— Jeg blir veldig frustrert iblant. Tenker liksom «Er det mulig! Går det ikke an å gjøre det mer effektivt?». Administrativ leder for Rock City, Solveig Knudsen, fekter litt med armene, men ellers er det lite aggresjon å spore hos dama som siden høsten 2003 har jobbet iherdig for å skaffe Kristiansand enn ordentlig rytmisk scene. Etter snart fem år er saken tilbake på null. 12 millioner står urørt. Én million er brukt til utredning. Det langdryge Aladdin-prosjektet avgikk ved døden for start to år siden, og sist uke ble det klart at Hans Johnsen-bygget blir for dyrt for kommunen. Nå skal Arbeideren i Dronningens gate utredes som mulig alternativ. STOR TÅLMODIGHET.

Til tross for at enda et scenealternativ gikk i vasken, er Solveig rolig og avbalansert. Det halvfrustrerte sitatet overfor krevde gjentatte spørsmål fra undertegnede, og ikke så rent lite mas. Solveig prøver nemlig å se positivt på situasjonen. Nå har hun skjønt at det tar tid å få en rytmisk scene i Kristiansand. Rock City gir hjelp og rådgivning til band og artister samtidig som de promoterer Kristiansand utenbys. De arrangerer kurs og bransjetreff. Nå mener de det er viktig å støtte Kristiansands musikkmiljø umiddelbart. En løsning de ser for seg er et arrangørfond for å støtte eksisterende musikere og arrangører. - Miljøet har vært langt mer tålmodig enn det man kan forvente. Nå er det viktig å sikre aktivitet og støtte opp om stedene som allerede finnes mens vi venter på en rytmisk scene, sier Solveig. ARTISTENE VENTET IKKE.

Hun mener også det er viktig å få nye øvingslokaler for semiprofesjonelle og profesjonelle band. Til tross for scenemangelen, yngler det på musikkfronten i Kristiansand. Solveig mener det har skjedd mye de to siste årene. Da hun begynte å jobbe på dugnad med Aladdin høsten 2003, merket hun en avventende holdning i miljøet. «Nå får vi snart en scene, og så blir det sving på tingene», tenkte de. Men scenen lot vente på seg. Det gjorde ikke musikerne. Solveig mener ordtaket «Nød lærer naken kvinne å spinne» er svært passende for byens musikere og arrangører. - Folk tar initiativ og gjør det beste ut av ting. De fortjener bedre lokaler og trenger noe som er ordentlig tilrettelagt. EN REV PÅ DUGNAD.

Så hvordan kom egentlig Solveig fra Tømmerstø, med utdanning innen grafisk design og musikk, inn i rytmisk scene prosjektet?Historien er følgende: Høsten 2003 leste hun masse om Rock City i avisen. Hun ble nysgjerrig, gikk inn på nett og lastet ned hele rapporten. Leste den fra A til Å og ble ivrig og glad. Her er det noen som er opptatt av det samme som meg! De vil også satse på Kristiansand som musikkby, og jeg vil være med, tenkte Solveig og meldte seg til tjeneste. Fram til da hadde hun ikke vært en aktiv del av byens musikkmiljø. Men i løpet av de neste tre årene jobbet ildsjelen tilsvarende en 40 prosent stilling. På dugnad. Ikke rart hun ble sørlandsarg da Aladdin ble skrinlagt for godt senvinteren 2006. - Jeg hadde ikke vært så sint som da på mange år, men så seilte Havnekvartalet opp som et alternativ, sier Solveig og smiler oppgitt ved tanken på hvordan det gikk. Det skal nå mye til at den rytmiske scenen blir lagt til Hans Johnsen-bygget. - Hva mener du er årsaken til at Kristiansand ennå ikke har fått en scene?- Referansegruppen laget et godt konsept for rytmisk scene i Havnekvartalet. Grunnen til at prosjektet strandet, skyldes at eierne og kommunen ikke kom til enighet om leiepris. Aladdin derimot gikk skeis på grunn av kommunalt rot og naboprotester. - Så det skyldes ikke god, gammeldags, sørlandsk treghet? - Jeg vil bort fra myten om at sørlendinger er trege. Musikkmiljøet er i alle fall ikke tregt! - Hva driver deg videre og gjør at du ikke mister motet?- Jeg er glad i musikk og i byen, og jeg vil at byen jeg er glad i skal være et bra sted for alle som er like glade i musikk som jeg er! LAGET MUSIKALER.

