Norsk forsvars— og sikkerhetspolitikk har hatt en uhyre sterk binding til USA i hele etterkrigstiden. Gjennom førti år var det Washington som var det eneste referansepunktet. Men etter den kalde krigen har den amerikanske interessen for Norge forsvunnet. Begrepet flankenasjon er utdatert når invasjonsfaren er borte. Det europeiske teater og NATO er ikke lenger i amerikansk interesse.På tross av alle disse forandringene har norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk på mange måter stått på stedet hvil med hensyn til avhengigheten av USA. USA som «vår nærmeste allierte» er fremdeles nærmest en refleks i Høyre og FrP.Norge har, prisverdig nok, tilpasset seg det «nye NATO» med rekordfart og er klar for den nye innsatsstyrken RRF (Rapid Reaction Force) før de fleste andre, men den ensidige satsingen på NATO innebærer en ikke ubetydelig risiko. NATOs fremtid er helt uviss dersom USA fortsetter å nedprioritere organisasjonen. Alternativt kan NATO «brukes» som den amerikanske «tool-box», slik som i ISAF i Afganistan, men da blir en norsk avhengighet av NATO problematisk for oss av andre grunner: Vi kan tvinges med i operasjoner som er høyst kontroversielle fra norsk politisk synspunkt.Dersom NATO svekkes ytterligere gjennom manglende amerikansk interesse og/eller indre uenighet, er Norge sårbart:EU er i ferd med å sette i verk den sikkerhetspolitikk man har utviklet gjennom ti år. Gjennom en skarp operasjon i DRCongo i fjor viste EU at man kan påta seg oppdrag i verdens farligste konflikt, og nylig har Frankrike og Tyskland utviklet en innsatsstyrke under den nye mekanismen for såkalt «strukturert samarbeid» . I tillegg overtar EU den militære styrken i Bosnia i løpet av året og har allerede politioperasjoner i Albania, Bosnia og Makedonia. Grunnlovstraktaten i EU gir mulighet for at noen få land kan gå foran, slik Storbritannia og Frankrike gjør. Det er sannsynlig at EU vil utvikle en stadig mer integrert sikkerhetspolitikk, særlig fordi uenigheten med USA kan komme til å bli større. I forhold til Midt-Østen ser vi dette klart: Mens EU vil ha en løsning på Israel-Palestina konflikten, er dette ingen amerikansk prioritet. I synet på bruk av militærmakt i regionen er man også uenig. USA har foreslått at NATO skal ha en hovedrolle i en strategi for «den større Midt-Østen» hvor målet er demokratisering. Dette blir hovedtema på NATOs toppmøte i juni. Her er synet på å bruke NATO med sin militære profil i denne regionen meget forskjellig over Atlanteren: EU med sine primært ikke-militære virkemidler vil være mye mer akseptabel i regionen. NATO som aktør vil sende politiske signaler EU ikke ønsker. Man kan derfor forutsi en sterk uenighet om dette innad i NATO. NATO med uenighet er en fare for den ensidige norske sikkerhetspolitiske satsningen på denne organisasjonen. Der USA møter motstand i NATO, er svaret at kun koalisjoner av villige er brukbart. Pragmatisk sett er den amerikanske interessen for NATO som sagt at der organisasjonen kan brukes, er den relevant. Erfaringen fra Kosovo-krigen var at 18 andre regjeringer blandet seg inn i krigføringen, og aldri mer «war by committee» var Pentagons konklusjon. I Europa var man imidlertid fortørnet over at man fikk liten informasjon og enda mindre innflytelse.NATO var også splittet over Irak, og man kan forvente at franske og tyske synspunkter på hvor man skal engasjere seg, vil kunne være meget forskjellige fra amerikansk politikk. Det paradoksale er at USA ikke vil bruke NATO der amerikansk-ledede «koalisjoner av villige» kan fungere, mens Europa ikke vil godta denne type ultimatum og krever reell medbestemmelse i NATO.NATO utvikles mer og mer til å bli en politisk organisasjon for kollektiv sikkerhet. Utvidelsen er mulig fordi invasjon fra øst er uaktuelt. Men når også EU utvikler militær slagkraft, ligner EU og NATO mer og mer på hverandre. Med EUs utvidelse 1. mai er alle europeiske NATO-medlemmer bortsett fra Norge, Tyrkia og Island også medlemmer av EU. Norge frykter med rette en «EU-søyle» i NATO, og at man tvinges til å velge mellom USA og EU i beslutningsprosessen.NATO kan bli preget av «koalisjonstenkning» ved at innsatsen i globale konflikter vil bli en oppgave for dem som vil og kan. Utvidelsen nylig gjør at dette store NATO neppe er effektivt med hensyn til reell innsats. Kun noen land vil være militært interessante.Dersom EU danner en blokk, og vi er utenfor denne, vil vi måtte «velge side» på en synlig måte. Vi kan ikke gjemme oss bak EUs indre beslutningsprosess. USA vil forvente at vi er med i militære aksjoner rundt i verden, og vi vil føle et sterkt press for å delta: Er man alliert, forventes solidaritet. Vanskene man opplevde ved å dissentere om Irak innbyr ikke til hyppige gjentagelser.