KRISTIANSAND: — Det er helt høl i huet å finansiere en vei på denne måten. Det blir som lottomillionæren som kjøper seg en tv på avbetaling med skyhøye renter, sier Freddy de Ruiter, Arbeiderpartiets førstekandidat fra Aust-Agder.
I 2001 stemte partiet ja til å bygge tre veiprosjekter som offentlig privat samarbeid. To av dem var E 18 Grimstad - Kristiansand og E 39 Lyngdal - Flekkefjord. Et viktig trekk ved en slik modell er at de som bygger veien tar opp lån i private banker og dermed finansierer hele utbyggingen.
Så får de et årlig beløp gjennom bompenger og over statsbudsjettet. I år får selskapet som bygde E 18 til sammen 324 millioner.
— Hvorfor er Ap så kritiske til noe dere stemte for?
— Vi sa ja til et prøveprosjekt, men erfaringene fra både Europa og Norge er tydelige: veien blir dyrere. De som må betale er staten over statsbudsjettet og bilistene gjennom økte bompengeandel. Jeg er enig med Bård Hoksrud fra Frp som mener dette er å flå bilistene, sier de Ruiter.
Ideologi
Kritikerne av ops-modellen mener ordningen gir dyrere veier. Utbyggerne må ta opp store lån for å finansiere veien og de får ikke betalt med det samme, men over en periode på 25 år.
— En privat entreprenør som har tatt opp lån, skal ha tilbake det han har lagt ut i renter, i tillegg til at han skal ha fortjeneste. Da blir det selvfølgelig dyrere, sier Rolf Terje Klungland (Ap) som var med på å vedta veien.
Den innvendingen fnyser både Høyre og Venstre av. De ivrer for nye veiprosjekter og mener Ap tenker mer ideologi enn praktisk gjennomføring.
— For Sp og Ap er dette blitt et ideologisk standpunkt. Andre av oss er åpne for praktiske måter å gjennomføre veiutbygging på. Jeg har sett dette på nært hold og effektiviteten er imponerende. Jeg har ikke sett offentlige som har satt inn en slik effektivitet, sier Hans Antonsen (V), ordfører i Grimstad og Venstres førstekandidat i Aust og Vest-Agder.
Effektivt
De to ops-prosjektene i Agder utviklet seg svært forskjellig. På E 18 endte det med enorme underskudd for utbyggerne og konkurser (se egen sak). På E 39 gikk utbyggingen i balanse, og ops-selskapet har kunnet ta ut et utbytte på til sammen 120 millioner.
Men begge ble gjennomført på fastsatt tid, og har i valgkampen blitt trukket fram som eksempel på hvordan vei skal bygges.
— Det ligger en gjennomføringskraft i ops-modellen. Utbyggerne får ikke betalt før veistykket er ferdig, og det skaper en motivasjon for å lage en effektiv organisasjon som gir resultater, sier Hans Antonsen.
Luksusfelle
Freddy de Ruiter mener det finnes helt andre måter å få til rask og sammenhengende veiutbygging. Arbeiderpartiet har foreslått prosjektfinansiering som skal sikre sammenhengende utbygging av samferdselsprosjekter.
— Det er en spennende løsning. Men at staten skal la private finansiere veiutbygging er rett og slett absurd. Det vil være en offentlig luksusfelle og ingen med økonomisk sans ville ha gjort det.
Vil ikke koble konkurser med ops
Utbyggingen av E 18 endte med overskridelser og konkurser. Politikerne mener at det må bli utbyggernes problem.
Den tyske entreprenøren Reinhold Meister gikk konkurs i 2011 som følge av overskridelsene på E 18. Mandag gikk også danske E. Pihl & Søn konkurs etter flere års underskudd. En av årsakene til underskuddet var E 18-utbyggingen.
Men politikere fra både Høyre og Ap mener det er søkt å koble konkursene til ops-modellen.
— Det har ingen ting med ops-modellen å gjøre at noen går konkurs, sier Svein Harberg, Høyres førstekandidat i Aust-Agder.
— Men utbyggerne tar vel på seg en større risiko?
— I ethvert prosjekt tar man en risiko. Det er det samme om det er ops eller et annet anbud.
Overskridelsene betyr at de private selskapene tar regningen. E 18 ble 1,3 milliarder dyrere enn beregnet.
— Det forandrer ikke mitt syn på ops. For meg er det viktig å få en profesjonell og rask gjennomføring. Men det kan hende dette endrer synet til noen av de private aktørene, for dette viser også risikoen, sier Hans Antonsen (V).
Freddy de Ruiter tviler på at det offentlige vil oppleve et ops-prosjekt der de private tar en så stor del av regningen.
— Jeg føler meg sikker på at utenlandske selskaper ikke lar seg lure en gang til. Jeg tror ikke de var klar over hva de gikk med på. Men selv om veien ble relativt billig, er det ingen som snakker om sluttregningen.