VENNESLA: I et hyggelig, hvitt hus i sentrum av Vennesla utenfor Kristiansand står en ung jente med mørkt, langt hår og pudrer kinnene foran speilet i stua. Et ritual hver morgen. En ny dag, ut å møte verden. Men med nye øyne, skriver Aftenposten.no.

Emma Martinovic (18) er fylkesleder i AUF i Vest-Agder og var full av forventning før Utøya i sommer. Det var god stemning i bussen proppfull av ungdom på vei til øya. Men 22. juli endte idyllen brått.

Møt Emma Martinovic i minidokumentaren øverst.

Emma Martinovic på Oslo-besøk med venner. Foto: ASTRID HEXEBERG

Tiden rett etterpå var preget av kaos, men virkeligheten hadde ikke helt gått opp for henne.— Når jeg så på TV om Utøya, så var det sånn ”Oi, stakkars de som var der!” Det gikk litt seint i hodet, å forstå at ”Hallo, du var der du også,” sier hun.

— Det var ikke mye følelser. Det var gråting kanskje en gang i uka og jeg sov supergodt.

- Jeg sluttet å sove

Flere måneder etter er utfordringene annerledes.

- Jeg sluttet å sove, eller fikk ikke sove. Spiste mindre, matlysten bare forsvant egentlig, sier Martinovic.

Det er vanskelig å takle høye lyder og at folk plutselig løper. Om kvelden kommer tankene, ikke søvnen. Dører er en uting, for man vet ikke hva som er på andre siden.

— Man blir litt paranoid.

Hun sier at mange synes det har gått lang tid siden 22. juli, og har lagt det litt vekk. Men slik oppleves det ikke for henne.

- Det er jo nå vår tid kommer. Det er jo nå vi kjenner det.

Skal komme igjennom det

Emma Martinovic liker ikke høye lyder og folk som løper. Foto: ASTRID HEXEBERG

Emma Martinovic jobber som lærling ved Lensmannskontoret i Søgne og Songdalen, og var en kortere periode sykmeldt. Hun får profesjonell hjelp, men kanskje like viktig er familien og gode venner, mange av dem AUF´ere som selv var på Utøya. — Vi snakker sammen daglig. Det er så greit å vite at jeg har noen som forstår meg. Alt jeg trenger skrive i en melding er ”Argh, jeg er så lei,” også skjønner de, sier hun.

Og selvom mange dager oppleves tunge, er målet klart.

— Jeg tror nok bare jeg skal fortsette å kjempe. Det er mitt liv og jeg skal ta over det.

Møt Emma Martinovic i minidokumentaren øverst.