Les den utrolige historien som inkluderer store norske penger, dynamittfiske, spøkelsesmotorsykler og enorme flaggermus. Velkommen til bistandens verden.
Så mye som 150 av 300 millioner kroner av det norskfinansierte "Management of Natural Resources Programme" (MNRP) i Tanzania forsvant i korrupsjon og andre uvedkommende formål, anslo revisor Arthur F. Andreasen i 2007. To års forhandlinger om tilbakebetaling endte med at Norge sa seg fornøyd med å få tilbake 750 000 kroner for misligheter og 11 millioner for urettmessig innkrevd moms. En pinlig affære, mener kritikerne.
Det lille enmotors propellflyet har startet innflyvningen. Mellom skybanker skimtes smaragdgrønne korallrev og koboltblå sjø. I det fjerne en landingsbane av grus. En stripe av noe rustrødt, lik størknet blod. Det er her, på Mafia Island, det begynte. De første avsløringene om fusk og mulig korrupsjon.
Når hjulene tar bakken, sitter den fortsatt i, en følelse av utrygghet skapt på den gamle, skitne, lokalflyplassen på fastlandet. Ingen ID-sjekk, sikkerhetsvakter som tenner sigarettene 15 meter fra et tankende fly, cashvekslere i mørke hjørner.
Fra den knøttlille flyplassen i Killindoni med flyplassnavnet Mafia Airport malt på et rustent blikktak, går en grusvei mot sørsiden av øya og en enda mindre landsby – Utende. Her ligger hovedkvarteret til MIMP – Mafia Island Marine Park. Bygget av Norge, som del av det grandiose bistandsprosjektet. Noen regndråper faller, og vaktmannen ved porten sveiver litt på batongen sin og henviser til noen oppi bakken.
— Fra Norge? Bilder? Talk to manager, sier han.
To blå patruljebåter står uvirksomme, delvis på flate tilhengerhjul. De norskfinansierte båtene skulle brukes til å hindre fiskere i å dynamittsprenge korallrev.
— De virker ikke lenger, sier en mann. Etter at Norge avblåste engasjementet har tanzanianske myndigheter overtatt driften. Der er det ikke mye penger. Bare skiltene som viser at norske skattebetalere, i Norads navn, finansierte disse bygningene, er igjen av det norske nå.
Båtene og bygningene omkring skulle inngå i en marin naturpark, der man drev bærekraftig fiske og utviklet alternative arbeidsplasser basert på naturressurser. Dynamittfisket avtok. Korallrevene og fiskebestanden fikk bedre livsvilkår. Men de alternative arbeidsplassene uteble i stor grad. Og nå sprenges det igjen.
Regnet kommer tettere. Hamrer på de tørre palmebladene som trommestikker på kartong. To ansatte tar imot.
— Kom innenfor, se hva dere bygde, sier en.
— Så du er fra Norge. Hva er egentlig gjennomsnittsinntekten blant nordmenn?
- Den høyeste i verden, tror jeg.
— Hva sa han? sier den ene til den andre på svahiliengelsk.
— Den høyeste i verden.
På Mafia Island forsvant store beløp i fiktiv seminardeltagelse, udokumenterte innkjøp, drivstoff til privat bruk og overprisede motorkjøretøyer. Investeringer i bikuber førte knapt til mer produksjon av honning.
Fra trærne letter det en flokk flaggermus store som fiskeørner, med et sort, satengaktig stoff strukket over spisse knokkelvinger. Kvelden kommer på Mafia.
Sosiologen— Hvorfor er dere så naive? Hvis noen forteller en nordmann en historie, tror han det. Her må man ikke tro noe før man ser det selv, sier Brian Cooksey.
Cooksey er en gammel rev, sosiolog og leder for forskermiljøet TADREG (bistand) i Tanzania. Hva han ikke vet om Tanzania og internasjonal bistand, er knapt verdt å vite. Det var han som først oppdaget Mafia-fusket i en rapport fra 2006. — Bistand kan faktisk bli destruktiv selv om intensjonene er de beste. Fordi man ikke har kontroll, sier Cooksey.
