På en måte går det an å tenke på Odas liv som et perfekt liv.
For henne var 17 minutter en uendelighet her på jorda.
Hun fikk ligge på mammas bryst hele livet.
Hun fikk kun oppleve kjærlighet - hele livet.

17 minutter

Kenneth Stubhaug Karlsen (38) og kona Elise (36), begge fra Grimstad, opplevde i fjor alle foreldres mareritt da deres nyfødte datter døde bare 17 minutter etter hun ble født. I denne teksten som Karlsen selv har skrevet forteller han om hvordan det siste året har vært for familien.

Publisert:
  • Kenneth Stubhaug Karlsen  

Hvordan forteller du en historie du absolutt ikke har lyst til å fortelle? En historie du ikke vil dele, men bare pakke inn i silkepapir og bære med deg i hendene som du trykker mot brystet, for å unngå at både den lille pakka og hjertet ditt eksploderer. Historien om barnet mitt, som jeg ikke kunne hjelpe, ikke kunne oppleve at vokser opp, ikke kunne ha hos meg.

Jeg var ikke der da det startet. 8. april 2019. En mandag. Rutinekontroll av morkakens plassering. «Hvor langt er du på vei, sa du?» spurte sykepleieren som gjennomførte ultralyden. Et spørsmål med et svar som ikke stemte med vitale mål på den lille jenta som lå der inne og pekte mot himmelen. Hun er 27 prosent for liten i forhold til hva hun skal være på denne tiden, skrev min kone Elise i en melding til meg. Jeg måtte ringe pappa og be han kjøre meg til sykehuset. «Det trenger jo ikke være noe», sa han. Men jeg følte meg ganske sikker på at dette var alvorlig. Hun er for liten til at dette bare kan være noe ufarlig, tenkte jeg.

Innleggelse i Kristiansand fulgte. Fire ultralyder som hver viste nye funn. Min sterke, vakre kone, min redningskvinne, min jeg-følger-deg-til-jeg-dør-uansett-hvor-du-går beste venn var redusert til en hjelpeløs mottaker av ulidelige beskjeder. Jeg var tilskuer til hvordan livet vårt ble revet ut av hendene våre og kastet ut i en mørk uvisshet. Hjernen jobbet for full maskin. Hvordan skulle vi klare dette? Vår lille jente var ikke bare liten, hun hadde hull i hjertet også.

Lykkelig uvitende: I begynnelsen av mars så alt fint ut og graviditeten gikk som planlagt. Bildet er tatt ca. to måneder før Oda ble født. Foto: Privat

Det første øyeblikket hvor jeg tenkte at dette skjer virkelig med oss, hun kommer til å dø, vi kommer til å miste henne, var da jeg hadde vært hjemme og hentet vår datter Vilde, som skulle være med og besøke Elise på sykehuset. Elise hadde nettopp vært på ultralyden hvor de oppdaget hullet i hjertet, og jeg kunne se fra ti meter nedi gangen at nå hadde det skjedd noe. Kroppen min var i krisemodus, og de signalene jeg plukket opp da jeg så henne, var utvetydige.

Vår lille jente var ikke bare liten, hun hadde hull i hjertet også.

Vilde løp mot mammaen sin, som brast i gråt, og jeg prøvde å spørre hva som hadde skjedd, mens vi begge forsøkte å håndtere Vilde, som i samme øyeblikk oppdaget veneflon-nåla i Elises hånd. Den frykten jeg så i Vildes øyne da hun ga sin hulkende mamma en klem, vil jeg aldri glemme. Det tok sikkert en halvtime å roe henne ned og forklare at lillesøster var syk, og at mamma bare var litt redd, men veldig glad for å se oss, og at det ikke gjorde vondt med nåla i hånda. «Ikke vær redd, vennen. Dette går fint».

