Den som har gått etter kart og kompass vet at det er nødvendig å vite hvor en er før en går videre. Det er ikke lett å finne frem til bestemmelsesstedet hvis ikke en vet hvor en kommer fra. Det samme gjelder kommunal utvikling. Her er vi, og dit vil vi, kan politikerne si — og ta sine avgjørelser ut fra det. I Kristiansand ønsker man et rikere, bedre, sterkere, mer mangfoldig og i det hele tatt et mer velutviklet kulturliv. Derfor har man satt i gang å orientere seg i virkeligheten, for å få vite nøyaktig hvor vi står. Kulturdirektøren har bestilt en utredning om musikklivet i kommunen, og fått den. Nylig ble den presentert for publikum, og det til tilfreds applaus.Rapporten er blitt et interessant dokument, ført i pennen av musikkviteren Poul Erik Hansen ved konservatoriet, Høgskolen i Agder. Det første som slår en når en leser er, at det faktisk står ganske bra til med musikklivet her i byen. Bare det at vi har 100 band innenfor rock-/pop-sjangeren i virksomhet, er jo en nesten sensasjonell opplysning. At byens symfoniorkester har passert 30.000 mennesker i årlig publikum er også ganske bemerkelsesverdig. At skolekorpsene i byen i dag har like mange medlemmer som de hadde i storhetstiden på 70-tallet, er nesten enda mer spesielt. Listen over kor av alle kategorier er imponerende lang. En blir glad av å se hva vi har. Det er godt å ha fått det opp på bordet. Og så vil noen nok kunne finne mangler i kartleggingen, men ingen er mer interessert i slike korreksjoner enn de som står bak rapporten. Rapporten viser også noe annet: Nemlig at svært mye av all denne aktiviteten skjer med svært liten økonomisk innsats fra samfunnets side. Ikke så å forstå at Kristiansand kommune kommer dårlig ut. Tvert imot, i en statistikk som sammenlikner de store byenes kulturbudsjetter, kommer Kristiansand ut som nr. 3 etter Bergen og Stavanger. Bergen bruker 5,8 prosent av kommunens driftsbudsjett til kultur, Stavanger bruker 5,5 prosent og Kristiansand 5,3. Oslo kommer nederst med bare 3 prosent og gjennomsnittet er 4,1 prosent. Sammenligningen kan inneholde feil fordi tallene ikke nødvendigvis reflekterer helt like forhold i kommunene. Men likevel, det er slående hvor lite penger de får i året de mange korene, de mange korpsene og bandene - all den viktige musikkaktiviteten på grunnplanet. Korpsene får lønn til dirigenter, og band får hjelp med øverom. Likevel er det mye av dette som må kalles frivillig innsats. Og slik skal det selvsagt være. Det ligger i sakens natur at det å utfolde seg musikalsk er et overskuddsfenomen, det er noe en gjør fordi en har lyst, fordi det bobler over av energi og virketrang. Det er det lekende, eller spillende mennesket, homo ludens, som utfolder seg.På den bakgrunnen fremstår de tilrådinger som gis i rapporten, som både veloverveide og fornuftige. Her foreslås det ikke å overrisle amatørmusikklivet med penger. Heller skal man sørge for lettere tilgang til lokaliteter. Og kommunen bør opprette en notebank, eller et notebibliotek som byens kor kan komme og låne i. Samsen bør være et sted der band kan få låne utstyr når de ennå ikke selv har greid å skaffe det. Når det gjelder det profesjonelle musikkliv dokumenterer rapporten et faktum som man kjenner igjen fra andre sektorer, nemlig Sørlandets underprioritering fra statens side. At Opera Sør som det mest velorganiserte operaselskap utenfor Oslo, og med sin høye produktivitet, avspises med langt lavere bevilgninger enn de andre, blir svært åpenbart. Tilrådningen er klar: Her har politikerne fra landsdelen en jobb å gjøre. Det samme har de når det gjelder å skaffe Sørlandet en knutepunktinstitusjon blant festivalene - med den søkte statsfinansieringen som følger, enten det nå skal være Quartfestivalen eller Kirkefestspillene. Poul Erik Hansen mener selv det viktigste rådet han gir er å gjøre kulturskolen i byen til landets beste. Det er lett å gi ham rett i det. Særlig dersom kulturskolen også kan omfatte den rytmiske musikken, og i tillegg til å være for barn og unge, også kan gi opplæring for voksne. Da kan det virkelig begynne å svinge her i byen.