Luften stinker av innestengthet og års fravær av vaskemidler. Gardinene er skjoldete av skitt og elde. På bordet står en termos fra krigen, en for lengst død grønnplante og en stabel reklameblader. I takets hjørner henger en sammenfiltring av edderkoppnett og støvtråder. Rommet er møblert med to senger, den ene av suspekt kvalitet og med sengetøy av samme årgang som gardinene. Den andre sengen ser grei ut og virker mer ren enn skitten. På hver side av bordet står en verandastol i plast. Den ene med sprukket rygg og tre bein, men husliggjort med et gammelt skittent ullteppe.— Vel, hva sier du? Kan du sove her for 25 Sloty (45 kr.) inklusive varm dusj og håndkle, så er rommet ditt. Den gamle mannen har slitt seg opp trappene fra garasjen med meg på slep. Slitet skyldes en kombinasjon av fedme og aldring. Dessuten må venstre bein være minst 8-9 cm. kortere en det andre. Waslec står i stil til resten av huset. Han har tydeligvis gitt opp vedlikehold av både seg selv og omgivelsene og venter nå bare på at livets siste dager skal telles ned. Mens han venter gjelder det å skrape til seg noen grunker så det holder til det mest nødtørftige. I meg øyner han nok en uventet mulighet.Men det er noe mer til den gamle mannen enn kjøpslåingen. Det er nemlig noe spesielt med Waslec. Utstråling. Ja, det er det det er. Varm utstråling. Utråling av medmenneskelighet og omsorg og humør. Jeg merker det med en gang. Javisst gjør jeg det. Hans runde ansikt er smilende og i øyekroken er det et helt spesielt glimt. Mange og harde år har ikke klart å knekke det. Jeg kjenner at jeg liker ham. Han rører ved noe i meg. Jeg vet ikke hva det er, men det noe særlig polsk ved det hele. Rufsete, slitent, skittent men allikevel med noe helt spesielt ved seg.- Helt topp. Rommet er helt topp. Passer perfekt. Jeg tar det. Et håndtrykk besegler vår lille avtale og noen sedler skifter eier. Jeg inviteres straks på varm te i kjellerkjøkkenet, et lokale som verken har sett kvinnehånd eller klut på tiår. Jeg fikk et glimt av katastrofen idet vi gikk opp. Mens vi beveger oss ned de mange trappene, hører jeg en rekke andre lyder og stemmer i huset. Barnegråt. Et kvinnfolk kjefter og smeller i et rom vi passerer. Så latter. Ungen hyler enda mer. Et fjernsynsapparat står på et annet sted. Volumnivå tyder på at det også bor døve mennesker i huset. Tre eller fire utrolig skitne og halvville katter forsvinner som skygger gjennom et hull i veggen når vi entrer kjelleren. Utenfor bjeffer hele landsbyens samlede kobbel av bikkjer. En seanse som min ankomst sannsynligvis har utløst og som det vil ta tid å roe ned. Jeg befinner meg i Lasin, en av tusenvis av små polske landsbyer. Jeg skulle ha syklet lenger den dagen, men kroppen sa kort og godt stopp. Motvind og kulde hadde tappet meg totalt for krefter. På landsbytorget foran kirken, får jeg kontakt med 67 år gamle Lechu. Han strener rundt og venter på at noe skal skje, hvilket for dagens anledning er meg. Lechu kan litt tysk og kan fortelle at i Lasin er skrapet for overnattingstilbud. Hotellet som er avmerket på kartet og som var mitt mål, er konkurs. I realiteten finnes det bare en mulighet og det er rommet til hans tidligere kollega Waslec. For å unngå feilnavigeringer og mulige språklige hindringer, tryller Lechu straks opp tre ungdommer som han instruerer og dikterer. Minutter etter står vi på trappen til Waslec og parlamenterer. Waslec er kjapp med tekjelen og rydder plass på et vaklevorent og overlesset bord med underarmen. En håndbevegelse gir uttrykk for beklagelse over lokalets allmenne beskaffenhet. Det er nesten som