Solveig har alltid elsket sang og musikk. Hun opptrådte på basarer på barneskolen, stående på en krakk slik at alle fikk se. Hun laget musikaler med navn som «Hevnen» (om en mumie som ble levende igjen) og «Rotten Vold og Katta Strofe» sammen med tremenning og venninne Hilde. Sistnevnte stykke ble oppført på Rosegården med lokale barn fra Tømmerstø i hovedrollene. Solveig har en bachelorgrad i musikk, og har studert både på HiA, i Oslo, på Viken Folkehøyskole og i Oregon i USA. Hun synger, trakterer pianoet og spiller bass og trommer «for tøys». Ennå har hun ikke funnet ut hva hun vil med sangen. Stemmeproblemer fra hun var 16 til 28 år, gjør at terskelen for å opptre er svært høy.- Jeg må være veldig modig for å tørre det. Hadde jeg kunnet gjøre det som yngre, ville jeg vært mer uredd. Å begynne å opptre som 30-åring er tøft, sier Solveig. De som får høre henne synge er stort sett dusjen, sønnen Matias (8) og daglig leder i Rock City, Kjetil Nordhus. De to synger og traller inne på kontoret i Quart-brakka. Den som føler for det tar seg av andrestemmen. Hver morgen har de for øvrig «dagens lytt». Da hører de på en låt fra en av floraen av artister fra Kristiansand. - Det er en god start på dagen som gjør oss enda mer motiverte til å gjøre jobben. Etter «dagens lytt» har vi det friskt i minne hvem vi jobber for. Nå skal Rock City jobbe for å få flere kvinner inn i bransjen. I løpet av neste år håper de å være med i AKKS, en idealistisk musikkorganisasjon som arbeider for å rekruttere, motivere og synliggjøre kvinner i alle ledd av musikkbransjen. Per nå er organisasjonen representert i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim. Solveig tror mangelen på kvinner i musikkbransjen skyldes mangel på rollemodeller.- Jentene tenker ikke på muligheten. De ser rett og slett få andre jenter som er engasjert i det. ALENEMOR.

Solveig elsker i alle fall jobben sin. Hun synes det er gøy å følge musikkmiljøet så nært og bli godt kjent med byens up and coming-artister. Selv kommer hun nok neppe til å innta noen scene. Enn så lenge får hun ikke spilt piano heller. Alt hun har hjemme er et keyboard hvor to av tangentene ikke funker. Hun får også lite tid til å skrive nye låter, noe hun elsker. Livet som alenemor i full jobb krever mye, men det var enda tøffere da Matias var yngre. Solveig pleier å si at hun kom hjem fra USA med en liten souvenir i magen. Hun og Matias amerikanske far gjorde det slutt, og Solveig var fire måneder på vei med sønnen da hun kom hjem igjen til Sørlandet som 24-åring. - Det første året var tøft. Matias var sånn jeg var som liten. Han sov nesten ikke. Og jeg hadde ingen venner som hadde barn. Omgangskretsen min det første året var derfor Matias, mamma og pappa. Nå er imidlertid Solveigs omgangskrets utvidet til å gjelde hele byens musikkmiljø, og slik skal det fortsette å være:- Jeg har et ønske om å utvikle Kristiansand som musikkby, fastslår Solveig Knudsen. Så enkelt. Og likevel så vanskelig. Tekst: Heidi Ditlefsenheidi.ditlefsen@fvn.no38 11 36 57