Blir det Spania for tredje gang på rad? Kan Zlatan og Sverige sjokkere slik «Faxe» og Danmark gjorde i 1992? Eller er det endelig Englands tur?

Nå er ventetiden snart over. Europamesterskap nummer 15 står for døra. Og dermed er det tid for å samle nye minner. Men noen gamle glemmer vi aldri:

Jeg ramte den lige i røven

Sommeren 1992. Balkan står i flammer, sola skinner uavbrutt i Bergen og Sverige arrangerer EM i fotball.

Det var måneder før TV 2 skulle se dagens lys. Vi var 100 nyansatte journalister som skulle lære å lage tv i løpet av seks intensive sommeruker i Bergen. Lange, svette dager ble tilbrakt i de nye redaksjonslokalene på Nøstet — bare avbrutt av noen internkamper i fotball med Davy Wathne som pipeblåser på Akvariebanen på Nordnes.

Så begynte EM i Sverige.

Dramatikken startet lenge før den første kampen ble blåst i gang. Jugoslavia hadde kvalifisert seg til EM, men borgerkrigen på Balkan førte til at UEFA og flere europeiske statsledere mente landet ikke kunne delta i mesterskapet. Diskusjonene gikk høylytt gjennom forsommeren, før man ei drøy uke før EM bestemte seg for å tilby plassen til laget som havnet på andreplass i gruppa.

Danmark.

Spillere som hadde tatt ferie ble kalt inn til landslagstjeneste. Men det var ikke alle som ville. De danske fotballbrødrene Michael og Brian Laudrup hadde allerede sagt fra seg landslagsplassen etter en disputt med landslagstrener Richard Møller Nielsen. De mente laget spilte kjedelig fotball og at treneren var udugelig. Selv om Møller Nielsen fikk overtalt Brian til å bli med til Sverige i siste liten, var det ingen som forventet noe som helst av de danske reservene.

Det begynte med en kjedelig 0-0-kamp mot England. Så fulgte tap mot Sverige før Frankrike ble slått i den siste gruppespillskampen.

I den påfølgende semifinalen ble Nederland beseiret - etter straffespark.

Exit: Marco van Basten.

Entré: John «Faxe» Jensen.

Kallenavnet hadde Jensen fått fordi han som yngre var så irriterende at de eldre lagkameratene bestemte seg for å dynke ham i øl. Den krøllete midtbanespilleren fortsatte å irritere. Denne gangen var det motspillere som fikk smake på hans energiske spillestil.

I finalen ventet Tyskland. Det var rått parti. Mathias Sammer, Stefan Effenberg og Thomas Hässler mot gråstein fra Brøndby og omkringliggende klubber.

Vi satt i matsalen i åttende etasje på loslitte «Toms hotell» i Bergen. Vi var noen få som trodde på Danmark. Resten var sikre på at tyskerne kom til å hente pokalen.

På den lille 21-tommeren så vi hvordan tyskerne briljerte. Så smalt det. «Faxe» fikk stjernetreff og tyskernes målvakt, Bodo Ilgner, kunne bare gjemme hodet sitt bak armene for ikke å bli truffet av ballen.

— Jeg ramte den lige i røven, sa «Faxe» da han snakket om kanonskuddet etter kampen.

Ti minutter før slutt la Kim Vilfort på til 2-0. Tyskerne var beseiret. Eventyret var et faktum.

Etter EM ble «Faxe» solgt til Arsenal hvor han senere ble kåret til et av klubbens dårligste kjøp noensinne.

For en mann!

Sommeren da jeg ble «TyrkelMads«

Åpningskamp i EM. Storfavoritten England ble holdt til 1-1 av et land mest kjent for sine klokker. Mer skal det ikke til før man har et kallenavn for resten av livet.

Året er 1996. Fotballen kommer hjem. Jeg er 14 år, og som resten av «verden» er jeg overbevist om at dette er mesterskapet England skal vinne. I åpningskampen møter de Sveits. På tross av at Paul «Gazza» Gascoigne stiller til mesterskapet med «en del» ekstra kilo på kroppen bør det være lett match. Ganske riktig, etter 23 minutter sender Alan Shearer England i føringen (det første av i alt fem mål som skulle sørge for at han ble mesterskapets skytterkonge). Men i det 83. minutt får sveitserne straffespark. Det blir sikkert ekspedert av Kubilay Türkyilmaz. Ikke noe minnerikt mål, ei heller en minnerik åpningskamp, for de fleste.

