KRISTIANSAND: — Jeg er giverne evig takknemlig, sier mamma Monica Nodeland (38), og betrakter det fire år gamle sjarmtrollet som hopper omkring, full av energi.
— Det er ikke lenge siden hun måtte ha skinner på beina fordi hun var benskjør. Nå er hun blitt rene fjellgeita, smiler hun.
Lørdag formiddag stilte Monica Nodeland opp på Sørlandssenteret for å verve nye organdonorer i anledning Donasjonsdagen 2014. For få vet bedre enn henne hva en slik gave betyr. Men da Mille ble født i juni 2010, hadde Monica ingen anelse om hva som skulle ramme den lille familien.
— Da Mille var fire måneder gammel begynte hun å få brekninger og gå ned i vekt. Og da hun var åtte måneder fikk hun vannkopper som slo henne helt ut, forteller hun.
Sjelden genfeil
Sammen med samboeren Kim Olsen (41) har hun også sønnen Sander (10) som har hatt en helt normal utvikling. Men da legene begynte å undersøke Mille, konstaterte de at hun har en svært sjelden genfeil som medfører at hun får en leversykdom som bryter ned nyrene.
— Det viste seg at både Kim og jeg er bærere av dette genet, og det er i seg selv helt utrolig siden det er en så sjelden sykdom. Sander fikk den gode kombinasjonen, men Mille fikk den dårlige, sier Monica.
Da Milles kropp ble slått ut av vannkopper vinteren 2011, ble hun sendt med fly til Rikshospitalet i Oslo, og det var langt fra sikkert at hun ville overleve. Der fikk hun operert inn et dialysekateter, og måtte deretter gå i dialyse seks dager i uken fordi hennes egne nyrer hadde sviktet.
Over ti kilo
Å få nye organer på det tidspunktet var ikke aktuelt, fordi kroppsvekten må være over ti kilo før man kan gjøre et slikt inngrep. Men vinteren 2012 ble det gitt klarsignal, og i tre nervepirrende uker ventet de i spenning hver gang telefonen ringte hjemme på Justvik.
— Jeg husker kvelden vi fikk telefonen og alle følelsene som raste gjennom kroppen, forteller mammaen.
På Rikshospitalet ble en bit av en voksen lever transplantert inn i Mille, men det viste seg at det ikke var plass til en ny nyre i den vesle kroppen. Derfor måtte hun fortsette i dialyse helst til juni 2013. Men da var hun klar for en ny nyre, og den fikk hun fra sin egen farmor.
— Forandringen var helt utrolig. Mille, som hadde vært så syk, var oppe og hoppet etter bare en og en halv uke!
De fleste lever godt med bare én nyre, og farmor viste seg å være en god match.
— En stor gave. Farmor har gitt henne livet, og det vil alltid være spesielle bånd mellom dem, sier Monica.
Absurd situasjon
Hvem som har gitt sin lever til Mille vet de ikke, men de er svært takknemlige:
— Det er jo en absurd situasjon. På den ene siden sitter vi og jubler fordi Mille har reddet livet, samtidig sitter noen i sorg fordi de har mistet noen de er glad i. Det er rart å tenke på i ettertid.
Mille er fortsatt preget av sykdommen, og må regne med å gå på medisiner resten av livet. Hun får også næring gjennom en sonde i nesen, men vil etter hvert kunne spise normalt. Det er imidlertid svært sannsynlig at hun vil trenge en ny nyretransplantasjon, og da er donoren allerede klar:
— Ja, jeg har testet meg og er en perfekt match. Mille skal få min ene nyre, sier mamma Monica.
Færre sier ja
Mens behovet for organer øker, synker antall donorer i Norge.
— Det er utrolig viktig at vi alle tenker gjennom dette og informerer våre pårørende om hva vi ønsker.
Det sier operasjonssykepleier Knud J. Welde Knudsen ved Sørlandet sykehus til Fædrelandsvennen. Sammen med kollega Erik Sæther stilte han opp på Donasjonsdagen 2014 i regi av Stiftelsen Organdonasjon, for å få flere til å ære med på å redde liv.
— Det er om lag 350 mennesker som står i kø for å få nye organer i Norge, men vi sliter med for få givere, sier han. En av grunnene er at flere pårørende sier nei til donasjon.
I fjor ble det utført 469 organtransplantasjoner i Norge, men behovet øker parallelt med medisinske nyvinninger.
Sørlandet sykehus er et av «giversykehusene» til Rikshospitalet der transplantasjonene foregår, og nå ønsker de at flere skal registrere seg som mulige givere.
— Man kan laste ned en app på mobiltelefonen eller bære et donorkort på seg der man sier seg villig til å gi organer dersom man skulle komme ut for en ulykke eller rammes av en sykdom som setter hjernen helt ut av funksjon, sier Welde Knudsen.
Norge har ikke et eget register for donorer, så man har ingen samlet oversikt over hvor mange som i realiteten kunne tenke seg å gi bort organene sine.
- Må tenke på mer enn bare seg selv
— Vi har ikke behov for våre organer når vi eventuelt tar kvelden. Da er det mye bedre å hjelpe andre.
Det sier Lars Jakob Pedersen (20) fra Ballangen som meldte seg som ny organdonor da han gikk fordi standen på Sørlandssenteret lørdag formiddag. Det samme gjorde kameratene Eirik Tangen (19) fra Alta, Håkon Murvold Knutsen (19) fra Ørlandet og Øyvind Toften (19) fra Harstad.
De fire er alle befalskoleelever på Kjevik, og trengte ikke bli bedt to ganger før de fylte ut skjemaene.
— Vi pratet faktisk om det i går etter at vi så en reportasje på nyhetene, forteller de.
— Jeg leste også om foreldrene til en venninne som ble reddet av nye organer, og tenkte at dette er noe man bør gjøre, sier Lars Jakob.
— Det handler om å tenke på mer enn bare seg selv, mener de fire.