Han sammenligner det med å spise et måltid. Spiser man passe, klarer man å fordøye alt. Spiser man mer enn det, kan man få magetrøbbel. Og spiser man alt som finnes rundt en, kan man ende opp død. All bistanden til Norges hovedsamarbeidsland Tanzania gjør at landet blir dysfunksjonelt, mener han.
— Den harde virkeligheten i Tanzania er at alt er underminert av korrupsjon, ineffektivitet og ødsling, selv om regjeringen her nå tar spørsmålet mer alvorlig. Det er vel ikke det dere hører i Norge, fordi alle parter er interessert i at spillet skal fortsette. Myndighetene her, hjelpeorganisasjonene, giverlandene, Norge. De vil ikke forstyrre det. Og for ambassadene her er det viktig å ha et godt forhold til myndighetene, fortsetter Cooksey.
"Dere forstår ikke hvordan vårt styringssystem fungerer", sa en tanzaniansk MNRP-prosjektleder ute i felten til ambassadeansatte Eirik G. Jansen da han reiste rundt i landet i 2007/2008. De regionale myndighetene er sultefôret på midler, mens det norske bistandsprosjektet er fullt av penger. Ingen steder er godtgjørelsene av samme størrelse. Regionale byråkrater presser den lokale prosjektlederen for at han skal dekke deres utgifter over bistandsprosjektet. MNRP-lederen tør ikke annet enn å gjøre som de sier, han er redd byråkratene ellers rapporterer negativt om prosjektet oppover i systemet. Han betaler bensin og utflukter og låner ut prosjektets kjøretøy til lokale byråkrater. Men han frykter at det er private utgifter han dekker.
Ambassadøren
Den store, norske ambassadebygningen i Dar-es-Salaam, i krysset mellom Garden Avenue og Mirambo Street, er holdt i grå mur. Her satt den norske ambassadesekretæren som til enhver tid hadde ansvaret for å følge opp MNRP overfor tanzanianske myndigheter 90 prosent av tiden. Langt fra Mafia Island, Serengeti og de andre «rural areas» der MNRP-pengene regnet. Tanzanianerne skulle selv styre, revidere og garantere for pengene. Det gjorde de også med stor iver. De samme folkene. På alle sider av bordet.
I november 2006 leverte Brian Cooksey den første uavhengige evalueringen av det 12 år lange bistandsprosjektet. Hans evaluering var ikke forenlig med de positive rapporter som var levert fra Ministry of Natural Resources and Tourism hvert år, godkjent av tanzaniansk riksrevisjon. Cooksey fant uklare og lukkede regnskap. Urovekkende mye var brukt på administrasjon. Det er vanskelig å måle positive resultater av bistanden, konkluderte forskeren. Varselklokkene ringte spesielt for Marine Park-prosjektet på Mafia Island.
Daværende prosjektleder på ambassaden, Eirik G. Jansen, ble opprørt av Cookseys rapport. Jansen tok initiativ til å sette i gang nye undersøkelser og skrev brev til ministeriet på ambassadens vegne. Ved avsluttet utstasjonering brukte han et halvt år av egen fritid på å intervjue lokalbefolkningen, statsansatte, forskere og representanter fra frivillige organisasjoner og å besøke et av prosjektene.
I mars 2008 sendte han sin rapport til miljø- og utviklingsminister Erik Solheim. Rapporten ble fanget opp av mediene, og skandaleprosjektet var hovedoppslag i Dagsrevyen. Tidsskriftet Development Today hadde flere avsløringer i 2008 og 2009. Revisorenes gransking utover i 2007 var et av de ytterst få tilfellene hvor man tok i bruk elementer av "forensic audit", patologisk revisjon: Dobbeltsjekk kvitteringer, ring mange og hør om reelle priser på biler, utstyr, hotellrom og billetter. Den danske revisoren Arthur F. Andreasen gjorde mer enn han ble bedt om.