Men for en 14 år gammel fotballgal gutt fra Hisøy ble dette et mål som skulle henge med resten av livet. For hva er vel EM og sommer uten sol og løkkefotball? Dagen etter var det nettopp det som sto på programmet. Fotball på stranda. Smeigedag, og alle fikk være med.

Barbeinte løp vi rundt. I hodet var vi alle spillere som Gascoigne, Shearer, Stoitsjkov og Maldini. Jeg var blant de yngre og slet med å sette mitt merke på kampen. Selvtilliten var dalende og jeg følte meg mindre og mindre som min helt, Stoitsjkov, men så skjedde det.

Et bakrom åpenbarte seg, jeg fikk øyekontakt med en av de eldste gutta (en fotballspiller på det lokale 5. divisjonslaget) og gikk på løp. Pasningen var perfekt vektet. Grasiøst som en gaselle på savannen gikk jeg til værs og stanget den inn. Keeper kunne bare ta seg en bolle. Akkurat der og da var jeg kongen av verden.

Det som skjedde etterpå har siden fulgt meg i tykt og tynt.

— Tyrkelmads, jublet avsender av pasningen med «hele» stranda som vitne.

Mer skulle det ikke til. Ronaldo er «fenomenet», Wayne Gretzky er «The Great One» og jeg, Mads Ommundsen er Tyrkelmads, etter en sveitser som scoret på straffespark i EM.

Og resten av EM? Vel, England røyk som vanlig ut etter en straffesparkkonkurranse. Tsjekkia, årets overraskelseslag, møtte kjedelige tyskere i finalen. Etter 90 minutter var stillingen 1-1. Her slo også tidenes dummeste regel fra UEFA inn, «Golden goal». Første målet vinner. Etter fem minutter sender Oliver Bierhoff av gårde en lumpe av et skudd. Keeper fomler ballen i nettet og antiklimakset er et faktum.

Tyskerne vinner igjen.

Og nå må jeg bytte ut alle passordene mine.

Dagen da vi trodde vi var best i Europa

Det var en gang. En gang da vi bønder ifra nord banket alt på fremmed jord.

I hvert fall var det slik én dag, nærmere bestemt den 13. juni 2000. I Rotterdam i Nederland. Det var dagen vi trodde vi var best i Europa.

De fleste tenker på Platinis dribleraid eller van Bastens elleville volley fra nesten død vinkel, når de skal dra frem sitt fremste EM-minne - den eldre garde vil kanskje sverge til Müller eller Riva. For meg er det utrolig nok et norsk minne som peker seg ut.

Én gang har Norge spilt i EM. Én kamp har vi vunnet. Ett eneste mål har vi scoret i EM-historien.

Heldig som jeg var satt jeg ringside på De Kuip i Rotterdam da Thomas Myhre etter 66 minutters spill slo et frispark fra egen halvdel og inn i Spanias 16-meter. Steffen Iversen steg til værs, knuste keeper José Molina i duell, mens selveste Pep Guardiola og Agustin Aranzabal bare sto og så på, og stanget ballen i en himmelhøy bue og ned i det tomme målet. 1-0. På så erketypisk norsk vis at det var til å le av.

Og vi lo. Og jublet. Kastet oss rundt halsen på vilt fremmede trøndere og sunnmøringer. Og det føltes så riktig der vi sto blant 45.000 andre på det fantastiske stadionet.

Det var vår første EM-kamp noensinne. Vi hadde slått selveste Spania og skulle bare møte Slovenia og Jugoslavia etterpå. Der og da var vi sikre på at vi at vi kunne gå hele veien. Vi lot i hvert fall som vi virkelig trodde på det, da vi noen timer senere kastet oss ut en ellevill seiersfest på Stadhiusplein i Rotterdam sentrum. Der badet alle utestedene i røde, hvite og blå drakter, hatter og skjerf, mens tre sanger ble spilt på repeat gjennom hele kvelden; «Alt for Norge», «Bønda ifra nord» og «Ja, vi elsker».

Nasjonalfølelsen har aldri vært sterkere. Det må ha sett patetisk ut for alle andre, men vi kunne ikke brydd oss mindre. Stakkars de få spanjolene som festet sammen med oss. De ble latterliggjort. Det var den ene kvelden vi kunne le av dem etter en fotballkamp.

Bakrusen ble som den måtte bli. Som den alltid blir etter en ellevill fest. Den ble vond og langvarig. For det norske fotballeventyret er for lengst snipp, snapp, snute, ute.