om han beskriver et helt liv med den bevegelsen. Jeg på min side ser tegningen, men lurer allikevel på om det var i dette rommet hele andre verdenskrig ble utkjempet. For maken til slagmark kan jeg ikke minnes noen gang å ha sett. Men herregud, det er jo detaljer, bagateller. For teen er utmerket den og snart har vi i gang en aldri så liten samtale. Mangelen på felles språk er intet hinder. Tvert imot. Her knekkes enhver språklig hindring med kløkt og intelligens, noe Waslec, som tidligere skolelærer, ikke er i manko på. Dessuten har han mye på hjerte, historier fra et levd liv med alskens prøvelser og lidelse. Hitlers herjinger på polsk jord er ennå friske minner fra en fjern barndom. Sult og fattigdom. Sprengkalde vintrer. Den evige redselen hver gang noen banket på døra. En far og en eldre bror kom aldri tilbake. Så kom kommunistene. Frigjørerne. De lempet tysklandspakket ut, men reiste ikke selv. Men det var nok som man kunne forvente. Er det ikke de ene så er det de andre. Slik har det alltid vært og slik blir det vel kanskje i fremtiden også. Ingen vil la Polen være i fred. I disse dager står jo kapitalistene og hamrer på døra. EU. Men en ting er i alle fall sikkert. Stoltheten og humøret, det skal aldri noen få ta fra oss polakker. På dette punktet er Waslec klinkende klar.Senere på kvelden treffer jeg Lechu igjen. Det er akkurat som om han har ventet på meg og som sin venn Waslec, hadde også Lechu mye å fortelle. Fra lykkelige familiedager i unge år, til spennende og innbringende år i Irak. Så slo skjebnen hardt og brutalt til. Arbeidsløshet. Skilsmisse. Armod. I tretten lange år hadde han nå gått arbeidsledig. De pokkers sjefene. Straks man fyller femti så begynner problemene. For øvrig var det Lechu's klare oppfatning at Waslec er en flott mann, et ekte polsk mannfolk, men allikevel en blodsuger når det gjelder penger. Tjuefem Sloty for det rommet? Ren og skjær blodsuging. Så er nå det sagt. Jeg lider også disse dagene i Polen. Jeg kjemper meg gjennom den vanskelige andre-uka. Helvetesuka som noen kaller den. Overgangen fra fire år med kontorstol, kjøkkenstol, TV-stol og 5 timer ukentlig jogging til 40 uketimer på et hardt sykkelsete, er mer enn et sjokk for en aldrende kropp. Den protesterer på sitt mest høylytte. Først ut er ansiktet. Dette hovner betydelig opp. Særlig rundt øynene. Noen ganger kan jeg se ut som en fet mongoler som i avmakt over sin skjebne har dundret fasaden i en murvegg to-tre ganger. Ikke akkurat et ansikt man går på sjekker'n med, for å si det sånn. Så sier beina ifra.Først muskulaturen. Den blir til betong. Så er det knærne. De protesterer på sin måte. Med ren og skjær smerte. Enkelte dager er dette så plagsomt at hvert eneste pedaltråkk akkompagneres med knivsmerter i begge knær. Når hvert bein pedalerer 40 ganger i minuttet i minst seks timer hver dag, så sier vel det sitt. I mellomtiden forsvinner også energien, overskuddet, reservene. Det er plutselig bare tomt og jeg får lyst til å sove, men midlertidig fornying gjennom store mengder mat og drikke bringer meg videre. Jeg føler meg til tider som en døgnkontinuerlig fordøyelsesfabrikk som hele tiden skriker på nye råstoffer. Det kan liksom aldri bli nok.Til dette kommer kulde og motvind og snø i sin alminnelighet og polske veier og trafikk i sin særdeleshet. Noen ganger rister ekvipasjen så infernalsk at jeg virkelig forundres over hva en rumpe egentlig kan tåle. En ting er i alle fall helt sikkert. Skulle jeg de nærmeste dagene bli servert på et kannibalbord, så vil den heldiggrisen som velger hekkskalkene mine få en kulinarisk opplevelse