Stikkprøver fra seks av 11 prosjekter ble revidert patologisk, under ledelse av Andreasen: Det manglet skikkelige regnskaper, sammenheng mellom utgifter og aktiviteter, kontrollmekanismer og løpende revisjon. Skatter og avgifter var betalt i strid med avtalen. Motorkjøretøyer var overpriset. Godtgjørelser for seminardeltagelse var gitt langt ut over det som var reelt. På Serengeti-prosjektet manglet dokumentasjonen fullstendig for 30 prosent av utgiftene. Det var sterk mistanke om underslag. Den siste runden med gjennomgang viste at 60 motorsykler, døpt "spøkelsesmotorsykler", fantes bare på papiret. Norge hadde betalt for noe som ikke eksisterte.
Ingunn Klepsvik, norsk ambassadør i Tanzania, er relativt ny.
- Føles det som en skjebnens ironi at når ambassaden faktisk tok fatt og startet granskning, ender man uansett opp med masse ubehageligheter?
— Jeg kan vel ikke si det. Ubehagelig, ja, i den forstand at det var veldig negativt og skuffende at vi har en samarbeidspartner som ikke var tro mot den avtalen vi hadde. Men samtidig tenker jeg at det har vært en nødvendig prosess også for dem. Vi fikk tilbake mye penger, og det er uttrykk for en normalisering av forholdet.
I 2005 var planen å etablere en arvtager til MNRP i Tanzania. Den ble lagt på is i 2007/2008, da mislighetene kom for dagen. Nordmennene sa de ville ha tilbake penger før de skrudde opp kranen igjen. Men norske millioner sluttet på ingen måte å regne over Tanzania. Mens diplomatiet hanket inn misbrukte midler, og truet med tørre kraner, annonserte statsråd Solheim for all verden at Tanzania skulle få 500 nye miljømillioner i løpet av tre år, i det nye skoginitiativet (se fakta).
Budsjettstøtten Norge gir Tanzania, på trekvart milliard kroner årlig, var det ingen som nevnte en gang.
— Norge og andre givere er forsiktige med å knytte budsjettstøtten til enkeltsaker, sier ambassaderåd Morten Heide.
Den ansvarlige
— Jeg hater Brian Cooksey, sier Iddi Mihijai Mfunda. Mannen hadde ansvaret for den norske bistanden i Ministry of Natural Resources and Tourism de siste årene MNRP pågikk.
Iddi Mfunda ser ikke ut til å være typen som kan hate noen. Mailutvekslingene med ham har vært full av eksplisitte høfligheter i retning av "Kjære Iddi", "Kjære Geir". Iddi Mfunda er en kar man kunne ha invitert med hjem og hatt en interessant konversasjon med. Så er han også blitt doktor på NTNU i Trondheim etterpå.
Han har kontor på Julius Nyerere Road, flyplassveien inn til sentrum av Dar-es-Salaam. Kineserne bygget det nye ministeriet. Som så mye annet i Afrika. Glassvinduer og oransjefargede fasadeplater troner sjelløst over et hav av rustne bølgeblikkplater som utgjør slumkvarteret like ved.
«Styrking av institusjoner, forsterkningskapasitet, kompetanseoppbygging», går igjen i et skriftlig svar på en spørsmålsliste vi har sendt Iddi Mfunda på forhånd.
- Du er god med fine ord? Men penger forsvant i misbruk, underslag og endeløse seminarer?
— Man må snakke om kapasitetsoppbygging. Misbruk av penger? Noen vil si det er et misbruk av penger når den norske utenrikskomiteen i Stortinget kommer hit ned. (Komiteen besøkte Tanzania i september)
- Cooksey blottla jo problemene i prosjektet …
— Jeg hater Brian Cooksey. Han og de andre skjønte ikke hvordan ting egentlig henger sammen, de satt på kontorene sine og fant på gale tall uten å vite hvordan statssystemet her virker, sier han.