Vilde har gitt oss pusterom og gleder i all sorgen. Hun har vært en livslinje til virkeligheten når sorgen og tungsinnet har sendt oss ned i mørket. Hun har tvunget oss til åpenhet og til å sette ord på sorgen og alt det vonde. Tvunget oss til å forsøke å forklare det hele til en treåring som gledet seg til å bli storesøster. En treåring som fortsatt er storesøster, det er bare det at lillesøster er død og ligger i graven. En utrolig modig og beintøff treåring som var den første som fikk holde lillesøster etter hun var død, og som var med å stelle og skifte på lillesøster før vi sammen la henne i kista. En hylgråtende treåring som vinket til lillesøster da hun ble kjørt av gårde i begravelsesbilen før hun kun ett minutt seinere ble en yrende treåring som oppdaget at det var snø på bakken. Et lys av ei jente som ikke aner hvor mye hun hjelper Elise og meg bare ved å være der og å være seg selv. Som kan begynne å snakke om lillesøster ut av det blå, som vil se bilder og video fra fødselen. Som er så stolt som bare storesøstre kan være.

Hun har tvunget oss til åpenhet og til å sette ord på sorgen og alt det vonde.

Dagen etter at vi fikk vite om hullet i hjertet, ble vi sendt hjem fra sykehuset i Kristiansand, med time på Rikshospitalet påfølgende dag. Det betydde en natt hjemme før vi måtte kjøre til Oslo rett etter at Vilde var levert i barnehagen. Bare det å svinge inn på ring 3 fra E 18, som jeg har gjort sikkert 1 000 ganger, blir aldri det samme etter de turene vi hadde til Rikshospitalet med jenta vår i magen. Høy puls, kaldsvette, klump i magen. Sorg og frykt tar mange former, har jeg funnet ut. Det ble en ganske kjapp ultralyd denne dagen, og det føltes som om fostermedisineren skjønte mer av bildene enn han ville innrømme. Han kom med en del hint om at vi burde vurdere fostervannsprøve, men han ville ikke si noe definitivt. Vi fikk ny time dagen etter hos en annen fostermedisiner.

Sorg og frykt tar mange former, har jeg funnet ut.

Ny dag fulgte med flere dårlige nyheter. Jeg kan gjenkalle følelsen av å være i det rommet med den ultralydmaskinen og den fostermedisineren, bare ved å lukke øynene. Pustebesvær, kvalme. Må være sterk for Elise. Hva faen skjer nå, egentlig? Knyttede hender, mulig misdannelser på den ene hånda. Feil i ryggraden. Kan tyde på kromosomfeil. Vil vi ta fostervannsprøve? Samtale om risiko. Mobilisere kroppen for å tenke, vurdere, avgjøre. Kan gå i fødsel. Hjernen jobbet på høygir og filtrerte ut støyen. Ja, vi måtte vite. Så klart vi måtte vite. Vi måtte vite hva som var galt med jenta vår.

Minutter seinere gikk vi nedover trikkeskinnene mot bilen, med armene rundt hverandre, og jeg kjente at nå eksploderer jeg snart. Måtte bare komme meg i bilen. Orket ikke kollapse langs veien. Orket ikke folk og blikk. Selvbevisst til det siste. Jeg rakk knapt å sette meg inn før det brast, og fem dager med gruslegging av livet slik jeg kjente det, kom ut. Vonde, skjærende hulk og hikst, jeg hamret på rattet. Elise la hånden sin på armen min og så tomt ut i lufta. Det var ikke mer igjen av oss. Vi la igjen livet i det ultralydrommet.

Hjernen jobbet på høygir og filtrerte ut støyen

Det var fredag før palmehelga, og vi kjørte i taushet fra Oslo til Grimstad. Måtte bare komme oss hjem til Vilde. Vi dro tilbake til Oslo påfølgende tirsdag for ny kontroll. Det var funnet noe i fostervannsprøven, som måtte dobbeltsjekkes. Det kunne tyde på trisomi 18, noe vi var forespeilet med symptomene vi hadde fått vite om uka før. Dagen etter kom bekreftelsen. En helt utrolig jævlig beskjed. Men likevel var det godt å få et svar på hva det var.

rt dødssyke barn var fortsatt i magen til Elise, og hun levde. Hun fikk navnet Oda. Det ble viktig for oss at hun måtte få en identitet med en gang. Hun kunne ende opp med å dø i magen, men da skulle hun i alle fall dø som seg selv. Etter påske måtte vi på nytt til Rikshospitalet. Nå måtte vi velge veien videre. For vår del handlet det om å spare Oda for lidelse. Kunne hun overleve en fødsel? Kunne hun leve lenge? Google var en dårlig venn i denne fasen. Noen få klikk videre fra et søk på trisomi 18, fører deg til utrolige historier, religiøs fanatisme og et mylder av alternative teorier. Det var ubeskrivelig tøft å navigere i den situasjonen vi var i. Heldigvis var legene vi snakket med direkte og saklige. Oppi alt var vi veldig takknemlige for oppfølgingen og måten vi ble møtt på. Her var det ingen sminking av virkeligheten, ingen håpløse drømmer å oppfylle, ingen mulighet i enden. Kun døden – på et uvisst tidspunkt.

