KRISTIANSAND: Surret blant pressefolk og publikummere forstummet i rettssal 1 i Kristiansand tinghus klokken 12.58 i går. Da kom de to tiltalte inn i salen. Minuttet etter entret dommerne salen — alle ventet på sannhetens øyeblikk.Lovens lengste straff og ti års sikring betyr inntil 24 år bak murene. Det er en svimlende tanke, ikke bare for Viggo Kristiansen. En straff som neppe vil møte sterk motbør.At Jan Helge Andersen «bare» fikk 17 års fengsel og slapp sikring, vil nok være langt mer omstridt. Det er lett å sette seg inn i de pårørendes skrekkvisjon; å skulle møte sin datters drapsmann som fri mann på åpen gate om ti års tid.I VERSTE FALL slipper Kristiansen ut etter 24 år. Da er jeg i beste fall en stavrende pensjonist på 77. Men jeg har forhåpentlig hatt 24 gode år under mitt livs nedgående sol.Det kan ikke Kristiansen og Andersen regne med. 24 år bak murene -eller elleve, for den saks skyld - er mer enn lang tid. Jeg har møtt innsatte som er blitt ødelagt etter langt kortere frihetsberøvelse enn det - på Ullersmo, på Ila og i USA. Til tross for at de ikke var sedelighetsforbrytere.Allerede under rettsforhandlingene snakket de psykiatrisk sakkyndige om hva en så lang dom gjør med et menneske. Svært mange slipper ut med et betydelig rusproblem og en tyngende narkogjeld - det er tilsynelatende lettere å få tak i narkotika innenfor murene enn utenfor. Etter et tosifret antall år i fengsel er de færreste i stand til å klare seg i samfunnet, påpekte de sakkyndige, og viste til at uførepensjonering er hyppig brukt.I TILLEGG TIL sin straff skal sedelighetsforbrytere slite med fordømmelsen blant sine medinnsatte. De er hakkekyllinger, de står på nederste trinn i fengslets rangstige.Seksualforbrytere blir plaget og sjikanert av de andre, barneovergripere tas ekstra hardt.- Vi klarer ikke alltid forhindre at de blir banket opp av sine medfanger. Mange er svært redde hele tiden, og isolerer seg maksimalt. De unngår fellesskap på arbeidsplass eller skole, fordi de er så utsatt. Prøver å få seg jobb som ganggutt, da er de forholdsvis beskyttet mot sine medfanger. Du kan godt si at seksualforbrytere er isolert i isolasjonen, de lever i sitt eget fengsel inne i fengselet, har en fengselsansatt fortalt meg.ANDERSEN OG KRISTIANSEN er dessuten debutanter som langtidsfanger. De har ingen identitet i det kriminelle miljø. De mangler erfaring og venner bak murene, de har mye å tape. Hvem kommer på besøk til dem? Hvem svarer på deres brev? De mister det meste av sosial status i en eneste jafs, deres erfarne medfangers sosiale status har forvitret over tid. Moderne selvmordsforskning viser at nettopp tap av sosial status, ensomhet og brudd på nære relasjoner kan bli skjebnesvangert. For unge mennesker er en lang dom på 10-20 år et uendelig langt perspektiv.De første årene har en langtidsfange ingen mulighet til å påvirke sin egen livssituasjon. Minst halve straffen må sones før det blir aktuelt med åpen soning, permisjoner eller andre lettelser. Inntil da må de bare «være der». En slik situasjon er depresjonsfremkallende. Denne tillærte hjelpeløsheten har dessuten helsemessig negative effekter.Viggo Kristiansen har en såkalt ADHD-diagnose. På folkemunne kalles det hyperaktivitet. Et sted mellom to og fem prosent av den norske mannlige befolkning antas å ha slike problemer. I norske fengsler er overhyppigheten påfallende. Man regner med at hver femte innsatt har en eller annen form for hyperaktivitet- tilbøyeligheter.OG NETTOPP denne fangegruppen har det ekstra tungt bak murene. De har behov for høy stimulans. Men lite skjer, og de kjeder seg fort. Det fører til brudd på strenge disiplinærregler; de truer, slår eller klarer på annen måte ikke å beherske seg. Slikt straffer seg i et fengsel, det fører ofte til isolasjon - og enda større problemer.Du som leser dette lurer kanskje på hvorfor jeg maser med slike detaljer? Jeg gjør det som min lille protest mot ropene fra folkedypet. Ropene om hevn, ropene om dødsstraff, ropene om kastrasjon, ropene om «ordentlig livstidsstraff».DENNE MIN SISTE Signert-spalte er et forsøk på å oppnå to ting:For det første: Å vise respekt for fem dommere som - med en blanding av sunt folkevett og juridisk kompetanse - har tvilt seg fram til en enstemmig konklusjon. En konklusjon som er basert på fakta og indisier, og som ikke minst er hjemlet i norsk lovverk. Dommen kan og bør diskuteres i et åpent, demokratisk samfunn. Men saken fortjener en debatt på et høyere nivå enn ulvehyl-stadiet.For det andre: Å vise at det er liten grunn til å bagatellisere den påkjenning en fengselsstraff representerer. Det er noe langt mer og annet enn slaraffenliv bak gitter. Vi kan godt diskutere om maksimumsstraffen skulle vært lenger, eller om Andersen burde fått flere år bak murene. Men den som påstår at Kristiansen eller Andersen slipper billig unna, har ikke sett mange fengsler fra innsiden. De jeg har sett, har dette triste faktum til felles, at de bare unntaksvis gjør sine beboere til bedre mennesker.