— Jeg tror aldri jeg har vært så redd som da jeg hørte Annette stønne: - Jeg kan ikke føle beina mine.
Inne i kafeen ved Myra kunstisbane puster Bjelkevik-søstrene ut etter sin faste joggetur. Fra en rikholdig karriere er det Hedvig som dveler ved dramaet da storesøsteren i oktober 2006 havnet med bakhodet i isen. På trening i den sørtyske skøytemetropolen Inzell ble Annette truffet av en annen landslagsløper i en fart på nærmere 50 kilometer i timen. Først lå hun bevisstløs på isen, men før hun ble fraktet bort i ambulansehelikopter, fikk hun hvisket sine kvaler til lillesøsteren.
— Jeg ble skremt av blodet, og at hun lå helt slapp. Det raste noen ekle tanker gjennom hodet mitt. Selv om det "bare" var en hjernerystelse, fikk fallet konsekvenser for hennes satsing videre, påpeker Hedvig.
Nær OL-medalje
Tre om Bjelkevik-søstrene
Anette nikker samtykkende. Hun har fått hendelsen solid på avstand, og kan snakke både om den og en opplevelse tidligere i 2006 uten å bli preget i stemmen. Under vinter-OL i Torino i februar 2006, lå hun, Hedvig og Maren Haugli an til semifinaleplass på lagtempo da hun brått mistet balansen og havnet på bakenden. Sønderknust ble hun værende i garderoben mens utålmodige journalister måtte nøye seg med sitater fra sportssjef Finn Aamodt:— Jentene lå an til en braksensasjon. De viste at de er gode nok til å kjempe i verdenseliten, og de var i ferd med å gå et medaljeløp.
Annette får støtte fra søstrene når hun konstaterer:
— Det føltes utrolig kjipt å skulle havne på isen når vi var en trio som var i vårt livs beste form. Jeg fikk mye oppmuntring og trøst etterpå, og jeg håper folk vil huske oss for mer enn fallet mitt i OL.
Basert på søstrenes øvrige avisoverskrifter bør sjansene for det være meget gode. Hedvig ble landsmester allerede som 12-åring, og de kommende årene dominerte trioen fram til hennes tvillingsøster Silje la skøytene på hylla i 2003. — Jeg hadde jobbet ett år i barnehage ved siden av idretten, og var forkjølet og småsyk nesten hele tiden. Motivasjonen var der rett og slett ikke lenger, sier Silje.
Målt i antall medaljer kan hun ikke sammenligne seg med søstrene, som holdt det gående henholdsvis til 2008 (Hedvig, som måtte gi seg på grunn av Köhlers sykdom i høyre fot) og Annette (som la opp tidlig i 2009 fordi hun var klar for noe nytt). Silje er imidlertid den eneste som er blitt mor, til Ola (2), som hun har sammen med sin tyske samboer, den tidligere skøyteløperen Jan Friesinger (31, bror til OL-vinneren Anni).
— Jeg har veldig lyst til å bli mor selv, men foreløpig holder det å være kjærlig tante. Jeg har heller ikke hastverk med å bli skøytetrener igjen her i Arendal, selv om jeg håper å få tid til det etter hvert, sier Hedvig.
Billedkunstner
Ved siden av full jobb som salgskonsulent for et kostholdsfirma, har Hedvig de siste årene trappet opp sitt kunstneriske virke. I 2006 hadde hun sin første utstilling med abstrakte og halvfigurative malerier, og siden den gang har hun hatt flere separatutstillinger og malt bildet til vinnerne av Kompetanseprisen i Agder både i 2010 og i 2011. — Når jeg maler, får jeg noe av den samme "flow"-følelsen som da jeg var på mitt beste sportslig; en følelse av at tiden går veldig fort og at jeg er veldig til stede i nået, forteller hun.
Annette har jobbet som gartner og aktivitør de siste fire årene, og er også veileder på treningssenteret Spenst. Etter en to år lang fødselspermisjon har Silje jobbet det siste året i sportsbutikken G-Max. Radiusen i forhold til bosted og jobb for alle tre er bare noen få kilometer.
— Vi har alltid hatt et godt søskenforhold, og blitt oppmuntret av foreldrene våre til å drive med idrett fra tidlig alder. De kjøpte inn det beste utstyret til oss, selv om det første skøyteparet mitt var rimelig ukomfortabelt. Men gleden over å gå fort på skøyter gjorde at jeg tålte at det blødde litt fra hælene på grunn av skarpe sømmer i læret, sier Hedvig.
Ingen av søstrene har konkurrert etter at de la opp som skøyeløpere, men alle holder seg i form gjennom jogging og annen trening. Annette – som i glansdagene trente nær 30 timer i uken – er fortsatt den ivrigste, men som hun sier:
— Det er ikke aktuelt for meg å stille opp i "Birken" eller andre massemønstringer som krever at jeg må reise av gårde. Jeg vil heller være med på ting som skjer lokalt. Jeg skal ærlig innrømme at overgangen fra toppidrettslivet til et vanlig yrkesliv var krevende. Men det er også deilig å ha en trygg inntekt og ikke måtte være prisgitt sponsorer og andre støtteordninger til enhver tid.