LILLESAND: _ Jeg er sikker på at jeg ble overvåket på 60— og 70-tallet, derfor har jeg lyst til å se hva overvåkingspolitiet har «på meg». Men det er mest av nysgjerrighet, understreker Helge Grønli.

20 menn og to kvinner fra Aust-Agder og 28 menn og sju kvinner fra Vest-Agder har sendt søknad til innsynsutvalget og bedt om innsyn i mappene. Fredag kommer utvalget til Kristiansand for å starte behandlingen av søknadene fra Agder-fylkene.

_ Overvåkingspolitiet er organisert med en sentral ledelse ved overvåkingssjefen, en regional ledelse ved sju utvalgte politidistrikter, samt det enkelte politidistrikt med minst en POT-ansvarlig tjenestemann. Ingen deler av overvåkingspolitiets arkiver eller registre er plassert i utvalgets lokaler.

Dette er årsakene til at vi må fysisk reise rundt i landet, forteller Knut Fosli, sekretariatsleder i innsynsnemnda.

Hvor lenge Grønli og de andre sørlendingene må vente på svar, kan han ikke svare på, men anslår behandlingstiden til ni til 12 måneder.

Helge Grønli var aktiv i SUF på slutten av 60-tallet. I tillegg var han svært aktiv i fagforeningen på Falconbridge.

_ Fra 1968 til 1973 arbeidet vi svært aktivt med miljøspørsmål og fikk blant annet offentliggjort en intern rapport om miljø og sykdomsbilde blant arbeiderne på Falconbridge. På den tiden hendte det flere ganger at jeg mottok post som helt tydelig hadde vært åpnet. Telefonen hjemme ble avlyttet. Dessuten ville det ikke overraske meg om rommet vi brukte til styremøtene i SUF ble overvåket, mener Grønli, som kom til å søke innsyn etter at han hadde lest en annonse i Aftenposten der innsynsutvalget kunngjorde muligheten.

_ Hvorfor er det så viktig for deg å få innsyn?

_ Det er mest av nysgjerrighet. Men det er historisk viktige dokumenter. Jeg vil gjerne se hvordan overvåkingspolitiet jobbet. Hva de har lagret av informasjon. Dessuten skylder jeg mine barn det. De har tatt preg av alt snakket om overvåking hjemme da de var små. Selv i dag har de et nærmest paranoid forhold til muligheten av at noen overvåker dem, forteller Grønli, som også fortsatt er forsiktig med hva han legger etter seg av «spor».

_Jeg sier aldri noe på telefon jeg ikke vil at andre skal vite. Jeg sender heller ikke e-post med sensitivt innhold. Internett og «nettsamfunnet» gir helt vanvittige muligheter til å samle informasjon om folk.

_ Forstår du at du ble gjenstand for oppmerksomhet fra overvåkingspolitiet?

_ På den tiden må vi ha fremstått som «farlige», nærmest femtekolonister, så jeg forstår at de ville følge med i hva vi foretok oss. Jeg var jo helt sikker på at revolusjonen ville komme. Men nå i ettertid får all denne overvåkingen et litt komisk skjær. Jeg skjønner jo at vi trenger en overvåkningstjeneste. Men de overvåker de feile folkene. Venstresiden har vært utsatt for all oppmerksomheten, mens det altså var høyreekstremister som kastet den første bomben, sier Grønli.

_ Hva hvis du ikke finner noe?

_ Da er jeg sikker på at det er slettet. For noe har det vært. Men det ville ikke undre meg om folkene i overvåkingstjenesten hadde slettet de «dummeste» tingene de gjorde. De har jo hatt rikelig anledning til det, sier Grønli, som blant annet vil bruke «mappeinnholdet» som bakgrunnsmaterialet til boken han holder på å skrive om hvordan det var å vokse opp i Kristiansand.