men er i tvil om det er smart å røpe for mye av innholdet.- Jeg opplever at det er vanskelig å si noe fornuftig om boken. Hadde det vært lett, kunne jeg like godt fortalt den, sier han.Han forklarer at handlingen finner sted i 1971 og er lagt til Sverige og Sovjet. Bokens tittel, «Ungdomssangen», er et begrep fra fugleterminologien. Før fuglene utvikler artssang, synger de en sprudlende, virtuos sang om våren.- Tittelen viser også tilbake til forfatteren, som har stor glede av å skrive, kvitrer han. Skam
— Hvilken form for skam er bokens tema?- Filosofen Jean-Paul Sartre har beskrevet en situasjon der han står og kikker gjennom et nøkkelhull. Så kommer noen opp trappen og avslører ham. Det er den type skam jeg skriver om, og ved å skrive om skam og smerte, skriver jeg om selve livet, forklarer han. Heivoll mener at skammen og smerten er to komponenter som gjør oss til mennesker - og som gjør oss oppmerksom på vår eksistens. Både skam og smerte handler om kontroll, og den som kontrollerer smerter, har straks stor makt og autoritet:- Smerten er på en måte håndterbar i dag. I tidligere tider hadde folk et annet forhold til smerter, og det gjorde at de tenkte annerledes om vesentlige spørsmål i livet. Slik sett handler smerteopplevelser dypest sett om den fysiske eksistensen. På en måte er alle mennesker potensielle, tikkende smertebomber. Skammen handler om den metafysiske smerten, men den er til forskjell fra den fysiske smerten uhåndterbar. Den har ikke forandret seg, men kanskje tatt på seg nye masker gjennom historien, sier Heivoll. Himmlers massør
Han fremholder at både skammen og smerten er usynlig, men likevel svært følbare størrelser. Derfor handler både skammen og smerten om det å se - om blikket. Man ser at noen har det vondt, man ser at noen skammer seg. Skammen og smerten handler om den andre. Om å se den andre, og om å ta på alvor og stole på den andre. - Jeg kan også føye til at både smerte og skam er noe som assosieres med døden. Før i tiden var den i større grad forbundet med smerte. I dag er døden kanskje mer forbundet med skam, sier han. Heivoll setter sin nye roman sammen av flere deler. En del handler om Heinrich Himmlers finske massør som forhindret store katastrofer:- Jeg kom over en interessant historie om Himmlers massør som jeg har brukt i manuset. Himmler led av magekrampe, men massøren klarte å dempe smerten slik at han kunne fungere i sitt daglige arbeid. Etter hvert fikk massøren stor makt over Himmler. Det førte blant annet til løslatelse av jøder i flere land, også i Norge. Massøren fikk også forhindret at Nederland ble tømt for folk. Nazistene planla nemlig å frakte landets befolkning til et sted øst i Polen, forteller Heivoll. Parapsykologi
Hovedhistorien handler om en svenske, Friedrich Jürgenson, som opprinnelig var kunstmaler og operasanger:- Stemmen hans begynte etter hvert å svikte. Derfor kjøpte han seg en lydbåndopptaker, men ut av maskinen kom ikke bare Jürgensons egen stemme. Han hørte også stemmen til sin døde mor, og etter hvert også stemmene til andre døde personer. Dette skjedde på 50-tallet og vakte internasjonal oppmerksomhet. Det finnes tusenvis av opptak etter Jürgensons parapsykologiske «forskning», og det er jo interessant å tenke på hva som kan skje når man blir konfrontert med de døde. Når de døde fortsatt er der, filosoferer Heivoll, som altså byr på en porsjon parapsykologi i sin neste bok.- Jeg skriver på en måte om de døde som lusker på de levende - og omvendt, sier han.Det hører for øvrig med til historien at Jürgenson trodde han var nær ved å løse dødens mysterier, og i den anledning innkalte han til pressekonferanse hvor det deltok journalister fra hele verden. Etter hans død er det blitt forbausende stille fra det holdet.Heivoll forteller at han tilfeldig kom over denne historien, men at han ikke er opptatt av parapsykologi. Han er oppatt av den litterære fiksjonen.- Forfatterskapet ditt tyder på at du er opptatt av døden?- Jeg liker ikke å være forfatteren som blir forbundet med døden. Min ambisjon er å skrive om livet, og til livet hører døden, sier Gaute Heivoll.