EDINBURGH: Den har gjort sitt, og vel så det, harpunen som står boltet til bryggekanten på The Shore i bydelen Leith nord i Edinburgh. Men fortsatt peker den ut mot havet, ladet og tilsynelatende skuddklar, som om den forventer at en hval skulle svømme inn i havnebassenget hvert øyeblikk.
Men det er lenge siden det ble tatt hval i disse farvannene. Harpunen som en gang tjenestegjorde i verdens største hvalfangstselskap, står nå bare som et symbol på en forlengst glemt epoke.
— Glemt, nei. Langt ifra! Salvesen blir aldri glemt!
George Comrie og kona Fay er på dagsbesøk i den skotske hovedstaden, og tar et opphold ved minnesmerket på strandpromenaden.
— Fay og jeg snakket akkurat om at det ble drevet hvalfangst her i gamle dager. Men det ser jo helt annerledes ut her nå, alt dette har kommet i ettertid, sier Comrie, og peker mot de nye havnebassengene og menneskeskapte øyene som huser moderne leiligheter.
Mener Mandal har mye å takke Salvesen for
Ekteparet bor i Falkirk, en drøy halvtimes kjøring fra Edinburgh.— Jeg har drevet forretninger med Salvesen, vet du. Ikke Christian selv, da, men selskapet. Jeg jobbet for et entreprenørfirma, og kjøpte tømmer av dem til husbygging. Men Salvesen var involvert i så mye, mye mer, sier Comrie.
Startet med broren
Han kan ikke beskyldes for å overdrive, for forretningsvirksomheten til Christian Salvesen, faren til den mer kjente Lord Salvesen, omfattet både skipsmegling, shipping, eksport og import, husbygging, frossenmat, logistikk og transport. For å nevne noe.
— Det var egentlig Christians bror Johan Theodor som startet eventyret. Allerede i 1846 reiste han til Skottland, hvor han blant annet livnærte seg av skipsmegling i Grangemouth, sier Ulf Aanonsen, styreformann i Risøbank IKS i Mandal.
Han har interessert seg for Salvesens liv og virke i flere år, og samler stadig informasjon om ham.
— Johan Theodor drev også import- og eksportvirksomhet i kompanjongskap med George Vair Turnbull i Leith. De førte blant annet inn tømmer og fisk fra Norge, og leverte kull til skip og fyr andre veien, sier Aanonsen.
Etter hvert som virksomheten vokste, trengte Johan Theodor noen til å ta over forretningen i Leith. I 1851 sendte han bud på sin lillebror, som arbeidet for faren i Mandal, etter å ha fått praksis i blant annet Preussen og Skottland. Bare to år senere tok Christian over Johan Theodors andel av firmaet i Leith.
Ekspanderte
Johan Theodor ble syk og døde i 1865, og driften i Grangemouth ble overtatt av fetteren Gabriel Pedersen. I Leith vokste forretningene til Salvesen og Turnbull jevnt og trutt, og da partnerskapet ble oppløst i 1872, stiftet Christian et nytt selskap; Christian Salvesen & Co.
Det nye firmaet ekspanderte hurtig.
— Christian involverte seg i utrolig mange prosjekter, også i Norge. Blant annet var han med på å etablere Norges første elektriske jernbane i 1907, Thamsbanen i Trøndelag, som var forløperen til Orkla. Han eide vannrettigheter i Kvina og sto bak etableringen av Åseral turisthotell. Mandal verksted og støperi var han også involvert i, i tillegg til Norges største dampsag og parafinfabrikken på Risøbank, sier Aanonsen.
I 1879 etablerte Christian sagbruket Finland Wood Co., og fire år senere ble de to eldste sønnene tatt opp som partnere i selskapet i Leith. Yngstemann kom ombord i 1889, og det var på denne tiden firmaet begynte å vise interesse for hvalfangst.
— De hadde lenge handlet i hvalolje, og den yngste sønnen var giret på hvalfangst. Slik gikk det til at selskapet gikk inn i en helt ny næring, sier Aanonsen.
- Slepte hvalene
Allerede før Salvesens tid ble det fanget hval utenfor den skotske østkysten.
— De slepte hvalene opp bakken rett her borte, for så å ta livet av dem. Det var slik det foregikk, sier Jim Todd.
