— Jeg dukket. Ha ha ha. Marvin har et visst temperament, sier Brende. Men Marvin har sin egen forklaring:
— Som 20-åring visste Børge absolutt alt. Det er litt mer spiselig nå når han nærmer seg førti. Innsatsen som miljøvernminister ser ut til å ha smakt de fleste ganer temmelig bra.
— Jeg fikk jo gjort en del. Mener jeg selv. Statsråd Børge Brende, ikke lenger den yngste i regjeringen, har akkurat påstått at han slett ikke har vært noen hvit tornado i Miljødepartementet. Men merittlisten han ramser opp, slår beina under beskjedenheten.
Har du tenkt å endevende Næringsdepartementet nå?
Jeg vil at den dagen jeg slutter som næringsminister, skal de si at «han satset på nyskaping og forskning, fikk ned arbeidsledigheten og trygget velferdssamfunnet». Jeg har ikke tenkt å ligge på latsiden.
Børge Brende er en handlingens mann. Han synes ikke det er noe vits i å vente. Som tidligere på dagen. Brende er langt ute i hilseturneen i de ulike avdelingene i departementet. Ekspedisjonssjefen i avdeling for nyskaping og forskning har akkurat presentert sine medarbeidere og avslutter:
— En viktig oppgave fremover blir å knytte oss til den europeiske patentorgansisasjonen. Der er vi foreløpig ikke med.
— Har dere sovet i timen, da, spør Brende, og sukrer kommentaren med en liten latter. Som ingen lar seg lure av, sannsynligvis. I Brendes timer sover ingen.
— Jeg tror nok jeg er krevende som sjef. Men jeg er grei også. Fredag ettermiddag, to timer etter at han suste gjennom dørene i departementet, hadde han samlet sjefene til et ekstraordinært møte. Signalene om den nye ministerens prioriteringer skulle gis fluksens, så fikk helgestart være helgestart.
— Jeg hørte ingen som klaget.
Det er ingen liten mann Nærings- og handelsdepartementet har fått i hus. Børge Brende er et langt ansikt på en tårnende, dresskledd kropp. Skummel kunne han kanskje ha vært. Men så rødmer han litt innimellom når han ler, fnysende og hikstende mens nese og kinn skrukker seg. Dessuten skiller han seg ut i hoffet sitt av statssekretærer. Mens de fleste andre folder hendene korrekt foran eller bak, er Brendes store hender rastløse. De er innom dresslomma, farer en runde opp i håret, klør i bakhodet, rykker til når han blir ivrig. De ser ikke ut som om de er støpt fast i dressermene. Et sted på veien fra kommunalråd til minister har broilerstempelet i panna falmet.
Det var Marvin Wiseth som la hodet til Brende ved stempelputa, da han fikk den unge mannen med i sitt regime tidlig på 90-tallet. Nå sier Brende at Wiseth er hans politiske forbilde. Dyktig, folkelig og med humor som verktøy, sånn vil han være. Det politiske talentet med skarpe kanter er i ferd med å bli slipt ned til en verdifull gullklump for Høyre.
Brende har vært ketsjup-aktiv.
Han delte ut løpesedler med liksomblod i protest mot fengslingen av Václav Havel, en aksjonsform han nok ikke bruker i dag.
— Men det er viktig at unge mennesker er engasjerte. Og det har jeg holdt på. Jeg vil oppnå noe. Som miljøvernminister greide Brende nettopp det, å oppnå noe. Han fikk stoppet de radioaktive utslippene fra Sellafield. På den internasjonale banen markerte han seg som leder for FNs kommisjon for bærekraftig utvikling. Såpass godt inntrykk gjorde han, at Venstre kalte ham «vår fjerde mann». Til og med fra miljøorganisasjonene innkasserte han overrasket respekt. Folkelig fikk han også være. Det var liksom troverdig og riktig at gutten som var oppkalt etter en nasjonalpark skulle lage flere av dem. I tre år har han hatt med seg svette journalister på fottur i fjellet, smilende og avslappet og i sitt rette element. Uredd har han stilt opp i fulle saler med miljøinteressert ungdom og faktisk høstet applaus til slutt. Populariteten på meningsmålingene steg til uvante høyder for en minister.
Skiftet fra outsiderstillingen som miljøvernminister til den tyngre og mer prestisjefylte posten som næringsminister, er helt klart et steg opp på karrièrestigen for Brende. Men det betyr trolig også at det snart er slutt på de trivelige tidene. Nå må han drive politikk som ikke alle kan svelge.
— Jeg er forberedt på å bli utsatt for kritikk. Det må jeg leve med. Nye oppgaver er spennende. Det nye kontoret avspeiler det litt høytidelige preget. Rommet ville slett ikke gjort seg i noe glossy interiørblad. Blått og turkis skyller kaldt over alle vegger og bilder, og har til og med satt seg i skinnstolen bak pulten. En rekke gullskip, som trolig stammer fra Grethe Knudsens første tid bak pulten, troner langs veggen med slik uforskammet overdådighet at man nesten blir sjøsyk. Men tar man en nærmere titt, vises det at den ferske ministeren allerede har gjort sitt inntog. Et av modellskipene er byttet ut med en dingseboms i rødgyldent metall.
— Det er en modell av miljøsatellitten Envisat, forkynner Brende stolt.
— En vaktbikkje for miljøet. Den sier fra hvis noe i verden går fra grønt til gult. Overvåker den næringsministeren, mon tro?
