Emil Reber, Kristiansand, er død, 96 år gammel. Hans navn er uløselig knyttet til den industriutbyggingen som skjedde i Vennesla i årene etter krigen. Med utgangspunkt i et lite verksted i Lunden, bygget brødrene Emil og Alfred Reber landets største heisfabrikk. De utviklet bedriften til Nordens ledende, og sto selv for driften fram til 1977. Det var ikke med lett hjerte at Emil og Alfred Reber solgte sitt livsverk til Schindler i Sveits, som dermed ble en ledende aktør på det norske heismarkedet.Salget hadde imidlertid en spesiell bakgrunn. I 1907 kom den unge elektromontøren Emil Robert Reber til Vennesla for å montere utstyr fra Orlekon i Sveits, da Vigeland Brug konverterte fossekraften til elektrisk energi. Han ble værende i Vennesla, giftet seg med Aase Monen og fikk sitt første barn. Etter at Emil Roberts far døde, flyttet familien tilbake til Sveits. Emil ble født i det sentraleuropeiske fjellandet. I 1913 vendte den lille familien tilbake til Vennesla, bygget hus og slo seg ned for godt. De to neste barna ble født i Vennesla. Emils mor etablerte en forretning som hun drev i mange år. I 1918 døde Emil Robert Reber. På dødsleiet kalte han til seg Emil og mante ham til å ta vare på familien. Emil glemte aldri pålegget fra sin far. Tidene var vanskelige. Han gjorde ferdig skolegangen i Vennesla og tok middelskoleeksamen i Kristiansand, før han reiste til farbror Ernst i Luzern for å skaffe seg utdannelse innen elektrofaget. Han begynte i lære hos Schindler, ble heismontør og skaffet seg i tillegg en grundig utdannelse og praksis som elektromontør før han reiste tilbake til Vennesla.Hensikten var å etablere en heisfabrikk. I tiden umiddelbart etter krigen var det vanskelig å skaffe maskiner og utstyr. Den lille bedriften, der Alfred var teknisk sjef, skaffet seg inntekter ved å produsere andre varer, mens Emil etablerte seg som oppkjøper av hummer beregnet for eksport for å skaffe kapital til å kjøpe inn elektrisk utstyr for heisproduksjonen. Takket være brødrenes iherdige innsats lyktes det å bygge en stor og moderne bedrift i Vennesla, samtidig som firmaet etablerte seg med servicekontorer over hele landet. På midten av 1960-tallet var brødrene Rebers heisfabrikk landets ledende.Emil Reber arbeidet utrettelig som firmaets administrerende direktør, og ble etter hvert leverandør av heisanlegg til de største forretningsbyggene som ble reist i landet gjennom de aktive 60— og 70-årene. Brødrene innså etter hvert som firmaet vokste at de trengte sikre forbindelser med leverandører av ny og moderne heisteknologi, og knyttet seg stadig sterkere til Schindler i Sveits. Da det ble aktuelt å selge valgte de sin samarbeidspartner gjennom mange år som kjøper. Alfred trakk seg ut av heisproduksjonen, mens Emil fortsatte som ærespresident i Reber Schindler Heis fram til for få år siden.Under oppholdet i Sveits dyrket Emil sitt talent som idrettsmann, og var bl.a. medlem av det sveitsiske landslaget i hopp. Han konkurrerte i flere år mot norske størrelser som Birger og Asbjørn Ruud. I Vennesla sørget brødrene for betydelige gaver til idrett og humanitære formål. Det var det gode forholdet mellom Emil og Alfred, og deres felles idérikdom, som var drivkraften i arbeidet med å bygge en norsk heisfabrikk. For Emil var livet langt fra enkelt. Han mistet sin første kone, og mor til deres tre barn, i en trafikkulykke. Men han kom seg videre i stadig kamp for å utvikle produktene fra Brødrene Rebers Heisfabrikk til det maksimale. Emil vil bli husket som en askeladd i norsk industriproduksjon, som en mann med mot og vidsyn, som et vennesælt menneske som hadde tid for andre. Det er en herre av den gamle skole som har lagt vandringsstaven ned. Jens VETLAND