Det var ubeskrivelig tøft å navigere i den situasjonen vi var i.

Vi landet på at vi ville ha lindrende behandling om hun klarte seg gjennom en fødsel. Minst mulig smerte, mest mulig kjærlighet. Det gjorde at Elise kunne føde Oda i Kristiansand, der vi kunne ha de nærmeste rundt oss. Ikke minst med Vilde i nærheten. Vi ville så gjerne at hun skulle få treffe sin etterlengtede lillesøster, kunne holde henne og gi henne en av sine myke Vilde-koser, som vi ikke kan leve uten, og se henne i øynene – om så bare én gang. Valget om lindring var ikke enkelt. Det var brutalt. Men hun var så lita. Hull i hjertet. Kromosomfeil. Og hun var allerede svak, der hun lå i magen. Sjansen for at hun skulle overleve selv fødselen, var liten.

Den stolte storesøster Vilde var den første som fikk treffe Oda etter at hun var død. Foto: Privat

Vi hadde begynt å forberede Vilde på at lillesøster kunne komme til å dø. At hun var veldig syk i magen. Jeg hadde også vært i et møte med Vildes barnehage. Midt oppi alt, måtte vi forberede omgivelsene våre, og Vilde var ubeskrivelig god å ha da det røynet på som verst. Hvordan kunne vi organisere dette best mulig for at hun, og dermed også vi, skulle komme gjennom dette uten å bli helt ødelagt. På den tiden var dette fortsatt noe vi skulle igjennom. Erkjennelsen av at livet aldri blir det samme, var fortsatt langt unna for min del.

Vi hadde begynt å forberede Vilde på at lillesøster kunne komme til å dø.

Jeg hadde en veldig fin samtale med en av lederne i barnehagen, og de var så oppmerksomme og til stede for Vilde i denne perioden. Vi ønsket jo at ting skulle være mest mulig normale for henne, samtidig som vi inkluderte henne i våre følelser. Det var så viktig for oss at hun forsto at selv om vi gråt, var det ingen sin feil. Selv om vi var lei oss, var vår kjærlighet til henne uforandret og uslitelig. Men vi kunne jo aldri vite om hun forsto ordentlig. Gikk ordene våre inn? Den byrden var så vanvittig tung å bære på toppen av at vi kom til å miste Oda. Vi skulle ikke, kunne ikke, miste oss selv i sorgen og tungsinnet. Vi snakket så mye om det, som vi følte var forsvarlig for en treåring å ta inn. «Selv om mamma og pappa gråter, trenger vi ikke si unnskyld», sa hun. Det vil alltid være brent fast i minnet mitt. Enda så forferdelig det var å høre det, følte vi i alle fall at hun hadde forstått at noen ganger kommer det tårer, og det er det ikke noe å gjøre med, annet enn å trøste og være der. Og hun var der for oss. Hele tiden.

Vi skulle ikke, kunne ikke, miste oss selv i sorgen og tungsinnet.

***

En drøy uke etter påske, var vi til kontroll hos en fødselslege i Kristiansand. Kalenderen viste 29. april, og vi ble enige om at 8. mai kunne være en ok dag for fødsel. Hun var streng på en god måte. Sa de nødvendige tingene da vi hintet om selvbebreidelse for valget om lindring. Ga oss medisinske grunner for valget vårt og dro hjernene våre tilbake fra endeløse internettsøk, til virkeligheten som vi sto i, og som kun vi skulle forholde oss til. Kontrollen etter samtalen viste at Oda var blitt svakere. For første gang siden 8. april, viste målingene en dårligere blodgjennomstrømming, og vi ble kastet ut i nok et valg. Det var tydelig at dersom vi skulle ha et håp om å treffe Oda i live, måtte hun ut kjapt.

