Shaimaa er trolig blantde siste som ble sendt ut før et nytt regelverk for lengeværende asylbarn erklart. De borgerlige partiene er i sluttspurten av forhandlingene om hvor dennye grensen skal gå.
Shaimaa (10) bodde syv år i Norge. Så dukket politiet opp på skolen i Lillesand
Hvorvidt barn som harbodd lenge Norge uten oppholdstillatelse bør sendes ut, er et krevende politiskspørsmål.
I Lillesand sitter engjeng venninner som har sett og følt det politikerne nå forhandler om. De hargrått et hav av tårer den siste uken. Hjemme, på skolen, på skoleveien.
— Hver dag tenker jeg påat det er en ensom pult, sier klassevenninnen Alvilde Egeberg Bondkall.
— Jeg savner at hun,akkurat når jeg parkerer sykkelen, kommer bort og snakker med meg. Når jeg komtil skolen, hadde jeg alltid noe å fortelle henne, og hun hadde noe å fortellemeg. Nå er det ingen der som kommer bort til meg, sier hun.
Har lite informasjon
Vi vil høre hvordan dethar gått siden Shaimaa ble sendt til Jemen. Venninner, foreldre og lærerestiller oss like mange spørsmål som vi stiller dem. De vet ingenting. De voksnesliter med å forklare hva som har skjedd, de forstår det ikke selv.
De har googlet Jemen,funnet frem til videoklipp som egner seg for barn å se. Jentene har sendtutallige meldinger på diverse sosiale medier, i håp om et svar om hvordan detgår.
Det er "som omShaimaa er død", sier Alda Johanna Hafnadottir, mor til Shaimaas venninneAndrea. De får ikke kontakt med henne. Jenten som var hjemme hos dem hver dagetter skolen, som datteren overnattet hos hver helg, er bare vekk. Som Shaimaasa det selv, hadde hun det så gøy med venninnene at hun glemte å snakke om athun plutselig kunne bli hentet.
Henter sjelden på skolen
Kun helt unntaksvisvelger politiet å hente barn på skolen. Det kan fort utvikle seg til enkrevende situasjon, både for den som skal hentes og de andre barna. Da Shaimaable hentet gikk det rolig for seg. Ingen hyl, ingen scener som de andre elevenela merke til.
En forklaring på hvorfordet gikk så rolig for seg, er Shaimaas lærer, Thomas Johnsen, som bleufrivillig implisert i pågripelsen. Nettopp for å unngå at situasjonen utvikletseg, gjorde han akkurat som politiet sa. Den siste uken har han lurt på om hanskulle ha protestert. Avvist dem. Han valgte å være en hjelpende hånd. Ikke forpolitiet, men for henne, når alt var så ille. Men han føler seg som "denJudasen".
Johnsen hentet Shaimaafra klasserommet. Han pakket sekken hennes. Han holdt rundt henne og klarte åroe henne slik at hun gikk inn i politibilen uten å protestere. Han fryktet atpolitiet kunne ende opp med å ta henne inn i politibilen med makt. Men følelsenå ha vært med på å sende en elev ut av landet, er ikke god.
Prøvde å forklare
På vei til Trandum varShaimaa usikker på om klassen hadde lagt merke til at hun var reist. Hun skullebare visst. Det er ikke mulig å sende ut en jente som har bodd syv år i Norgeuten dramatikk.
Lærer Johnsen holdtmasken helt til Shaimaa var reist. Så måtte han "fortelle elevene hvordanverden var". Den vonde, ærlige sannheten at Shaimaa er borte for dem foralltid. At politiet hentet henne fordi hun ikke har lov til å bo her.
Læreren gråt iklasserommet. Elevene gråt. "Guttene også", som venninnenepresiserer. Elever fra parallellklassen kom inn for å gråte da de hørte hva somhadde skjedd. Noen låste seg inn på do for å gråte i fred.
Siden Shaimaa blehentet, har klassen snakket og snakket om hva som skjedde. Johnsen hargjenfortalt i det uendelige alle detaljer om hvordan det foregikk da politietkom. Hvordan Shaimaa holdt hodet, hånden, hvordan hun satt. Hva politiet sa. Dehar skrevet brev og tegnet. Laget en chattegruppe der venninnene snakker omhvor mye de savner henne, sin BFF (Best Friends Forever).
Savner sykkelen
Venninnene vil vite omvi vet hvor sykkelen er. Som om det hadde hjulpet litt, om de hadde kontroll påden. Den lilla sykkelen med gule blomster, som egentlig var veldig fin, bareveldig sliten. Giret og forbremsen virket ikke så bra, men man kunne sykle påden. Shaimaa klarte til og med å sykle den mens hun spiste vafler, fortellerde.
Vi begynner å lete.Sykkelen hennes står ikke på den faste plassen på skolen. Vi kjører tilbake tilhuset hennes. Der er det ryddet. Vi kjører til administrasjonsbygget tilmottaket, men heller ikke der aner hvor den er blitt av.
Shaimaas sykkel er bareborte.
Deter et politisk spørsmål, med mange vanskelige avveininger, hvem som skal fåopphold i Norge. Men når små mennesker plutselig blir hentet, etterlater detvonde sår. Det kan ingen politiker endre på.
Krever stans i utsendelsene