MANDAL: — Ja, hva hadde vel livet vært uten humor, ler Inga Elisabeth Fjeldsgaard (55) igjen. Ansiktet sprekker i et smil, øynene tindrer og latteren runger i stua.Kanskje skal denne damen representere vestegdene på Stortinget i neste periode. Hun er blant de sterkeste kandidatene til å innta 2. plass på Arbeiderpartiets liste. Etter at Rolf Terje Klungland sa ja til en ny periode på Løvebakken, er det mest spennende hvem som kommer på andre plass. Meningsmålingen i Fædrelandsvennen nylig viser at Arbeiderpartiet kan sikre seg flere enn sitt ene mandat i dag om framgangen holder seg. Vi sitter i stuen til Inga. Her i leiligheten bor også sønnene Sigurd på 16 år og Odd på 18 år. Inga synes ikke noe om å bli kalt skilt kvinne.- Det er mye bedre å bli kalt mor. Det er jo det jeg er, sier hun med ettertrykk (og latter selvsagt). Det er en oppgave hun tar på stort alvor. For eksempel ligger det en kronikkartikkel fra Fædrelandsvennen fra en tid tilbake på et av stuebordene om hvordan man uttrykker seg verbalt. Her er i gården er det viktig å snakke. Så da krever Inga at guttene leser gjennom artikler og slikt hun finner, og så skal de snakke. Ikke alltid så veldig populært.- Nei, du vet gutter i den alderen er ikke så veldig giret på å snakke med sin mor akkurat. Men jeg tror de setter pris på den gode samtale likevel, mener Inga som altså har funnet denne språkartikkelen guttene ennå ikke vet de må pløye seg gjennom.Inga E. Fjeldsgaard er ekte mandalsjente. Født og oppvokst i Øvrebyen. Her bodde hun med mor, far og tre eldre søstre fram til hun var åtte år gammel. Hun beskriver disse årene som en barndommens drøm. - Du vet, på den tida var alle mødrene hjemme. Vi unger løp ut og inn hos hverandre, og der var det alltid en mor til stede, gjerne med ferskt bakerverk, forteller hun.De bodde i en bolig som het «Klubben», fordi det tidligere holdt til en herreklubb her. Her leide familien husvære. Mang en mandalitt har bodd her, og derfor var det mange som følte sorg da bygget ble revet på slutten av 1950-tallet. - Det var før noen tenkte så mye på verneverdige hus, sier Inga.Hun beskriver «Klubben» som et hus med stoooore rom. Som kjøkkenet - der det hver jul ble hengt opp en «runse» (huske) i taket! Den ble boltet fast, og her husket ungene fram og tilbake.Faren var ligningssjef og aktiv Venstre-mann. Han var altså en nokså myndig og aktiv kar som var mye hjemmefra. Men Inga husker ham likevel som sterkt tilstede når han først var hjemme. - Hos oss var det mange politiske diskusjoner. Min onkel var ihuga Ap-mann. Det ble av og til så høyrøstet av vi barn grep inn. Men da fikk vi alltid høre at «vi bare diskuterer», flirer Inga.Da hun ble åtte, flyttet de til Oksevollen i Mandal. Her hadde faren fått tak i tomt og bygd hus. Det betydde bedre plass og større muligheter for utfoldelse i Kronheia og Uranienborg. Når man bor i en liten by er det likevel ikke noe problem å komme seg til venninner på sykkel på et blunk.Siden ble det utdannelse og jobb for den unge frøken Fjeldsgaard. Etter endt gymnas, var hun borte fra Mandal i 20 år. Da utdannet hun seg blant annet i offentlig administrasjon og ledelse, særlig innen personalområdet mens hun blant annet jobbet ved Universitet i Bergen. I 1983 havnet hun hos fylkesmannen i Vest-Agder med administrativt ansvar for alle de 11 lensmannskontorene i fylket.- Det var den gang lensmennene lå under fylkesmannen. En voldsomt spennende jobb. Lensmennene var sterke personligheter og kjempet da som nå for mer penger til sine budsjett. Det er nok den mest gøyale jobben jeg har hatt, der jeg fikk brynt meg kraftig, minnes Inga. Bestemt, men vennlig