Den påfølgende kvelden og morgenen har jeg ingen minner fra, men jeg vet at vi leverte Vilde i barnehagen før vi kjørte til Kristiansand for å sette i gang fødselen. Vi fikk et rom på fødeavdelingen, snakket med jordmødrene på vakt, og fikk møte sykehuspresten. Hvor enn så forferdelig det var, klarte vi ikke tenke annet enn gode tanker om sykehuset i Kristiansand og de som jobber der. Vi ble tatt godt vare på.

Vi ble tatt godt vare på.

30. april var datoen, og vi var ikke på noen måte klar for det som ventet. Likevel måtte vi. Jordmødrene som tok oss imot, var godt forberedt på å møte oss. Vi trengte ikke forklare noe ved vaktskifte. Kun et nytt fjes med like mye omsorg. Etter en stund på et slags ventesoverom, begynte ting å skje, og ettersom det ikke var så mange som fødte på den tiden, fikk vi tidlig komme inn på en fødestue. I forkant hadde vi spurt Elises søster, Merete, om hun ville være med oss under fødselen, slik at vi kunne få mest mulig dokumentert i bilder og film. Det var ikke en enkel avgjørelse det heller – at vi skulle ha noen andre så tett på i de mest sårbare og potensielt mest grusomme øyeblikkene i livet. Men vi hadde lest og hørt om andre som har angret på at de ikke fikk tatt særlig med bilder og film, og andre igjen som er veldig glade for at de klarte å få dokumentert så mye som mulig. Derfor var Merete med oss hele veien.

På fødestua gikk det tregt, og Elise rakk å kjenne på de tunge tankene: Å skulle gjennomgå en smertefull fødsel uten å få «belønningen» i form av barnet – gjorde henne ikke motivert for å føde. Det ble bare så meningsløst alt sammen. Og inni magen lå det uskyldige lille vesenet og ventet. Vi hørte hjertelyd til det siste, men da fødselen virkelig kom i gang, ble hun ikke overvåket. Lindrende behandling. Lindrende. Det frykteligste ordet i ordboka. Det er over, men ikke ennå.

Lindrende behandling. Lindrende. Det frykteligste ordet i ordboka.

Jeg gjorde meg noen erkjennelser i den verste perioden. En av dem er at det ikke går an å være på bunnen hele tiden. På et tidspunkt kobler hjernen ut, og selv om det høres utrolig ut, makter du faktisk å le godt av noe selv om du er på fødestua, og du kun er timer unna ditt barns fødsel og død. Det kommer kanskje et stikk av dårlig samvittighet etterpå, men det nytter ikke bare å være lei seg. Hjernen kobler ut til slutt. Du blir nummen, og du må hente deg tilbake gjennom å snakke om noe annet, gjøre noe annet, tenke noe annet.

Det drøyde så pass at Elise fikk hvilt noen timer på natta, og først utpå formiddagen begynte det for alvor å skje ting. Elise var imponerende flink. Jeg følte jo at jeg bare surret rundt der inne, men jeg forsøkte i alle fall å være der, holde i hånda, massere og si de riktige tingene.

Fødselen er i gang. Foto: Privat

Klokka 12.29, 1. mai 2019 kom vår kjære Oda til verden. Hun var så lita. Mindre enn de hadde estimert på ultralyden. 1435 gram tung og 40 cm lang. Og hun var i live. Elise fikk henne opp på brystet, og hun gråt på en sår og tynn måte. Som om hun prøvde å trykke skikkelig til, men det kom liksom ikke nok luft ned i lungene. Oda ble liggende på mammas bryst hele livet sitt. «Lille skatten vår», sa Elise mange ganger. Og «beklager at vi ikke kan redde deg, beklager at vi ikke kan redde deg.»

Klokka 12.46 trakk hun sitt siste pust, fredelig og stille i armene til mamma. Et helt liv omsluttet av kjærlighet. Et helt liv omfavnet av sin mamma og pappa. Hun rakk til og med å bli døpt. Oda Stubhaug Karlsen – med tante Merete som stolt fadder. Merete fikk også dokumentert hele Odas 17 minutter lange liv i film og bilder, og det er noe som vår lille familie setter uendelig stor pris på.