det vil gå gjetord om. Det finnes ikke den indrefilet på planeten Tellus som er mørere enn det jeg nå er akkurat der. Men akk og ve. Hva har da vel jeg å klage på? Nei ikke det spøtt. Dette er selvpålagt lidelse og jeg elsker det. Og det har fordundre meg kroppen min med å gjøre også. Og det vil den før eller senere. Om jeg bare får prylt den nok. Det vet jeg. Om bare korte uker vil den strutte av nytt liv som aldri før. Nei, om jeg skulle kunne klage på noe her i verden, så er det på lengden av disse avisartiklene. For det er så utrolig mye fra dette fantastiske landet jeg så gjerne skulle ha fått fortalt om.Jeg skulle så gjerne fått fortalt om alt jeg ser og opplever hver eneste dag. Om mennesker jeg møter, om drømmer og savn og lykke; om omsorg, vennskap, vennlighet og varme. Jeg skulle så gjerne fått fortalt om Michael og Derec som jobber svart i Sverige, men som så gjerne vil etablere seg hjemme. Jeg ville også fått fortalt om de polske bussene, om disse mange tonns tunge ståldrågene som kommer duvene og småbrummende henetter veiene som fullastede tråler i slappe vårdønninger. Så ville jeg fått fortalt om hvordan man stuer fem fullvoksne polske mannfolk inn i en Polski Fiat 650 og deretter presser herligheten opp i over 100 km/t. Uten sikkerhetsseler. Mens alle nirøyker. Men det stopper ikke der for her er endeløst med inntrykk å formidle; om fullstappede katolske kirker, om paven og om tusenvis av krusifikser, om vakre polske kvinner og like vakre polske kirkegårder, om kaotisk trafikk og om elendige veier. Og om bikkjer. For det må være mange millioner av dem i dette landet. Men det er enda mer. Bare tenk på språket. Hvordan ville det for eksempel ha vært for en konsonantløs vietnamesisk båtflyktning å bli plassert i bydelen Wrzeszcz i Gdansk? Skulle gjerne vært vitne til den første taxibestillingen. Eller hva med arbeidsløshet, alkoholisme, fattigdom og elendighet på landsbygda kontra nyrikdom, mobiltelefoner og fremtidstro i byene? Polen har det hele og det bare skriker etter å bli fortalt før det er for sent. For nå banker nye tider på døren. Økonomer, advokater og eiendomsmeglere. Hele hurven står oppmarsjert og venter på 1 mai 2004 og bare fremtiden vil vise om den polske sjelen vil tåle det rabalderet de kommer til å sette i gang. Til så lenge får jeg trøste meg med Lechnu og Waslec, disse to prakteksemplarene av fordoms polsk grunnfjell. Sistnevnte hadde allerede ny tekjele klar når jeg prøvde å snike meg ned til sykkelen tidlig neste morgen. Men det var bare å hive av seg jakken og benke seg. Tunge fotoalbum dundret i bordet så støv og skitføyka stod, så her skulle mimres. Waslec var fremdeles i pyjamas og gjorde slett ingen notis av verken det eller at deler av nattens nyreproduksjon i samme stund tørket i tekstilen. Jeg brydde meg heller ikke om slike bagateller og nøt hvert eneste minutt vi delte. Akkurat som jeg har nytt og lidd meg gjennom hvert eneste minutt jeg har fått være gjest i dette utrolige landet. Jeg kjenner handa klør etter å fiske opp fotoapparatet, men nei. En plass går grensen.Waslac fulgte meg helt ut. Jeg hadde mest lyst å gi ham en klem i avskjed. Akkurat som jeg har mest lyst til å gi hele hans Polen en klem i avskjed. Men polske mannfolk klemmer ikke. De sjeiker hands. Så da sjeiket også vi hands. På ordentlig polsk maner. Fast og varmt. Som mellom blodsbrødre.Dzien kuje y dowidzenja. Takk og farvel for denne gang. Og takk for at ingen kjørte meg i hjel denne gangen heller. Så vær sikker. En vakker dag skal jeg komme tilbake. Insj Allah. Hvis gud vil.Jan Terje VoilaasNowy Sacz 15 Mars 2004