Sur industrirøyk vil ikke Brende snakke om. Det er ordene innovasjon som dukker opp i de fleste resonnementer. I Norge må vi satse på å utvikle nyskapende bedrifter, for høyt utdannede mennesker er en av de få ressursene vi er konkurransedyktige på. Miljøengasjementet vil han ta med seg. Han er ikke redd for å møte seg selv i døra, hevder han. Når han snakker sak, kommer ordene raskt og selvsikkert. Argument følger smidig argument, kjapt vrir han setningene inn på det han har lyst til å prate om. Stemmeleiet lukter av Holmgang, til tross for at han debatterer alene. Og selv om ordballongene blir punktert av latterhikst, er det ingen tvil om at han har planer og har tenkt å gjennomføre dem. Døgnet har liksom flere timer for Børge, sier vennene hans. Han er aldri uforberedt, fortsatt er det noe igjen av gutten som satt på innføringsmøter i Unge Høyre med handa i været og hadde lest absolutt alt på forhånd.
— Rekker du å være familiefar og kjæreste?
— Det har jo gått greit i . . . Børge mumler.
— Nitti . . . hm . . . I femten år til sammen. Vi har det fint, kona mi og jeg.
Kona er Torild M. Grande. De vokste opp i samme nabolag på Nardo i Trondheim. Men det var først da de begge flyttet til Oslo for å studere at de ble kjærester. Sammen har de to sønner på ti og fjorten år.
— Men det er ikke tvil om at jobben min er krevende for oss. Man blir dratt i to retninger. Det er litt synd når jeg får sms om at tiåringen har scoret to mål i fotballkamp - det skulle jeg gjerne ha sett. Men jeg hadde ikke kunnet fungere hvis jeg ikke hadde en rimelig balanse mellom jobben og det å være sammen med familie og venner. Man utvikler enkelte teknikker. Som å komme tidlig på jobb, og kanskje gå tilsvarende tidlig. Som i kveld. Da er det skoleavslutning, og kona jobber. Midt i intervjuet ringer hun.
— Nå sitter jeg og legger ut om hvor lett det er å kombinere jobben som statsråd med familieliv og kjæresten, sier Brende og bryter ut i fnyselatter igjen.
— Var hun ikke enig?
— Joda. Ikke noe problem.
Noen ganger forrykkes balansen. Som i april, da Børges mor Kari lå på dødsleiet etter å ha vært kreftsyk i om lag ett år. Børge drev med FN-arbeid i New York og kunne ikke reise hjem.
— Jeg ledet et kommisjonsmøte i fjorten dager, der jeg sto overfor den største utfordringen jeg noen gang har hatt. Hundre ministere, et kjempehardt program. Jeg jobbet fra morgengry til sent på natt. Da var moren min veldig syk. Det var tøft for meg, men selvsagt tøffere for henne. Det er jo hun som ikke lever lenger. Men det er ikke lagt opp til at det skal skje noe ekstraordinært i en jobb som min.
— Hvordan taklet du det?
— På et eller annet vis måtte jeg jo det. Vi snakket sammen hver dag på telefonen. Fortsatt plukker jeg opp røret og skal til å ringe henne. Jeg vet det jo, at hun er død, men det er blitt en refleks. Han stirrer litt ut i lufta. Tv-debatter og regjeringskonferanser er milevis unna.
— Hva har du lært de siste årene?
— Mye. Særlig gjennom engasjementet mitt i FN. Jeg er mye mer takknemlig over hvor godt vi har det i Norge. Jeg blir av og til litt oppgitt over måten kritikk presenteres. Vi har det bra her i landet, selv om vi på mange punkter kan bli bedre. Men det er mer også. Forvandlingen fra politisk talent til en politiker som folket liker, krever sliping av kanter og nedpussing av skall.
— Jeg har et slagord: It's nice to be important. But it's more important to be nice. En gullgutt må også være myk. For det blir han kalt, også i Klassekampen. I Høyre har de vanskelig for å skjule stoltheten over sin voksende stjerne. Historien om Brendes inntreden i politikkens verden har allerede et legendeskjær over seg. Alle vil fortelle om en tass på fjorten år som dukket opp på kontoret i Trondheim og måtte stå på tå for å titte over disken. En liten raring med colabunner til briller, topplue og stresskoffert som han hadde ønsket seg til jul.
— Jeg har ikke hjerte til å dementere gode historier. Men det er riktig at jeg var politisk interessert da jeg var ganske ung. Jeg sa til foreldrene mine at jeg syntes det var en skam at vi ikke hadde VG, Dagbladet og Aftenposten på lørdager. Det fikk jeg innført da jeg var en 12 -13 år, innrømmer ministeren.
Brende jobbet litt som freelancer i Aftenposten i studietiden. Så var han to år i familiebedriften tidlig på nittitallet. Men ellers har han brukt hele ungdomstida og sitt voksne liv på politikk.
— Når visste du at det var politiker du ville bli?
— Men jeg tenkte jo aldri at jeg skulle bli politiker. Det var ikke det jeg svarte hvis noen spurte hva jeg ville bli når jeg ble stor. Jeg liker ikke ordet engang. Jeg er folkevalgt. Det er det jeg er. Marvin Wiseth legger seg ikke på den samme beskjedne linja når han skal beskrive sin venn.
— Den gutten kan bli statsminister. Hvis han selv vil. Det er det det kommer an på.
— Vel, Børge. Hva vil du bli når du blir stor?
Nå vrir han seg litt i stolen.
— Jeg har akkurat fått en ny jobb. Den utfordringen må jeg ta inn over meg, prøve å greie det på en skikkelig måte. Og da kan jeg i alle fall ikke tenke på hva jeg vil gjøre etter det. Det er slik det er i denne jobben. Man må planlegge for en evighet, men neste dag kan man være på vei ut døra. Sier politikeren. Ikke skråsikker. Ikke arrogant. Så får fremtidens meritter tale for seg. Adresseavisen/fædrelandsvennen