Mye har vært sagt og skrevet om vår manglende innflytelse i maktapparatet. Jeg skal derfor ikke gå nok en runde om det totale fraværet av representanter for Sørlandet blant statsrådene og statssekretærene (med unntak av Gina Lund fra Tvedestrand). Eller blant partiledere. Eller blant komitéledere eller fraksjonsledere på Stortinget.

La oss heller bruke Terje Riis Johansens beskrivelse av vår totale avmakt som landsdel til å gjøre det bedre fremover. «Framtida, den skapes nå», heter det i en sang som synges i festlige lag i det partiet Riis Johansen selv representerte i regjering i flere år. Den bør vi som egder ta til oss.

Selv om det nå er kommunevalget som står for døra, er det bare halvannet år til nominasjonene til Stortinget dras i gang. Det er her landsdelens fremtidige talsmenn bør finsiktes. Men dessverre bidrar fylkesstrukturen til at det ikke er de beste som når gjennom.

For i brede kretser i store partier er det ikke hensynet til landsdelen som teller når stortingsrepresentantene skal kåres. I stedet er det holdningen til nabofylket. De siste dagene og ukene har vi sett hvilket politisk gjørmebad de må gjennom, de som skal ha håp om å kunne representere Aust-Agder i Oslo.

I forrige uke skrev representanter for Ap i Setesdal et debattinnlegg i vår avis om hvordan tillitsvalgte i Aust-Agder Ap med «feil» holdninger til ett Agder, skvises ut ved viktige korsveier. Man skal ikke ha fulgt nøye med for å se at den samme silingen gjør seg gjeldende i Aust-Agder Frp. Da regjeringen for en drøy uke siden presenterte sitt «Sørlandsutvalg» som skal komme med forslag til flere arbeidspasser og bedre levekår i landsdelen, var stortingsrepresentant Ingebjørg Godskesens første kommentar til Agderposten at alle medlemmene var for ett Agder.

Tristere blir det ikke.

Så skal jeg selvsagt ikke beskylde verken Godksesen eller andre for å kjempe mot ett Agder for å bevare sin egen stortingsplass. Bare konstatere at Agders representasjon på Stortinget sannsynligvis hadde sett helt annerledes ut hvis vi hadde hatt én Agderbenk. Både i øst og vest ville kandidatene da blitt målt i forhold til hvordan de kunne ivareta og fronte en hel landsdels interesser.

Det hadde gagnet oss alle, i hele Agder. For som kommunemottoet sier i Froland, for øvrig den sterkeste nei til ett Agder-bastionen av dem alle:

«To pluss to er lik fem, minst!»