Oda fikk komme rett på brystet til mamma der hun tilbrakte hele sitt 17 minutter lange liv. Foto: Privat

Hun rakk til og med å bli døpt.

Mens dette foregikk, ventet vår nærmeste familie i kafeen til sykehuset. Etter at vi fikk summet oss, ringte jeg mamma og fortalte at Oda var død, og at jeg snart ville komme ned og hente Vilde og ta henne med for å treffe lillesøster. Turen ned fra fødestua til kafeen er de verste to hundre meterne jeg har gått i mitt liv. For hvert steg kom jeg nærmere tidspunktet da jeg måtte fortelle Vilde at lillesøster var død.

Vilde var fantastisk som vanlig. Løp mot meg og ropte «Pappa!» Hun hadde selvfølgelig holdt show for hele kafeen i noen timer allerede. Akkurat da var det intet menneske jeg heller ville ha i armene mine enn henne. En snart tre år gammel livbøye. Jeg fikk snakket litt med familien, men husker ikke noe av det. Så tok jeg Vilde med meg opp. Og da vi gikk mellom byggene, skulle hun balansere på fortauskanten mens hun pludret med meg. Så sa hun «Lillesøster er litt død. Lillesøster er litt død.» Og hun sa det med sin mest trøstende stemme. Kanskje hun hadde en slags barnlig forståelse av at pappaen hennes var helt på bristepunktet, og hun ville forsøke å få meg til å føle meg litt bedre.

En snart tre år gammel livbøye. 

Vi kom inn på fødestua, der Elise satt i en stol med Oda i armene. Vilde gikk rett bort til dem og var verdens stolteste storesøster fra første sekund. Ikke redd, eller engstelig, eller skuffet. Kun oppriktig glad for å få møte lillesøster og gi henne en varm kos, og ikke minst gi den lille kosekaninen hun hadde kjøpt sammen med farmor dagen før. De små hendene hennes strøk varsomt over det lille ansiktet. Det lille ansiktet med lukkede øyne, evig sovende og uvitende om at hun nå lå i armene til verdens beste storesøster.

Etterpå kom hele familien inn og fikk se og holde, og vi fikk tatt bilder av alle med vår kjære lille Oda. Hun fikk møte alle, selv om det ble i døden og ikke i livet. Vi ble over på sykehuset en natt og hadde Oda sammen med oss i en nesten vanlig nyfødt-bag. Bortsett fra at den som var hos oss hadde rom i sidene til kjøleelementer og et tett lokk, som vi kneppet igjen hver gang vi la henne fra oss. Mens vi var på sykehuset ble det mer og mer klart for meg at Oda måtte få komme hjem, i det minste én gang, før hun skulle begraves. Vi visste at det var en mulighet, men vi hadde ikke tenkt så mye på det før vi nå sto midt oppi det. Det var helt utenkelig at vi bare skulle forlate henne på sykehuset og ikke se henne igjen før begravelsen. Dagen etter fødselen dro vi hjem med Oda i baksetet – i den samme hvite bagen.

Oda ble med hjem og ble stelt og lagt i kista med hjemmestrikket lue, pledd og en kosekanin fra Vilde. Foto: Privat

Dagen etter fødselen dro vi hjem med Oda i baksetet – i den samme hvite bagen.

En begravelsesagent kom hjem til oss den dagen vi returnerte fra sykehuset. Han hadde med seg to kister, som er vanlig ved spedbarnsdød, slik at vi kunne velge. Vi måtte også ta stilling til dødsannonse, salmer, seremoni og minneord. I ettertid framstår alt dette som en grøt, men et par ting var jeg sikker på. Jeg skulle ha noen ord i dødsannonsen, og jeg skulle skrive og holde en tale i kirken.

I annonsen sto det Du var så lita, du var så vakker, heldige var vi som fikk møte deg. For det var vi jo. Når det ble som det ble, er det en del små ting vi kan klamre oss til. Vi fikk se vår lille skatt i øynene, vi fikk kjenne henne inntil oss, og vi fikk høre stemmen hennes. På en måte går det an å tenke på Odas liv som et perfekt liv. For henne var 17 minutter hennes uendelighet her på jorda. Hun fikk ligge på mammas bryst hele livet. Hun fikk høre sin mamma og pappa overøse henne med kjærlige ord og varme stemmer gjennom hele livet. Hun fikk kun oppleve kjærlighet – hele livet.

