— Dette laget (Start) hadde ikke trengt å score to mål på oss, sa Tromsø-trener Agnar Christensen etter kampslutt. En selvfølgelighet, selvfølgelig, men servert med akkurat så mye syrlighet at han også rakk å sneie innom arrogansen.
Start hadde ikke trengt score to mål.
Vi kunne faktisk scoret flere.
Samme mann mente for øvrig at straffesparket Start fikk var veldig billig. I så fall kan han jo være med å spleise på tannlegeregningen til Matthias Vilhjalmson.
Den blir neppe billig hvis påstandene om tannskader og brudd er riktige.
Nei, Christensen skal være glad Start hadde en heller svak dag på jobben. Han skal være glad for et helt døgn uten snømåking, og han skal være glad ikke midtstopperen hans hevet albuen litt høyere.
Da hadde Saliou Ciss fått direkte rødt.
På flyet hjem til vinterlandet bør Christensen også erkjenne at Tromsø kun hadde tre avslutninger på mål. Han kan også gruble litt over det faktum at vertskapet i sør, et nyopprykket lag, hadde forbløffende små problemer mot laget som var landets fjerde beste i fjor.
Det blir ikke Tromsø i år.
Derfor så viktig at vi unngikk tap, og derfor så irriterende at vi ikke tok alle tre poengene da muligheten faktisk var der. For det var den, men vi rotet den vekk, slik vi holdt på å rote vekk poeng også mot Hønefoss i første serierunde.
Fordi vi er unødvendig upresise. Ofte.
Og ubegripelig upresise. Innimellom.
Fordelen med å se en kamp foran tv, slik jeg måtte denne gangen, er muligheten til hele tiden å se hvordan de to respektive lagene evner å befeste eller omstille kollektivet, etter hvert som kampbildet endrer seg. Det er ikke alltid like lett fra tribuneplass.
Og jeg lot meg imponere.
Over Start.
Vi fremstår faktisk imponerende solide som kollektiv, til tross for at det gjøres hårreisende mange individuelle feil i avleveringsfasen offensivt. Statistikken fra kampen forteller at Start hadde nærmere hundre feilpasninger. Upresise, unøyaktige pasninger – mange av dem avlevert i helt upressede situasjoner — som ikke bare skaper ubalanse, men som også ødelegger rytme.
Mot et bedre lag enn Tromsø ville vi blitt straffet mye hardere, for i toppfotballen er det er de enkle feilene som utgjør den store forskjellen. Det ligger i toppfotballens natur. Det som skiller amatørene fra proffene, er evnen til nådeløst å utnytte motstanderens feil i det øyeblikket den inntreffer.
Slik Mika Koppinen utnyttet at Glenn Andersen hadde en markerings-siesta i forkant av 1-1, og slik Morten Moldskred utnyttet Acostas generaltabbe i forkant av 2-1. Ugreit, men ikke et symptom på en alvorlig sykdom.
Mot Tromsø var vi det beste laget på banen. Tross alt. Og det fine med en høy feilprosent, er at forbedringspotensialet er akkurat like stort.
Derfor henger jeg ikke med hodet over ett poeng.
All den tid vi er vår egen verste fiende, ser jeg ingen grunn til å frykte andre.
Selv ikke Rosenborg.
På fredag.
Vent å se!