Cathrine utvikler bedre støpejern til stekepanner og vedovner — Mattelæreren min på videregående sa at jeg burde bli sykepleier. Jeg hørte ikke på ham. Det er bra, for jeg hadde blitt en elendig sykepleier.Cathrine Hartung (32) ble isteden forsker i en bransje som ikke akkurat fokuserer på myke verdier. Her er det hardt metall som gjelder. Cathrine jobber med støpejern. Eller rettere sagt: krydderet i støpejern. Elkem produserer hvert år 60.000 tonn MgFeSi og 30.000 tonn ympemidler. Begge deler er helt nødvendige tilsetningsstoffer i støpejern, for at det skal tåle en støyt. I stekepanner, kumlokk og Jøtul-ovner kan du finne spor etter Cathrines arbeid. Nesten alt du ser rundt deg i hverdagen er basert på komplisert forskning. - Verden er veldig enkel når du ikke vet noe. Da ser du heller ingenting. Det finnes ingen forskningsprosjekter som slutter med «okei, nå vet vi det». Du får som regel alltid flere spørsmål etter et forskningsprosjekt enn før du begynte, forklarer hun. Ti av 34 forskere ved Elkems forskningssenter i Kristiansand er kvinner. Det er veldig bra til å være i industrien. Kvinneandelen blant forskere og faglig personale på universiteter og høyskoler i Norge er 39 prosent. I næringslivet er tallet 18 prosent. Cathrine merker at hun er i mindretall. - Kundene våre er nesten alltid menn. De prøver ofte å teste meg, og stiller lurespørsmål til å begynne med. Nå er jeg kommet litt over stadiet der de ber meg hente kaffe, sier hun. Forskningsmiljøet på Elkem i Kristiansand er et av Norges største innen metall. Elkem er verdensledende på kompetanse om produksjon av aluminium, silisium og microsilica. Bare Hydro har større forskningssenter innen metallindustri i Norge. Cathrine er utdannet sivilingeniør fra NTNU og begynte å jobbe i Elkem i 1999. - Hvis du vil jobbe innen metallforskning i Norge, er det ikke så mange alternativer. Hydro har sitt forskningssenter i en fjordarm på Vestlandet. Da er Kristiansand mer attraktivt, og byr på bedre sommere, mener Cathrine.Hvert år bruker Elkem mellom 250 og 300 millioner kroner på forskning. Det har resultert i flere viktige oppdagelser. Nå sist har Elkem-forskerne revolusjonert produksjonen av superren silisium til solceller. Men den sterke satsingen på forskning er også viktig som en ekstraservice til kunden, for å overleve den harde konkurransen i markedet.- Det er ikke tvil om at det koster mer å lage Elkems produkter i Norge enn andre steder i verden. Det har både med lønnsnivået og kraftprisene å gjøre. Vilkårene kan du ikke gjøre så mye med, så da må du tilby en bedre pakke bestående av gode produkter og spesialisert kompetanse om produktet. Når det gjelder MgFeSi og ympemidler, er Elkem i en særstilling. Det er ikke mange av mine konkurrenter som bruker ressurser på forskning innenfor dette feltet, forklarer Cathrine.En del av hennes jobbgår på å hjelpe jernstøperier i hele verden med å finne ut hvorfor det av og til oppstår feil i støpejernet. Når God Helg er på besøk, kikker Cathrine og metallurg Roald Gundersen på en bit av et rør, forstørret 25 ganger i elektronmikroskopet. Et av støperiene har oppdaget feil i overflaten av røret, og sender en prøve til Cathrine. Dataskjermen viser noe grått med svarte prikker. Cathrine vet med en gang at det er seigjern, som tåler stor belastning. De svarte prikkene er grafitt og det grå rundt er jernet. For å få denne strukturen har støperiet brukt en god dæsj MgFeSi og en liten dæsj ympemiddel. Men røret har ørsmå bobler på overflaten. Slike tilsynelatende små detaljer kan få store konsekvenser. For eksempel hvis feilen oppstår på en bremseskive i en bil. Det kan i verste fall gi redusert bremseeffekt eller føre til at den knekker helt under bruk.