Men minnet kan ingen ta fra meg. Minnet om den gang vi (trodde) vi var best.

Den absolutt verste kampen jeg har sett

Det er 16 år siden Norge deltok i et mesterskap. Etter det som skjedde i EM i 2000 er det like greit.

Jeg kan fortsatt kjenne på sinnet. Jeg husker jeg ble overrasket over meg selv. Du kan ikke bli så hissig på grunn av en fotballkamp, husker jeg at jeg tenkte. Jeg var rasende. Og fortsatt er det sånn at hvis du sier Nils Johan Semb til meg, vil du se at blikket mørkner. Jeg får fortsatt trang til å kaste noe som kan knuses når jeg tenker på Slovenia-Norge i fotball-EM 2000. Den absolutt verste fotballkampen jeg har sett.

Jeg så den på tv på ferie i Spania. Det var kun én kanal som sendte Norges kamp, enn så lenge. For vår kamp var så dårlig, så kjedelig og så pinlig at tv-kanalen som sendte den byttet til en annen kamp midt i andre omgang. Det er sant, og ikke så rart, for jeg vil tro at det kun var jeg og noen hundre andre ferierende nordmenn som holdt ut å se på det totale vrøvlet som utspilte seg på skjermen. Og i parallellkampen spilte Jugoslavia mot Spania. Og der spilte de faktisk fotball. Med fotballspillere som ville noe.

Slovenia - Norge var en tragedie. Et drama som begynte godt og endte med en ulykke. I teatersammenheng handler tragedier om menneskers svakheter, og hvordan dette kan føre til forferdelse.Akkurat slik var det.

Vi kom til EM to år etter seieren over Brasil i fotball-VM. Semb var blitt trener etter Drillo, og i 1999 ble han kåret til årets trener i Europa av det anerkjente fotballmagasinet France Fotball. Vi hadde vunnet kvaliken suverent, og troppen bestod blant annet av ni Premier League-spillere, spillere som Ole Gunnar Solskjær og Henning Berg fra Manchester United, Tore André Flo fra Chelsea og Steffen Iversen fra mer middelmådige Tottenham. Og ikke minst hadde vi Myggen, som da spilte for Panathinaikos.

Vi åpnet med å slå selveste Spania 1-0 i den første kampen. Så tapte vi knepent 0-1 for Jugoslavia, og skulle bare avgjøre mot lille (selv for Norge) Slovenia i den siste kampen. Alt lå i våre hender. Det var bare å vinne, men dessverre kunne vi gå videre også med uavgjort.

Vi hadde rundspilt Slovenia i kvaliken - en kamp Myggen omtaler som en av de to beste kampene han har spilt (den andre er mot Danmark i 1998). Semb valgte å satse defensivt, Norge skulle styre mot uavgjort. Og det skjedde ingenting på banen. Den eneste som forsøkte var Myggen. Det måtte gå galt. Selv Myggen kan ikke vinne en fotballkamp alene. Den ynkelige forestillingen endte 0-0, og da fløyta gikk var vi videre. Men Jugoslavia-Spania fortsatte på overtid. Spania lå under 2-3, men scoret to på overtid. Alfonso sikret avansement med 4-3 7(!) minutter på overtid. Vi var slått ut. John Arne Riise, som fornuftige folk jeg kjenner omtaler som Norges beste fotballspiller gjennom tidende, antydet at dette måtte vært avtalt spill og juks. Mens han som faktisk er Norges beste fotballspiller gjennom tidende, Myggen fra Risør, sa det som måtte sies: - Vi burde avgjort selv.

Senere har han sagt en ting til, om en trener han faktisk satte høyt:

— Semb hadde vært en perfekt landslagstrener dersom han i tillegg hadde hatt en egen fotballfilosofi i hodet.

Drama, drama, drama

Jeg klarer nesten ikke å skrive om det, 16 år etter. Dramatikken i Euro 2000 var så intens. Den begynte allerede på Ullevaal ei uke før mesterskapet og sluttet ikke før VM i Tyskland seks år senere.

For mitt Italia kom den første nedturen i den siste treningskampen mot Norge, på Ullevaal. Norge vant 1-0, som vi ofte gjør i treningskamper, men enda verre: keeper «Gigi» Buffon ble skadet og var ute av mesterskapet. Men reserven, Fransesco Toldo sto for den første, store oppturen. I semifinalen mot vertslandet Nederland fikk Italia en spiller utvist allerede etter en halv time. Og vertene rullet over Italia. Men Toldo sto som en vegg. I ordinær tid reddet han straffe. Nederland fikk enda ett. Det gikk i stanga. I straffesparkkonkurransen etterpå reddet Toldo to straffer til. Aldeles vanvittig!

