La meg starte dagens blogg med en aldri så liten beklagelse. Den går til jernkjeven, Johnny – forrige helgs burvokter og adeccojomfru.

Det er ufint å sparke folk som ligger nede, og direkte smakløst å knuffe på en staut kar som hadde all mulig grunn til å bli liggende.

Men som likevel reiste seg.

Og fortsatte. For oss.

Fjerdemålet til Sarpsborg var irriterende og ser fortsatt ut som en keepertabbe. Men mest av alt var det en sak for arbeidstilsynet. To brudd i kjeven og kjeften full av løse jeksler er uholdbare forhold på arbeidsplassen.

Du er tilgitt, Johnny.

Jeg har den største respekt for hardhauser som biter tenna sammen, og nekter å gi seg . Særlig når tenna alllerede skrangler.

Selv hadde jeg tatt til tårene, og ropt på mamma og Ruthford.

Sånn.

Det føltes godt.

Ingenting er som å gå helgen i møte med en smule renere samvittighet. Den skal tidsnok skitnes til igjen.

Nok om det. Nå HamKam. Det var det vi skulle snakke om.

Det låter definitivt bedre enn Ullensaker-Kisa, men jeg kjenner likevel ikke at det bruser i boogien. Gammel storhet skal reises, brummes det i munnvikene hos piperøykende og lett aldrende pensjonister i hemmat-hjørnet på Briskeby.

Storhet? Vel, når sant skal sies er en bronsemedalje fra 1970 – samme året som The Beatles ga seg – fortsatt høyeste trinn på den grønne merittstigen. Åtte nedrykk fra øverste divisjon, og seks tapte semifinaler i cupen er også irriterende kapitler fra den samme historieboken. Omtrent like irriterende som assosiasjonene det gir til et annet lag vi vagt kjenner til...

Fastlegene både på Hamar og i Kristiansand trenger ikke bekymre seg for fremtiden. Man kan bli riv rapende gal av å elske gult eller grønt.

Heldigvis har vi et deilig statistisk balletak på Ham-Kam. 20 ganger har vi invitert dem til byen for å spille seriekamp, og hele 13 ganger har vi sendt dem hjem poengløse. Bare fem ganger har vi tapt. Men da vant vi sikkert festen. Da også.

Må innrømme at jeg liker HamKam. Det er noe ekstremt sjarmerende med klubbhjerter som aldri slutter å banke, og som taktfast bryter seg gjennom irriterende, uforutsigbart farvann, men som alltid finner land — fast bestemt på at de fortjener en plass ved den kuleste gjestebrygga.

Stein Karlsen, Pål og Tom Jacobsen – joda, de hadde profiler på 70-tallet, de også, og vi glemmer dem ikke, men det er lenge siden HamKam ga Fotball-Norge en begeistret ereksjon. Og selv om jeg ennå har til gode å se Vegard Skogheim danse på et bord, står jeg fast ved at den mest sexy fra Briskeby er Lise Karlsnes...

Hva så med Stor-Mons´n og årskullet på 18 små?

Fra 3-0 til 4-4 i åpningskampen!

Det var nesten ikke til å begripe.

Kaptein Glenn Andersen – heller ikke han uten defensive synder i premieren – proklamerte denne uken at han kom til å legge opp som spiller neste gang Start slipper inn fire mål i én kamp. Enten har Andersen et ønske om å pensjonere seg tidlig, eller så trenger gutten en grundig historietime.

Det er stort sett bare bordellmammaer i Thailand som slipper inn flere enn Start, sånn er det bare.

Nei, gutter, det er bare én ting som vil fungere søndag, og det er å vise karakter. Fram med brystkassa allerede under innmarsjen. Ut på Sør Arena og vis at dere er stolte over å være en av de utvalgte i selveste IK Start. Hver eneste fordømte duell skal vinnes. Det må angripes, og det må scores.

Gjør dere fortjent til litt kjærlighet!

De lidelsene og sårene dere påførte oss i fjor, de trenger salve nå. Diller og piller dere opp skorpen, blir det folketomt på Sør Arena i vår. Sann mine ord.

Men ta dere fanken på at vi blir med på festen, hvis dere serverer noe sterkt!

Jeg registrerer at Mons ser ut til å starte med samme gjeng som sist, bortsett fra jernkjeven i mål.