Jorun gråt da Bjørn Olav røk ut av Idol. Idolene synger 80-tallslåter. Jorun & co sang påska inn. Tapper Jorun på jobb. Idol-Jorun taper terreng. Jorun og Christian digger hverandre. Jenta som ville være en av gutta. Dette er bare et fåtall overskrifter fra noen av de 136 VG-artiklene og noe færre Fædrelandsvennen-artiklene som i løpet av senvinteren har stått på trykk om Idol. Jorun Stiansen er ikke blitt årets Idol 2005. Hun er bare kanskje på vei til å bli det. Men hun får masse oppmerksomhet. Som de gjør de andre Idol-finalistene også.Her er den siste, fra gårsdagens VG: «Mari Vestbø (17) var langt nede etter forrige «Idol»-runde og har hatt mange samtaler med mamma denne uken for å få ny gnist til videre «Idol»-deltagelse». Terje Boye Hansen, sjefdirigent for Kristiansand Symfoniorkester, kom med en utblåsning i forbindelse med konsertproduksjonen Unge solister i forrige uke. Både i avisen, på tv og fra scenen i Agder Teater under konserten fremholdt han det urettferdige og gale i at de unge talentene som stod på scenen ved den anledning, seriøst arbeidende og hardt studerende ungdommer som sliter for å perfeksjonere seg som utøvere av klassisk musikk, at ikke disse får minst like mye oppmerksomhet som «de som ikke kan noe», med henvisning til Idol-hysteriet i alle medier. Idol-fenomenet er medieskapt. Det er ikke skapt for å hjelpe unge mennesker frem i verden. Det er skapt for å tjene penger. Mellom 50 og 60 millioner kroner tjener TV2 i økte reklameinntekter på grunn av Idol. De hundrevis av håpefulle som melder seg, og som til dels drites ut på tv gjennom utvelgelsesprosessen, får ikke en krone. Finalistene får fri kost og losji, og kanskje 50.000 kroner i inntekt av samleplata. — De får en unik mulighet til å vise seg frem, der vinneren får sjansen til å tjene veldig mye penger, sier informasjonssjef Geir Mikalsen i TV2.De unge talentene som får spille på De unges konsert i Kristiansand eller andre steder, eller de som kvalifiserer seg for deltakelse i Ungdommens Musikkmesterskap, får også en mulighet til å vise seg frem. Men de blir ikke eksponert som Idol-deltakerne. Og det må de da være hjertelig glade for? Hva Idol-oppmerksomheten gjør med 17-18-årige ubefestede sinn kan en jo bare fantasere om. Jeg tror de aller fleste seriøst musikkstuderende betakker seg for å bli utsatt for spekulasjoner om hvorvidt de er forelsket eller ikke, eller eksponert med navn og bilde når de har hatt en alvorlig samtale med mamma etter en tung uke. Klassiske musikkutøvere oppnår en sjelden gang en slags idol-status. Anne Sophie Mutter gjorde det. Nigel Kennedy gjorde det. Men når de fremdeles er attraktive artister med stjernestatus, er det ikke fordi de en gang kledte seg outrert og sa noe glupt om klassisk musikk. Det er fordi de fremdeles er ekstremt dyktige utøvere på sine fioliner. Fordi de har noe å fare med.De unge solistene som spilte i Kristiansand i forrige uke fikk en del oppmerksomhet. Kanskje de burde fått mer. Men fiolinisten Aslak Juva er sikkert veldig glad for at ikke han ble spurt om han var forelsket i den søte trompetpiken Tine Thing Helseth. Kanskje synes han også det er helt ok at den representanten for pressen som møtte ham visste at det var trykket fra fiolinen som hadde laget «sugemerket» på halsen. Jeg var en gang vitne til at en journalist mønstret et helt kammerorkester av unge mennesker og undret: Hva er det de holder på med om kveldene disse ungdommene, de går jo rundt med de sugemerkene. Endelig noe å skrive hjem om - annet enn musikk.Emil Otto Syvertsen