- Av og til må vi ut i støperiene til kundene våre og se på hvordan støpeprosessen foregår for å finne ut hva som er feil og for å kunne anbefale forbedringer. Vanligvis kommer Roald med en teori, så er det opp til meg å skrive rapport og fortelle hvordan støperiet kan unngå lignende feil i fremtiden, forklarer Cathrine. Hong forsker på microsilica, et stoff som blant annet forsterkerbetong i skyskrapereog bruerMikseren i Hong Pengs (36) laboratorium på Elkem ligner på en bakemaskin. Men det er ikke brød eller kaker Hong lager. Hun skal vise oss hvordan Elkem-produktet microsilica virker. I mikseren blander hun alumina, som ligner på store sandkorn, og vann. - Se her, uten microsilica smuldrer massen, akkurat som om du blander sand og vann, sier hun, og tar den gråhvite blandingen i hendene. Så tilsetter hun microsilica i mikseren. Det grå pulveret stod tidligere opp fra fabrikkpipene på Fiskå og forurenset hele Kristiansand. På 50-tallet fant Elkem-forskerne ut at røyken kunne renses og brukes til noe nyttig. - Microsilica ser ut som pulver, men i mikroskop ligner det små baller. De legger seg i alle hulrom i for eksempel sementblanding og fortrenger vann og luft. Du trenger mindre vann i blandingen, og da blir den sterkere, forklarer hun.Nå er microsilica et viktig Elkem-produkt, som Hong skal finne stadig nye bruksområder til innen ildfast-industrien. Hun setter fart på røringen, og den smuldrende massen i mikseren forvandler seg med ett til en klebrig masse, som seig sement eller en grov brøddeig. Etter fire minutter i mikseren kan massen formes som kram snø til en ball. Ferdig størknet blir blandingen et ildfast materiale, som kan tåle 1300 grader uten å sprekke. Slike spesialblandinger brukes blant annet i smelteovner og til støpeformer i metallindustrien. Betong blir ti ganger sterkere med microsilica, og mange skyskrapere og bruer i hele verden inneholder microsilica fra Elkem. Det er ett år siden Hong kom til Elkem. Hun jobbet da i Tyskland, og savnet kysten. Opprinnelig var hun universitetslærer i Kina, men dro til Stockholm for å ta doktorgrad i keramikk. Nå reiser hun mye rundt i Kina for å forklare kineserne hvordan de kan bruke Elkems microsilica. Elkem Materials har laboratorier både i Kina og i India. Hong hjelper mye til med forsøkene der. - Det var nok fordi jeg er kinesisk at de ville ha meg. Kina er et viktig marked for Elkem, forklarer hun. Også mannen hennes har flyttet til Norge, og jobber nå som kjemiker ved Universitetet i Oslo. Hong synes ikke det er noe problem å være kvinnelig forsker. - Jeg trives veldig godt i Elkem, og de jeg jobber med er veldig greie. Kanskje fordi jeg er kvinne, ler hun. Jorunn forsker påaluminium til brusbokser og bildelerMorgendisen ligger over Elkem Aluminium på Lista. Seniorforsker Jorunn Voje (53) har allerede hjelm og verneklær på. Vi skal inn i Jorunns verden. Hennes jobb handler mye om aluminium og litt om ølbokser. To sider av samme sak. Halvparten av alle øl- og brusbokslokk i Europa kommer fra Elkem i Norge. Jorunn er en av forskerne som gjør det mulig.- Leskedrikkbransjen stiller stadig nye krav til boksene. Det gjelder å bruke så lite aluminium som mulig. Aluminiumen skal bli tynnere og tynnere, men må være like sterk, forklarer Jorunn. Hennes jobb er å lage oppskriften, forske frem legeringer som passer til forskjellige formål. For eksempel ølbokser eller biler.