birkenes: — Et spesielt øyeblikk, konstaterer pappa Sigmund Ås. 46-åringen blir blank i øynene og tar et godt tak rundt datteren Birgitte (7), når han forteller om 4.august i år. Det var dagen da han og kona Marina (43) per telefon fikk beskjed om at de var blitt foreldre igjen. Birgitte var blitt storesøster til to år gamle Zhiqian.Den lille jenta som nå heter Susanne i tillegg til Zhiqian (kinesisk for vakker og elegant), befant seg på det tidspunktet fremdeles på et barnehjem sør i Kina. - Men der og da, etter telefonoppringningen, var «fødselen over» for min del selv om hun var langt unna, smiler mamma Marina og gir sin nye datter en kjapp klem.Susanne kvitterer med høylydt babling mens hun iherdig forsøker å krable opp på salongbordet hjemme i familiens hus på Tveide i Birkenes kommune.- Jeg fikk vite på telefonen at en konvolutt med informasjon, dokumenter og bilder var underveis i posten. Fra da av gikk vi bare og speidet etter postmannen. Jeg tror ikke vi hadde tanke for så mye annet. Det var et langt døgn før han endelig dukket opp, ler Sigmund.Familien synes det var godt å endelig få et navn og et ansikt å forholde seg til, etter to år med håp og venting.Fra konvolutten med dokumentene ankom dagen etter, gikk det slag i slag for å få alle papirer i orden mellom familien, adopsjonsorganisasjonen Adopsjonsforum og myndighetene i Kina. 16. september satte mamma, pappa og storsøster Birgitte seg på flyet med kurs for Bejjing.Med på reisen var åtte andre vordrende foreldrepar, diverse spente søsken og et par sett forventningsfulle besteforeldre. Familiene fant fort tonen seg i mellom, og hadde mye å snakke om da de ankom Beijing.- Det var lett å bli godt kjent. Vi hadde jo mye til felles, konstaterer Marina.På flyplassen ble de møtt av en kinesisk guide som hadde som oppgave å lose familiene trygt gjennom Kina-oppholdet.- Akkurat det betydde utrolig mye. Jeg kan ikke skjønne at det går an å få det bedre. Guiden gjorde sitt beste for at vi skulle føle oss trygge, i tillegg til at hun sørget for at vi fikk med oss mest mulig severdigheter mens vi først var der, forteller Sigmund. Dermed ble turen minnerik på alle mulige måter.Mens Marina og Sigmund forteller om Kinaturen, gjør Susanne og storesøster Birgitte sitt beste for å stjele oppmerksomheten. De kler seg ut, flørter med fotografen og fniser henrykt hver gang det blinker i blitsen.Foreldrene er glade for at de to søstrene har funnet hverandre, og for at minstejenta virker trygg og harmonisk etter bare en måned i sitt nye fedreland. Søstrene kunne knapt nok hatt en mer ulik start på livet. Mens Birgitte ble tatt i mot av jublende foreldre etter flere prøverørsforsøk, ble lillesøsteren forlatt på gata som nyfødt av sin mor. Jentebabyen ble funnet av en politimann. Hun hadde en lapp festet til seg der det ble uttrykt håp om at noen ville ta seg av henne og at hun ville få det godt. I to år levde hun på et barnehjem i Hunan-provinsen, før hun altså fikk ny familie på Birkenes i Norge. Mer enn to år tok det fra Marina og Sigmund bestemte seg for å adoptere, til de endelig stod med Susanne i armene. Selve overrekkelsen skjedde på et offentlig kontor.- Det var et kaos av lyder og mennesker. Foreldre fra både Spania, USA og England ventet sammen med oss på å få møte sine barn. Stemningen var meget spesiell, forteller Sigmund.- Noen av ungene tok overgangen fra sine kjente omsorgspersoner til nye foreldre veldig tungt. De eldste skjønte nok at noe spesielt var i gjære, stakkars. Det var mye grining og ganske høyt stressnivå. Enkelte av dem hadde knapt nok sett en mann før, og i hvert fall ikke en stor blond mann som Sigmund. De synes vel at vi verken så ut som, snakket eller luktet som ordentlige mennesker, sier Marina.Øyeblikket da de ble ropt opp og kunne hente Susanne beskriver de som hektisk.- Vi kjente henne igjen med en gang, men akkurat da vi fikk henne gikk alt så fort at jeg nesten ikke vet hvordan det skjedde. Plutselig hadde vi bare fått henne, forteller moren.Susanne skrek hysterisk de første timene, men roet seg deretter ned.- Det tok ikke så lang tid før hun aksepterte Marina og Birgitte som omsorgspersoner. Meg derimot, har hun brukt lengte tid på å knytte seg til, forteller Sigmund. Foreldrene tror det har sammenheng med at barna hovedsakelig har vært omgitt av kvinner på barnehjemmet.Den første tiden var Susanne veldig alvorlig og stille. - Det kom ikke en lyd fra henne, bortsett fra når hun gråt. Men gradvis tødde hun opp og begynte å søke kontakt. Nå babler hun i vei og virker veldig fornøyd. Første gang hun ga oss et skikkelig smil, glemmer jeg aldri, sier mamma Marina.I forkant hadde hun tenkt en del på hvordan det å få et adoptivbarn ville være sammenliknet med det å føde sitt eget barn.- Nå har jeg prøvd begge deler, og erfaringen er at begge deler er like stort!Birgitte.klekken@fedrelandsvennen.no