I finalen så alt ut til å gå veien. Italia ledet 1-0. Hadde full kontroll. 90 minutter var spilt. Dommeren la til fire minutter. 24 små sekunder gjensto da Frankrike utliknet. 24 sekunder! Italia var rystet. Ekstraomgangene ble spilt etter den famøse regelen «Silver goal»; skårer et lag et mål, spilles den ekstraomgangen ferdig og vinneren er klar. Det målet skåret David Trezeguet. Raseriet og frustrasjonen tok mange. Syv italienske journalister inne på stadion ble arrestert av politiet. Og mens nærmere en million franskmenn strømmet ut på Champ Elysees, ble den italienske landslagstreneren Dino Zoff møtt med hån og kritikk på hjemmebane. Milan-eier og partileder Silvio Berlusconi brukte så sterke ord om keeperlegenden fra Juventus at Zoff følte det gikk utover æren. Og der går grensen for en anstendig italiener. Han trakk seg som landslagsjef. Til tross for en mesterlig prestasjon.

Men så er det jo det med fotballen at den ofte tar uforutsigbare veier. Så også den gang.

«Ekstra morsomt at jeg skal til Italia», sa Trezeguet ifølge VG etter at han hadde senket nettopp Italia. Og dagen etter finalen reiste han til Torino og signerte for Juventus. Hvor han skåret og skåret og skåret. Det gjorde han også for sitt landslag.

Helt til skjebnen tenkte at det var på side å gripe inn. Det gjorde den seks år senere, i VM-finalen i Berlin. Igjen møtte Italia Frankrike. Igjen sto det 1-1 etter ordinær tid. Men denne gang ble det straffekonk. Alle de fem italienerne skåret. Én franskmann bommet. Helten fra Euro 2000 ble syndebukken på en enda større scene. David Trezeguet.

Fotball - for et vanvittig spill.

Da Henry endelig våknet ...

... og de franske supporterne begynte å håpe at de kunne gjenta suksessen fra EM i 2000. Det var 21. Juni, jeg var 13 år og jeg var på ferie i Paris da Frankrike skulle spille sin siste kamp i gruppespillet før en eventuell kvartfinale. Motstanderen var Sveits.

Hvert år på denne dagen, altså 21. Juni, arrangeres «Fete de la Musique» - den store musikkfestivalen. Når det i tillegg skulle vises EM-kamp på storskjerm midt i sentrum, er det ikke vanskelig å se for seg hvor god stemning det var i Paris sine gater denne dagen. Det var rett og slett kaos, og nesten umulig å komme seg fram noe sted. På hvert eneste gatehjørne hadde musikere rigget seg til, og ihuga fotballfans hadde funnet plassene sine foran storskjermen for å se kampen mellom Frankrike og Sveits. Det var stort for en 13-åring å stå der sammen med en haug av franskmenn som håpet at laget kunne kopiere bragden fra EM i år 2000. Zidane ga franskmennene ledelsen, men Sveits ville det annerledes. Det tok ikke mange minuttene før det sto 1-1, og Sveits spilte bra fram til pause. Frankrike hadde på ingen måte en drømmeomgang. Men så, da det begynte å nærme seg slutten av kampen, våknet stjernespissen Thierry Henry.

— Endelig! hørte jeg sidemannen rope da ballen plutselig lå i mål.

Noen minutter senere satt Henry ballen igjen i mål - publikum var i ekstase! Og da dommeren blåste i fløyta for aller siste gang, kunne supporterne konstatere at Frankrike igjen hadde kommet til en kvartfinale. De slo Sveits 3-1, og vant gruppa.

I gatene i Paris var det fullstendig kaos. Jeg sto midt i en gedigen folkemengde, som så vidt hadde begynt å tro at dette kunne bli noe stort. Et håp om en finaleplass var der. Man hadde i hvert fall all grunn til å tro at dette ikke ville bli Henrys siste scoring i dette mesterskapet.

Senere skulle det vise seg at vi tok grundig feil. Lite visste vi at et lag som aldri hadde vunnet en eneste sluttspillkamp, verken i EM- eller VM-sammenheng, bare noen dager senere skulle sende franskmennene hodestups ut av kvartfinalen. At et lag, som til slutt sto for den største sensasjonen i mesterskapet, skulle knuse forhåndsfavorittenes drøm om å løfte trofeet på nytt.

