Ikke desto mindre er det med potetene som med andre utgående fenomener, noen holder liv i dem.
I kolonihagene på Kongsgård, for eksempel, dyrkes poteter i noen av de 109 parsellene.
For eksempel hos Hans og Olaug Drange.
— Skal vi se, 54 kilo i år.
Sier Hans Drange, som kan dokumentere påstanden.
26 kilo Pimpernell og 28 kilo Berber, står det å lese i notatet som omhandler årets særdeles kortreiste mat. Ekteparets hage på Kongsgård har også gitt dem jordbær, bringebær, rips, moreller, epler og plommer.
Men dette var mest ment å handle om poteter.
— Vi har fortsatt Berber-poteter til middag. Pimpernellene får vi glede av senere, sier Hans Drange, som ikke kan huske så god avling siden paret kjøpte den lille hytta med den fruktbare hagen i 2007. Så lenge har ikke Martha Helena Marquez-Johannessen og David Rolf Johannessen holdt til i nabolaget.
De kjøpte sin parsell for ett år siden.
Mange år
Til gjengjeld kommer fruen fra samme verdensdel som poteten, altså Sør-Amerika, der urfolk i Andesfjellene har dyrket og spist poteter i anslagsvis 3000 år.
Når vi først er innom potethistorien, kan det nevnes at de første kom til Europa med spanske sjøfolk i 1567. Første skriftlige kilde om potet i Norge er et dagboknotat fra kjøpmann og toller Niels Aalholm på Tromøy ved Arendal 31. mai 1757: «…observeret Potatoes at opkomme…»
Så tilbake til Kongsgård og Johannessen:
— Vi satte noen poteter i jorda i vår. Egentlig var det bare noen restpoteter etter middag hos min mor, opplyser David Rolf Johannessen, som ikke minst overrasker seg selv ved å grave fram 16 til dels digre poteter, bare mens undertegnede er til stede.
— De er jo større enn deres opphav, sier han.
— Imponerende, sier hun.
Fullt så imponerende er ikke nye generasjoners forhold til poteter.
Hvis vi ser bort fra chips og pommes frites.