Det piper i telefonen hennes, hun snapper den opp og kvitrer til et eller annen meningsinstitutt om at nå kan hun ikke snakke, men de gjerne må ringe senere. Bestemt, men vennlig. - De gjør bare jobben sin, sier Inga og legger på. Bestemt, men vennlig. Det er nok en karakteristikk som er treffende for denne kvinnen. Hun lar seg ikke pille på nesen, men smilet er alltid der. Etter at hun gikk aktivt inn i politikken i 1995, har hun kjempet mangt et sverdslag i diverse utvalg i kommunen - fortrinnsvis undervisningsutvalget og administrasjonsutvalget. Inn i politikken kom hun etter at ha sittet i Sanden Vel en stund, og det ble vel mye klaging og krav mot kommunen.- Jeg ble sant å si litt lei det. Jeg bestemte meg derfor for å engasjere meg i politikken og få til noe selv, forteller hun. Foran kommunevalget i 1991 var det flere av partiene som ville ha henne med på sine lister, men Inga syntes det var for tidlig. Ved neste korsvei havnet hun derimot i bystyret for Arbeiderpartiet, selv om hun stod helt nede på 28. plass. Velgerne både i Ap og fra andre partier kumulerte henne rett inn i bystyret. Hun ser ned i kaffekoppen, snurrer den rundt og må i all beskjedenhet si at hun følte ydmykhet for å bli valgt inn på den måten, særlig at så mange fra andre parti faktisk krysset av ved hennes navn. Så ja, hun har både ydmykhet og beskjedenhet, selv om noen nok tror disse sørlandske egenskaper er godt gjemt. Men hun vet også godt at det nytter ikke å bry seg om janteloven om man skal fram i livet. Derfor var det ikke mange sekunders betenkningstid hun trengte da Åse Lill Kimestad spurte om Inga ville stille opp som varaordfører etter valget i fjor. - Det har vist seg at når kjemi og parti stemmer, fungerer et slikt samarbeid best, sier Inga som forresten ikke hadde sagt nei takk til å bli ordfører heller om valget hadde vært der. Men hun krever å bli trodd på at hun mener Åse Lill Kimestad gjør det svært godt i sin ordførergjerning, og at hun håper Kimestad blir gjenvalgt ved neste kommunevalg. Opp og nedturer

Livet er opp og nedturer, så også for Inga Fjeldsgaard. Som 22-åring opplevde hun at moren plutselig døde av hjertesvikt. Moren hadde riktignok vært hjertesyk over lang tid, men at hun døde slik kom som et sjokk. - Da kom den dårlige samvittigheten. Hadde jeg hjulpet henne nok i oppveksten, vært nok til stede? Men det førte også noe godt med seg. Hun kom mye tettere på sin far, som brått var blitt enkemann. - Og heldigvis fant han Oddveig etter bare et par år.Selv om det er lenge siden han døde som 84-åring, har Inga og guttene fortsatt svært god kontakt med hans siste kone som de kaller for tante.Som for de fleste andre par var også skilsmissen for seks år siden en krise i livet. - Da gjelder det å ha fokus på hva som er viktig, nemlig barna. Det var slett ikke lett å forklare to barn på 9 og 11 år hva som foregår og ta seg av dem mens man selv var i et kaos. Men jeg tror vi alle har kommet greit ut av den perioden, sier Inga åpent.Hun er ikke den som bærer nag til ting. Hun klarer å fortrenge, og har i dag et godt forhold til både eksen og hans nye partner. - Eller bonusmoren, som vi kaller henne, ler Inga som beskriver henne som en flott og sympatisk dame. Og naboen, Birgit, er eks-svigermor som Inga beskriver som en kjær venninne. Der spiser guttene fast hver onsdag, så kan hun jobbe så mye hun orker den dagen i sin jobb i Søgne kommune der hun er personalrådgiver. Eller hun kan gå på politiske møter, dem er det nok av.- Nå har jeg tenkt å utvide denne middagssuksessen til å spise fast hos min søster som er flyttet tilbake etter mange år i USA. Vi skal spise der fast en gang i uka, flirer Inga, som altså ikke er noen kokk akkurat.Det høres jo ut som om det alltid er full fart for denne damen. Men det er det ikke. Lykkelig er Inga når hun kan sitte på Ryvingen fyr med gode venner, det er deilig vær, noen spiller gitar og hun har en liten «Gammel Dansk» i hånden. Da er det deilig å leve. Hun har det også godt i eget selskap. Da leser hun i alle de bøkene hun har glemt å avbestille hos bokklubben eller kronikker i lørdagens Fædrelandsvennen og Dagbladet. Ingen beiler

Så godt trives hun med sitt liv at her er det ikke plass til noen beiler. I alle fall er hun ikke på jakt etter noen. - Jeg er så lei av at venner og familie spør om jeg ikke snart skal finne meg en kar. Det er ikke noe savn nå og jeg har nok med de karene jeg har i hus her, sier Inga og sikter til sønnene.Men hun er 55 år, og innser at i en ikke alt for fjern framtid vil alderdommen komme. Guttene skal ikke bo hjemme i all evighet. - Det høres jo stusselig ut å ikke ha noen partner å dele den tiden med. Så vi får se, sier Inga Fjeldsgaard.Og naturligvis: Ler.