- Vi må hele tiden finne de legeringene som dekker kundens behov. Hvis vi ikke får det til, taper vi marked.Vi er i støpehallen på Lista. I de enorme ovnene putrer 700 grader varm aluminium. En truck kommer kjørende til en av ovnene, lastet med ingredienser til smelteovnen. Det er her forskernes oppskrifter settes ut i livet. Sølvglinsende silisium-klumper, noen kilo magnesiumbarrer, mangan, kobber, titan. Og salt. Egenskapene til aluminiumen endrer seg alt etter hva og hvor mye som tilsettes. Magnesium gjør blandingen sterk og formbar, silisium bedrer flytbarheten og gjør metallet lettere å støpe. Mangan øker styrken. Saltet tilsettes for å trekke fuktighet ut av aluminiumblandingen. Fuktighet i form av hydrogengass danner porer i metallet. Det kan få katastrofale følger om det finner veien inn i for eksempel en bil. En del av aluminiumet som lages og støpes på Lista går rett til naboen, bildelfabrikken Alcoa Auto & Truck Structures. De får 60 tonn aluminium hver dag, med oppskrift som er spesialtilpasset for bil. Jorunn jobber en del for dem også. På dagsorden i dag står et møte med fabrikken.- Det er om å gjøre å erstatte flest mulig bildeler i stål med aluminium. Da blir bilene lettere, og bruker mindre drivstoff. Men det stilles strenge krav til sikkerheten i bilbransjen. Materialene skal blant annet tåle støt, varme og salte veier.Faren til Jorunn var ingeniør, og hun har alltid vært nysgjerrig på hvordan ting virker. Det lå i kortene at hun skulle satse på realfag. - Jeg har aldri opplevd at det er noe problem å være kvinne i Elkem. Det er synd at så mange jenter velger vekk realfag. Det er virkelig mange spennende jobber å velge mellom med denne bakgrunnen, sier hun.Hun har lagt hjelmen på bordet og tatt vernehanskene av seg. Vi sitter i et av møterommene på Elkem Lista. - Man må tåle å bli svart på fingrene i en slik jobb. Men etter jobb er det bare å ta av hjelm og vernesko og lakkere neglene.- Gjør du det? - Nnnei. En typisk arbeidsuke innebærer en del forberedelser til forskning, kontakt med kunder og diverse møter. Jorunn reiser ofte til aluminiumsverkene på Lista og i Mosjøen for å se hvordan legeringene hennes fungerer i praksis. Det meste skjer i team. - Det er ikke sånn at jeg sitter og forsker fram noe helt alene. Vi jobber sammen. Av og til kommer vi på noe lurt, og da tar vi gjerne patent på det. Jeg er vel med på en håndfull patenter. Men de store, fundamentale oppdagelsene gjøres ikke av oss. Vi jobber med anvendt forskning, knyttet mot forbedring og utvikling av eksisterende prosesser og produkter, sier hun.I møterommet ved siden av kantina på Elkem Fiskaa sitter de kvinnelige forskerne som har sin arbeidsplass i Kristiansand. De er samlet for å møte God Helg. I Elkem er de i mindretall. Selv om andelen kvinnelige forskere er lav over hele linja, er ingen bransjer verre stilt enn industrien.- Industri er ikke in for tiden. Det står hele tiden i avisene at industrien er i fare og at den forurenser. Jeg tror vi blir oppdratt til å tenke på industri som en fæl ting helt fra barnehagen, sier Marianne Engvoll. - På skolen så vi bilder av piper med røyk. Men vi spør sjelden hvordan livet ville vært uten industri. Alle vil ha ting, og da må vi også ha industri, sier Anne-Karin Søiland. Samtlige forsker-kvinner i rommet er veldig opptatt av å få flere unge til å velge realfag og senere teknisk utdanning. En omfattende internasjonal undersøkelse fra 2003 viste at norske elever var de som var nest minst interessert i realfag. Jentene svarte oftere enn guttene at de ville ha minst mulig realfag. - Jeg tror det nytter med kampanjer som fokuserer på realfag. Elevene må få øynene opp for at dette er et interessant yrke. Vi får til og med bra lønn. Det er kanskje like slitsomt å passe på barna våre, mener Therese Videm Buø. Tekst: Mari Horvemari.horve@fvn.no - 38113243