Et sted mellom 50 og 70 prosent av alle MNRP-midlene gikk til hoteller, reiser, overnattinger og diettgodtgjørelser, såkalt per diem. Det er svært mye. For høye seminarutgifter er et kraftig varselssignal for misbruk av midler. Manipulasjon av seminarutgifter er en kjent korrupsjonsmetode i bistand.
Man plusser på fiktive overnattinger, fiktive seminardager og fiktive deltagere, og "melker" diettgodtgjørelsen. Det er lett å rekruttere medsammensvorne til en slik tapping, om ikke annet bare "låne" et navn. Fattige bønder og fiskere i Tanzania tjener i gjennomsnitt et par dollar dagen. Per diem utgjør 15 dollar.
Mye tydet på at akkurat dette hadde skjedd i stor stil. Men norske myndigheter bestilte ingen totalrevisjon av disse utgiftene. Bare 20 enkelttilfeller er ettergått, og penger krevd tilbake. Brorparten av seminarutgiftene har fått ligge urørt av revisorhånd.
Om Iddi Mfunda skammer seg for resultatet av MNRP? Overhodet ikke:
— Vi har mye å vise til, på Mafia og Shinyanga (skogprosjekt). Det var snakk om mye penger som gikk over alt. Små problemer kan ikke unngås, sier han.
- Det er vel ikke små problemer når parlamentet i Tanzania må tilbakebetale u-hjelpspenger? Har det hendt før?
— Det må du spørre noen andre om.
- Er noen dømt for kriminelle forhold?
— Ministeriet håndterer internt folk som har fått for mye dagpenger og lignende.
- Så du mener alt i alt at Tanzania håndterer norske bistandspenger godt?
— Nordmenn må stole på at norske penger er i gode hender her i Tanzania. Alle som ikke tror på det, kan spørre meg, og jeg kan sende dem dit så de får se selv.
ProsjektlederenTidligere prosjektleder Eirik G. Jansen mener en rekke åpenbare misbrukstilfeller ikke er fulgt opp videre.
— Norge kom ikke til bunns. Det er mye igjen der som ikke er oppdaget. Norge skulle hatt mye mer penger igjen, det er bare å legge sammen det som allerede er oppdaget i revisjonsrapportene. Det var pinlig og en unnlatelsessynd å si seg fornøyd med bare 750 000. Jeg ble skuffet og forbauset og lei meg. Dette var ingen stor seier for Norge og ikke nulltoleranse mot korrupsjon i praksis, sier Jansen.
Også hovedrevisor Arthur F. Andreasen sier til Aftenposten at den siste del av revisjonene, der han måtte gi slipp fordi han ikke ble gjenengasjert av ambassaden, ble overfladisk. Den lille summen Norge satt igjen med rimer dårlig med hva han i sin tid la frem.
— Vi måtte holde oss strengt til det som kunne bevises. Vi kunne ikke basere tilbakebetalingskravet på antakelser eller på synsing om hvorvidt det var for mange seminarer eller for mye reising, sier Ivar Jørgensen. Han overtok etter Eirik G. Jansen i Dar-es-Salaam og var en av dem som forhandlet med tanzanianske myndigheter om tilbakebetaling av penger.
Det norske bistandsmiljøet og statsråd Erik Solheim har fremstilt tilbakebetalingen som en stor triumf for Norge, en milepæl i Norads og Utenriksdepartementets nye antikorrupsjonsstrategi. For første gang fikk Norge penger tilbake fra et bistandsprosjekt.
Ifølge tanzaniansk presse innebar forliket mellom tanzanianske og norske myndigheter ingen innrømmelse av misbruk fra tanzaniansk side. Det ble innledet etterforskning, men så langt norske myndigheter kjenner til er ingen av de involverte på tanzaniansk side tiltalt eller straffet.
- Kom Norge egentlig til bunns i denne saken?
— Vi føler at vi kom så langt vi kunne, sier miljø- og utviklingsminister Erik Solheim.
- Men var det et godt resultat?
— Det er enestående at vi krevde og fikk tilbake penger fra et fattig land. Men jeg kan selvsagt ikke garantere for at det ikke finnes mer der, sier han.