Men der og da, 21. juni, var det ingen som tenkte på det. I lykkerus danset folk seg ut i kvelden til lyden av trommer, kontrabasser og saksofoner. Jeg kan fortelle deg at det var ganske stort for en 13-åring å være til stede sammen med supporterne den kvelden.

Mesterskap er alltid fylt av glede, skuffelser og ikke minst overraskelser. Jeg lurer på om vi får noen skikkelige overraskelser i år.

Det umulige skuddet

Hvordan i all verden skulle vi kopiere dette?

«Har dere sett en flottere scoring?» Spørsmålet fra kommentator Arne Scheie til oss tv-seere var det samme han hadde stilt to år tidligere - da Diego Maradona hadde driblet seks engelskmenn i Mexico og sendt England ut av VM.

Det som skjedde nå, i selveste EM-finalen mellom Nederland og Sovjetunionen, ga oss fotballgutter på ti år fra Hisøya en stor utfordring. Det var den tida alle fotballøyeblikk på tv skulle kopieres på løkka. Hvordan i alle dager skulle vi få til dette?

Nederland, som hadde tatt ledelsen med en Gullit-heading hardere enn et skudd, vant ballen på midtbanen. Ballen ble spilt ut på venstresiden, til 37-åringen Arnold Mühren. Han må ha tenkt at han skulle brukt en berøring til på ballen før han slo inn, for innlegget gikk rett til vers. Etter omtrent tre sekunder i luften landet ballen på vristen til Marco van Basten, som var på vei ut mot cornerflagget. Der de fleste hadde hatt problemer med å dempe og kontrollere ballen, smalt van Basten til på hel volley, fra umulig vinkel.

Målet står i dag ut som det peneste i EM noen gang, og i lærebøker om fotball er det ikoniske skuddet beskrevet som det perfekte volleyskuddet. Det handler om balanse, kraft, presisjon og estetikk. Noen har til og med sammenliknet Marco van Bastens superskudd med ballett.

At det var van Basten som gjorde det var ingen tilfeldighet. Både før og etter scoringen hadde han demonstrert avslutningsegenskaper i særklasse. Særlig på volley var han enestående. I 1992 scoret den da 27 år gamle Utrecht-mannen det ene praktmålet etter det andre for Milan, som nærmest var uslåelige. Etter sesongen ble han kåret til verdens beste fotballspiller. Det skulle bli hans siste ordentlige sesong på toppnivå. Skader ødela karrieren til det som var en av tidenes beste spisser. Som 28-åring ble han tvunget til å legge opp.

Og hva med oss? Vi øvde og øvde. En kastet ballen så høyt han kunne. Den andre skulle klinke til på hel volley fra skrått hold. Det var bare å glemme. Å kopiere skuddet til Marco van Basten var umulig.

Da jeg måtte finne meg ny type

Jeg har mange minner fra fotball-EM, og jeg gleder meg like mye hver gang det er et mesterskap på gang. Jeg synes det er helt ok at mann og barn okkuperer stua og tv-skjermen de ukene mesterskapet pågår. Faktisk sitter jeg ganske benket selv. Jeg er vokst opp på 80-tallet med fotballstjerner som blant annet Paul Gascoigne, Paolo Maldini og Guiseppe Giannini. Men de mesterskapene jeg husker aller best er EM i 1988 og EM i 1992. Og det er ene alene på grunn av én mann: Marco van Basten. Min kanskje aller første forelskelse.

Dere som er vokst opp på 80-tallet husker sikkert AC Milan-spilleren, nederlenderen med nr. 12 på ryggen, som sammen med stjerner som Ruud Gullit, Frank Rijkaard og Ronald Koeman herjet for de oransje under EM i 1988. Jeg var 11 år den gang, og var jo egentlig alt for ung til å bry meg nevneverdig om gutter. Men så var det denne Marco van Basten da. Med den litt gylne huden, og det kritthvite, fine smilet, og den korte, fasongløse shortsen (ja, for hva var greia med de korte shortsene egentlig) som gjorde at jeg syntes fotball ble ekstra gøy den sommeren.

