KRISTIANSAND: — Om Norge er i ferd med å bli avkristnet eller ikke, beror helt på hva man mener med kristendom. Er kristendommen tradisjon, ja, så kan man kanskje synes det. Er kristendom en personlig livsanskuelse, så vil den enkelte kunne ha en større grad av frihet for sin tro, og også en større bevissthet om troen. Og da skjer jo det motsatte av avkristning, sier Ole Riis, professor i religionssosiologi ved Høgskolen i Agder.Ole Riis er nylig flyttet til Norge fra Danmark. Dermed har han mulighet til å se på vårt offentlige ordskifte litt fra utsiden. Og han mener den norske debatten om julegudstjenesten har et for snevert perspektiv.- Norge kan ikke melde seg ut av verdenssamfunnet og vende tilbake til fortiden. Norge er, på godt og vondt, blitt del av et stort Europa og et verdenssamfunn. De lokale tradisjoner har ikke samme betydning som før. Tradisjonene kan bli brukt til å skape avstand til omverdenen og til å undertrykke landets religiøse og kulturelle minoriteter, sier han,Ole Riis er i forskermiljøene en berømt religionssosiolog og har undervist i en årrekke ved universitetene i Århus og Ålborg. For et halvt år siden tiltrådte han en stilling ved Høgskolen i Agder, blant annet for å være med på å bygge opp forskerutdannelsen, et viktig arbeid i bestrebelsene for å bli universitet.- De kulturelle og religiøse minoriteter i Norge skal selvsagt lære om flertallets kulturtradisjoner. Men hvis flertallet prøver å presse sin kultur og religion ned over minoritetenes barn, vil det før eller siden komme en reaksjon. Norges store prosjekt i det 20. århundre var nasjonal-dannelsen. Nå står Norge overfor et nytt prosjekt, nemlig å skape gjensidig forståelse mellom mennesker som har ulik religiøs og kulturell bakgrunn, mener han.Han gir et eksempel, og ber oss forestille oss en kommune som gjennom generasjoner har vært preget av en bestemt religiøs kult.- Tenk deg så at kommunens ledere ansetter en skoleleder som tilhører kulten. Alle ønsker barnas beste. Det betyr for dem at barna skal vokse opp i denne kulten. Skolens leder ønsker at skolen arrangerer et årlig ritual i kultens tempel. Elevene deltar aktivt, det betyr at de skal fremsi kultens trosbekjennelse. Kommunens ledere mener at dette er demokratisk, for de representerer jo flertallet. Hvis noen foreldre er imot, kan de ble fritatt. Hvis foreldrene besværer seg veldig, får de bare sende barna i friskole eller flytte, for da hører de egentlig ikke til i vår kommune, skisserer Ole Riis.- Dette er udemokratisk, det er flertallstyranni. Det er også på tvers av kristendommen. Det tvinger barna til å påta seg en tro som de ikke har mottatt som en gave fra Gud med åpent sinn, mener han.Han synes ikke det er et problem hvis skolen har et pedagogisk program med et sett verdier som av og til uttrykkes gjennom ritualer som barna deltar i. Ritualene kan gjerne omfattes av religiøse symboler, hvis ritualet betraktes som en felles lek.- Problemet oppstår i det øyeblikk skolen krever at elevene tar symbolene alvorlig. Skolen kan godt holde Lucia-prosesjoner, så lenge den ikke legger opp til helgendyrkelse. De må gjerne ha påskeritualer med egg, kyllinger og harer, så lenge de ikke legger opp til fruktbarhetskultus. Problemet blir påtrengende dersom skolen lager et påskeritual om Jesu død og oppstandelse. Det kan nemlig ikke være lek. Det krever et engasjement hos barna, mener han.På samme vis mener han at et julespill med krybben, Josef og Maria, hyrder og vismenn, ikke er noe problem i seg selv.- Problem blir det i det øyeblikk barna blir konfrontert med at den lille babyen faktisk er en menneskeliggjørelse av den allmektige Gud. Den delen av historien kan man ikke forklare med fornuften. Den sprenger skolens pedagogiske program. Skolen skal ikke presse en tro nedover barna.Det skolen skal gjøre i julen er å fortelle dem at julen er noe mer enn nisser, trær, gaver og godterier. Bak alt dette ligger en fortelling om en baby som blir født i fattige kår i en krybbe. Til slutt blir han dømt til døden som opprører, en terrorist om man vil. Den historien skal ikke fortelles for å dempe julegleden, men den kan gi julen en mening og fylde som når ut over den øyeblikkelige tilfredsstillelse ved maten, slikkeriene og gavene, sier religionssosiologen.