Vilde var i barnehagen som vanlig, 2. og 3. mai. Elise og jeg var hjemme med Oda, og etter barnehagen 3. mai, kom Vilde hjem og var med på det siste stellet av Oda. Vi vasket henne og kledde henne i det hun skulle ha på seg i kista. Jeg hadde fått framkalt bilder av familien sammen, og noen bilder av Vilde og Oda, som hun skulle få med seg i graven. I tillegg hadde Vilde tegnet til henne, og vi la så klart med den lille kosekaninen. Vilde var fortsatt den stolteste storesøster. Selv om vi hadde forklart henne at det snart kom noen for å hente lillesøster fordi hun ikke skulle være hos oss lenger, hadde nok ikke dette sunket helt inn.

Å kikke ut vinduet og se den store likbilen med korset på taket rulle opp oppkjørselen – og vite at den er her for å hente vårt barn – den følelsen unner jeg ikke min verste fiende.

Vi vasket henne og kledde henne i det hun skulle ha på seg i kista.

Dette var nest siste gang vi fikk se Oda, og det var med tunge armer jeg la på kistelokket og strammet de fire vesle skruene. Jeg bar kisten med Oda ned i gangen, mens Elise bar Vilde på armen. I et grått snødrev tok vi farvel med Oda, og mens tårene rant stille ned kinnene våre, begynte Vilde å gråte høylytt mens hun ropte etter lillesøster. Vi prøvde å forklare, men hun var utrøstelig. Det varte vel ett minutt – før hun oppdaget snøen på plenen og ble opptatt av å prøve å fange snøfnugg på tunga. Hennes lys og livsvilje har mer enn én gang punktert sorgen vår når den har vært på det verste. Dette var et av disse øyeblikkene.

Men for en tomhet. For et seigt liv å skulle tilbake til. Et hus som skulle vært fylt av barnegråt og latter og slitsomhet, var nå bare et skall av det gamle. Et bortkastet halvår med forventninger, en måned med frykt og fortvilelse, og nå bare sorg og tomhet. Alle baby-ting båret opp på loftet, og sammen med dem alle drømmer og planer og tanker om Fremtiden.

Et hus som skulle vært fylt av barnegråt og latter og slitsomhet, var nå bare et skall av det gamle.

***

Begravelsen var 9. mai. Igjen valg å ta. Stille, lukket og kun med familie, eller åpen for venner også? Vi gikk for det siste. Dette var en del av oss nå, og vi ønsket at Oda eksisterte i andres liv også – at hun skulle være virkelig for flere enn bare den nærmeste familien.

Et siste farvel. Foto: Privat

Vi var tidlig i kirken for å være sammen med Oda en siste gang. Alt var så fint pyntet – med blomster fra mange av våre nærmeste – rundt den lille kista. Elise og jeg hadde en kort stund sammen med Oda i den tomme kirken, der vi tok vårt endelige farvel. For siste gang ble kistelokket lagt på og skrudd igjen. Buketten fra Elise og meg ble lagt oppå lokket, mens en hvit hjertebukett fra Vilde sto foran kista.

For siste gang ble kistelokket lagt på og skrudd igjen.

Vi satt på første benk og hørte kirken langsomt fylles opp. Regntunge jakker og paraplyer ble ristet av før familie og venner trådte varsomt inn til lyden av barnesanger fra pianoet. Jeg husker at jeg hilste på venner, at presten talte, og at jeg holdt min tale til Oda. Jeg husker også at jeg bar ut kista til gravplassen, og at jeg gjennomførte alt med steinansikt.

