KRISTIANSAND: — De kontaktet meg først, for ulykkesbilen stod i mitt navn, og mobiltelefonen som Torbjørn hadde stod også i mitt navn. Jeg begynte på jobb 06.30 den torsdagsmorgenen. De kom i 07-tiden. Jeg var ganske rolig i situasjonen, men fikk den kraftige etterreaksjonen kort tid etter, forteller Ranveig Hansen. Hjemme hos Jacobsen på Hellemyr våknet de som normalt denne høstferiedagen ved 08.30-tiden. - Mannen min ringte fra jobb og sa det hadde vært en ulykke. Han bad meg sjekke om Kenneths bil stod utenfor. Jeg gjorde det, og bilen stod utenfor. Det stusset jeg på, for Kenneth skulle vært på jobb. Jeg gikk opp på rommet hans og så at det ikke hadde ligget noen i sengen der. Jeg ringte mobilen hans flere ganger, før jeg ringte politiet og meldte ham savnet, forteller Grethe Jacobsen. - Jeg gikk i dusjen og sa til datteren min at vi kanskje måtte dra på sykehuset og besøke Kenneth. Rett før ti ringte det på. Jeg skjønte det var noe med Kenneth og fikk det bekreftet. Jeg kan ikke beskrive sjokket, sier hun.Datteren Lisbeth var den som åpnet døren da de to politimennene ringte på. Hun løp og hentet sin mor. Lisbeth stod oppe i trappen da politiet fortalte hva som hadde skjedd. - Jeg løp bare rett opp på rommet, forteller hun. Øivind Eriksen var på jobb for et firma på Falconbridge og var inne i fjellhallene. Han fikk ikke beskjed før ved 14-tiden da politi og prest kom på jobben og fortalte ham om ulykken. - Man blir svimeslått, svimmel. Sønnen min var med på jobb den dagen. Vi ble kjørt hjem, forteller Øivind Eriksen. Alle de tre var på ulykkesstedet samme dag. De var også i møte med SEFO, som var koblet inn i saken siden det var snakk om mulig forfølgelse av ulykkesbilen. - Jeg måtte se ulykkesbilen. Jeg orker ikke å si hvordan det føltes. Jeg trodde ikke det var Torbjørns bil, sier Ranveig Hansen.