81-åringen har nettopp avsluttet dagens arbeid ved fiskemottaket i Newhaven, et par kilometer vest for harpunen på The Shore.
— Jeg er på jobb klokka fire hver morgen, sier Todd, og forteller om storhetstiden med hvalfangst og fiske i området.
— Det krydde her. Det ble fisket alle mulige typer fisk. Og hummer. Selv begynte jeg å arbeide på båt på 50-tallet, sier han.
Om ikke Todd akkurat blir fornærmet da vi spør ham om han vet hvem Christian Salvesen var, lar han det skinne tydelig igjennom at spørsmålet er høyst overflødig.
— Alle vet hvem Christian Salvesen var. Han gjorde mye godt for Leith, sier han.
Velgjører
Blant det "gode" Todd sikter til, var en rekke velferdstiltak Salvesen tok initiativ til, og også helt eller delvis finansierte. Deriblant en institusjon for sjøfolk og enker, sjømannskirken og et museum.
— Det er ingen overraskelse at Christian har så høy stjerne der borte. Ikke bare gjorde han mye bra for lokalsamfunnet, han var også en populær arbeidsgiver. Kontoret hans var som sjøfolkenes andre hjem, sier Ulf Aanonsen.
Det var også en av hvalfangstskutene til Salvesen som tok med de tre første pingvinene til Edinburghs zoologiske hage i januar 1913, og det er fortsatt pingviner dyrehagen er mest kjent for den dag i dag.
Sør-Georgia
I 1913 var Christian Salvesen & Co blitt verdens største hvalfangstselskap, og hadde også flyttet virksomheten fra områdene rundt Skottland, Shetland og Færøyene, hvor det ikke lenger var nok hval til kommersiell drift.
Men i Sørishavet var det nok hval, og basen i Sør-Georgia ble utgangspunkt for en meget suksessrik periode.
Hvalstasjonen i Sør-Georgia fikk navnet Leith etter selskapets hjemby, og i over 50 år var Salvesen & Co en dominerende aktør i bransjen. Først i 1962 ble denne delen av forretningsvirksomheten avviklet. I mellomtiden hadde selskapet posisjonert seg på andre arenaer.
— De kjøpte opp store virksomheter i Europa og USA, blant annet verdens største utleieselskap av aggregater, Aggreko. De hadde kjølelagre for all verdens produkter, og de ble store på godshåndtering. Ulønnsom drift ble solgt, og selskapet ble etter hvert kjent for logistikk og transport, ikke minst på sjøen, sier Aanonsen.
- Hardtarbeidende
Han har etter år med dypdykk i skotske arkiver funnet hittil mye ukjent materiale om Salvesen og hans virksomhet. Blant annet at selskapet har eid eller hatt eierandeler i over 250 skip over hele verden.
Salvesen selv døde i 1911, 83 år gammel, men firmaet levde videre i beste velgående. Da John West ble valgt til styreformann i 1989, var han den første i vervet som ikke tilhørte Salvesen-slekta.
Bare en av Salvesens fire sønner, Edward, valgte en annen karriere. Han ble en av Storbritannias fremste dommere, og fikk tittelen Lord Salvesen. På Sørlandet er han kjent som mannen bak Sommerhuset på Risøbank, også kalt Lordens, og Lordehytta i Åseral.
— Det er ikke tilfeldig at de slo seg opp, for hele slekta var hardtarbeidende folk, sier Aanonsen.
Christian Salvesen Plc er i dag et heleid datterselskap av franske Norbert Dentressangle, som kjøpte opp virksomheten i desember 2007. På det tidspunkt hadde Christian Salvesen Plc over 13.000 ansatte og virksomhet i sju europeiske land.
Blir husket
I Edinburgh er det uansett ingen fare for at Salvesen-navnet glemmes med det første.
På en holdeplass i bydelen Pilton står en familie på fire og venter på bussen. En norsk journalist kommer bort og lurer på om det er lenge til rute 26 kommer. Aksenten avslører ham tydeligvis som turist.
— Er du svensk? spør mor etter å ha forsikret om at bussen er på vei.
— Norsk, svarer jeg.
— Å, du kommer fra Norge! Vet du at Christian Salvesen bodde i området her?
— Ja, jeg har hørt det.
— Ja, klart du har. Alle har vel hørt om Christian Salvesen.