Jeg var liksom så fylt av sorg og tomhet at jeg ikke klarte å gråte engang. Men en ting jeg husker veldig godt, var at det kom to ansatte fra Vildes barnehage i begravelsen. Da Vilde oppdaget at de var der, ble hun helt overveldet av glede og løp ned kirkegangen mot dem. En befriende liten skapning, hvis to verdener av hjem og barnehage plutselig smeltet sammen, evnet igjen å lyse opp en av de mørkeste dagene i livet. Det var umulig ikke å smile av hele opptrinnet – både fordi det var så absurd, men også fordi det var en påminnelse for oss om at selv i de tyngste stunder, har vi ei som løfter oss opp. Et glimt av lys i et tomt og mørkt rom, som var min sjel i det øyeblikket.

Jeg var liksom så fylt av sorg og tomhet at jeg ikke klarte å gråte engang.

Vilde skal legge sine blomster på kisten før Oda blir senket i jorda. Foto: Privat

Etter sommeren med sorg, samt kjærlighet og omsorg fra familie og venner, tunge tanker så vel som oppløftende – kom hverdagen med et smell utpå høsten. Jeg hadde begynt å jobbe i august, noe som i retrospekt nok var for tidlig. En gang i september kom erkjennelsen for første gang om at dette faktisk ikke går over. Dette er ikke noe vi skal igjennom og legge bak oss. Jeg hadde jo tenkt på det før, men det var ikke før lenge etter begravelsen at jeg virkelig skjønte at dette var en evig greie. Vi ville alltid ha et barn for lite, alltid ha en erfaring få forstår konsekvensene av, alltid være annerledes enn før. Alle andre hadde gått videre, mens vi fortsatt trasket rundt i gjørma med modige masker og forsøkte å leve som før. «Det virker som det går så bra med dere nå», sa de til meg. «Det gjør ikke det», svarte jeg.

Alle andre hadde gått videre, mens vi fortsatt trasket rundt i gjørma med modige masker og forsøkte å leve som før.

Alt med Odas død var tøft og vanskelig, men det var verdig. Vi som foreldre omfavnet muligheten vi fikk til å treffe vår datter, og vi omfavnet sorgen som kom etterpå. Men det som skjedde med meg og min kone i etterkant av de første intense og uvirkelige månedene, var vondt på en helt annen måte. Det var liksom ting vi ikke hadde tenkt på, som kom bardus på i ulike settinger. Å møte folk du ikke har sett på en stund, er fortsatt tøft. Jeg sliter med å forholde meg til «Hvordan går det?» fra folk i periferien av min omgangskrets. Eller, jeg forholder meg til det, men ofte med hvite løgner og at jeg ikke har tid til å snakke så lenge.

Alt med Odas død var tøft og vanskelig, men det var verdig.

Så kommer alt du sier nei til. Den doble straffen. Jeg har det vondt, så jeg blir ikke med på fest, eller konsert eller noe annet jeg kanskje har lyst til å bli med på. Ikke orker jeg, og ikke vil jeg være han som trekker de andre ned i mitt helvete, når anledningen egentlig skal være hyggelig. 

Jeg skjønner at tiden er vår beste venn oppi dette, og at det blir lettere. Men min erfaring er i alle fall at det ble verre før det begynte å bli bedre. Å ta inn over meg av at dette skal vi ha med oss resten av livet, var et godt og viktig steg videre. Da kunne jeg også begynne å se for meg hvordan det nye livet skulle bli. Der hvor savnet og smerten er en del av meg. Et savn jeg kan framkalle på sekunder, når jeg vil. En smerte som kan slå ned som et lyn fra klar himmel og vare i dagevis uten at det er noen spesiell trigger der. Samtidig er det en smerte jeg ønsker velkommen, som jeg trenger å kjenne på fra tid til annen. Fordi den gjør Oda levende og virkelig igjen, og jeg kan se henne for meg på Elises bryst. Smerten er det sterkeste minnet vi har fra Oda, fordi den går hånd i hånd med den kjærligheten vi føler for henne. Og den vil jeg ha med meg i hjertet mitt for resten av livet.

Familien i dag: Frida ble født 7. juli 2020, litt over ett år etter Oda. Verdens beste storesøster passer godt på det nye tilskuddet. Foto: Privat

Teksten ble først publisert hos Landsforeningen uventet barnedød, i prosjektet «Historier som beveger» som er støtta av Stiftelsen Dam.

Publisert:
Fædrelandsvennen ønsker en god og åpen debatt. Her kan du bidra med din mening.
  1. Rikshospitalet
  2. Begravelse