Jeg tror alle venninnene mine som var opptatt av fotball på den tiden også fikk et slags «crush «på van Basten. For ja, vi var faktisk en del venninner som dekorerte veggene våre med disse nevnte stjernene fra Nederland etter dette mesterskapet. Og ikke uten grunn. Milan-spissen bøttet inn mål, og var mye av grunnen til at Nederland ble europamestere i 1988 da de slo Sovjetunionen 2-0. Nederlands stjernespiss fikk et innlegg som han traff på hel volley. Og det var langt på vei det fantastiske 2-0-målet som avgjorde finalen.

Fire år senere var det igjen duket for nok et mesterskap. Forventingene til Marco van Basten og co var store. Han, Gullit og Rijkaard hadde siden sist mesterskap briljert for det italienske serie A-laget AC Milian, og skulle forsvare tittelen fra 1988. Men sånn gikk det ikke. Min o store fotballforelskelse droppet meg den sommeren. Han slo opp. Det føltes i alle fall sånn. Superspissen bomma på straffe i semifinalen mot Danmark. Jeg var fullstendig knust, og jeg løp rett inn på senga og gråt. Hvordan kunne han? Og det rett før finalen.

Jeg måtte se meg om etter en ny fotballtype …

Det gikk noen år før han dukka opp igjen. Ikke akkurat i EM-sammenheng. For Norge har jo nesten aldri vært der. Men han var spiss, scoret fine mål, og fikk etter hvert kontrakt med favorittlaget. Jeg snakker selvfølgelig om Ole Gunnar Solskjær.

Tilfeldighetene ville det slik at jeg ikke endte opp med verken van Basten eller Solskjær. Jeg er ferdig med å forelske meg i fotballspillere, og har heldigvis for lengst funnet drømmemannen (ja, han har også spilt fotball). Men det betyr ikke at jeg er ferdig med fotball. I år gleder jeg meg til forhåpentligvis å se nye stjerneskudd vokse frem. Og planen er at jeg skal heie på Portugal.

Glohett i Hyde Park

EM i 1976 handlet til sist om tre land som ikke finnes lenger. Og for min del, om en tsjekker med radio og 35 varmegrader i London.

Storfavoritt Vest-Tyskland anså det som flaks og ganske lett match da Tsjekkoslovakia skulle møte dem i EM-finalen i Jugoslavia.

Det burde de ikke ha gjort.

Etter full tid og ekstraomganger sto det 2-2. Kampen måtte avgjøres med straffer, helt og syndebukk.

Uli Hoeness bommet på tyskernes fjerde straffespark.

Antonin Panenka scoret, etter å ha rundlurt stjernekeeper Sepp Maier med noe som på fotballspråk kalles en elegant chip.

Dette, og betydelig mer, hørte jeg bruddstykker av fra en reiseradio i Hyde Park i London.

Dit, til skyggefulle trær, hadde mange søkt tilflukt denne julidagen.

I flere dager hadde briter og turister følt seg kokt.

Det var sikkert varmt nok i Beograd også, i alle fall for dem som spilte finale i fotball-EM.

I London var det 35,4 grader, og det var mer enn varmt nok for alle, uansett hva vi gjorde.

Jeg holdt meg lengst mulig i ro under en gedigen blodbøk.

Bak det samme treet kom en kar med reiseradio og volumet på maksimum.

Han, og ganske mange av oss som svettet i nærheten, kunne ikke unngå å høre det:

At Tsjekkoslovakia ledet 2-0, at Vest-Tyskland scoret og, typisk for dem, utlignet i det 89. minutt.

Mannen med reiseradioen var fra seg av fortvilelse etter å ha vært innom den syvende himmel.

I ekstraomgangene kom ingen mål. Men betydelig svette, både i Beograd og London.

Det var tid for straffesparkkonkurranse.

Mannen med radioen orket ikke å sitte. Han vekslet mellom hvileløs gange rundt blodbøka og ustabilt sideleie.

1-0 til Tsjekkoslovakia.

1-1. 2-1. 2-2. 3-2. 3-3. 4-3. Så skjøt stjernespilleren Uli Hoeness over.

Mannen med radioen skjøt hull i lufta.

Og Antonin Panenka scoret.

Han med reiseradioen reiste seg, gråt og sang.

Etterpå sa han at han sang Tsjekkoslovakias nasjonalsang.

Og at han var fra Brno, den nest største byen i landet som ble delt i to 16 år senere.

Jeg fikk aldri tak i navnet til tsjekkeren med radioen i Hyde Park.

Fra før husket jeg bare Jan Hus (kirkereformator) og Antonin Dvorak (komponist), hva folk fra Tsjekkoslovakia angikk.

Siden 1976 har jeg også husket Antonin Panenka.