lillesand: Fædrelandsvennens lesere vil huske den hardbalne haugesunderen som slåss mot redere og mafia. Sjøfartsinspektøren som entret leidere langs skutesider fra Kristiansand til Ålesund — alltid klart til å kjempe for sjøfolks rettigheter og sikkerhet.Nå sitter han hjemme i Høvåg. Lam i venstre arm og ben. Fullstendig avhengig av fru Solveigs innsats, døgnet rundt.Langt der ute over tretoppene seiler danskeferga. Han har fortsatt øyekontakt med havet - hans element og levebrød.Steinar Garberg ble født i Haugesund for 58 år siden. Dro til sjøs som 15-åring, og har ellers vært aluminiumsarbeider på Karmøy, platearbeider på Haugesund Mek, bussjåfør, drosjesjåfør, melkebilsjåfør og salgssjåfør. I de fleste jobbene ble han raskt tillitsvalgt - fagbevegelsen har alltid stått Garbergs hjerte nær.Han sitter i stolen med den følelsesløse venstrearmen i fatle. Blar i fotoalbum fra forna dar. Det blir å leve på minnene, nå. Smertene sliter i kroppen. Med største besvær kan han gå til kjøkkenet. Ellers er han avhengig av den elektriske rullestolen. Sjøfolks interesser

Han kom til Kristiansand for nesten tretti år siden, som assistent på Sjømannsforbundets kontor. Kort etter ble han leder for ITF - International Transportworkers' Federation - sitt kontor i Kristiansand.Hovedoppgaven var å ivareta sjøfolks interesser. Det var sjelden jubel når Garberg svingte seg over rekka på et skip med bekvemmelighetsflagg akter. Han er blitt truet med juling og drap, han har fått stoler og ukvemsord kastet etter seg. Det var lite populært når Garbeg nektet et skip å seile videre før hyre var betalt eller sikkerhetsforskrifter innfridd.Men spør du sjøfolk, hagler superlativer. Opp gjennom årene kan mange takke Garberg og sitt fagforeningsmedlemsskap for at de fikk sine rettmessige hyrer eller en tryggere arbeidsplass.- Det var mange harde tak. Lange arbeidsdager, mye reising. Men jobben var meningsfull, det handlet om rettferdighet. Flere ganger havnet jeg i retten. Tapte aldri en sak, men vi var likevel ikke alltid fornøyd med resultatet, sier Garberg.Jobben i den internasjonale organisasjonen medførte mye reising. Han blar i bilder fra Italia, Island, Tyskland, England og Finland. Brystsmerter

— Det var i Finland det begynte. Jeg deltok på en konferanse i Helsingfors. Under et innlegg fikk jeg plutselig brystsmerter. De sendte meg til sykehus og det roet seg. Jeg fikk beskjed om å gjennomføre nærmere undersøkelser hjemme på Sørlandet sykehus Kristiansand.Garberg hadde fra før høyt blodtrykk. Ikke alarmerende høyt, men for høyt. Det er et fellestrekk hos de aller fleste som rammes av hjerneslag. For øvrig var Garberg ved god helse og i full vigør.Han møtte opp til kontroll. Det var i november for halvannet år siden. Han ble klargjort og lagt på en benk. Han husker det ble urolig omkring ham.«Hjerteflimmer», sa en sykepleier.«Han mister blodtrykket», sa en annen.Da Garberg våknet, holdt de på med opplivning. Kraftige elektriske stør ble sendt gjennom ham.Han kom tilbake til livet. Et annet liv.Han hadde fått hjerneslag. Hele venstre side var lam. Han var 56 år gammel.- Det er rart å tenke på at jeg ikke skal bære mer stein, sier Garberg og kikker ut av vinduet.Han har båret og stablet stein i tonnevis. Sirlige natursteinmurer rundt huset viser det. Høvåg-heller rammer inn bed, plener og oppkjørsel foran huset han og Solveig bygde i 1978. På Ribe, to små kilometer fra Ulvøysund. Savner sjøen

Båten ligger på tomta. Den skal ikke på sjøen i år heller - i alle fall ikke med Garberg om bord. Det er slutt på saltvannssprut og sjøfiske. - Jeg savner sjøen. Kanskje kan jeg etter hvert få en båt som er såpass stor at jeg kan komme meg om bord. Jeg tok Båtførerprøven i fjor, det skulle vært moro å praktisere teorien.Livet hans - og Solveigs - ble snudd opp ned denne novemberdagen på sykehuset.- Presten som kom på besøk sa at jeg hadde vært død, og spurte om jeg hadde sett noe på andre siden, humrer Garberg. Glimtet er intakt bak brilleglassene, han slåss bevisst for å ta vare på humøret han var så kjent for.Etter en måneds behandling ble han overført til Kongsgård sykehus. I to måneder slet han seg gjennom tilværelsen.- Smertene var ulidelige, drømmene var knust og nervene i ulage. Jeg drømte om min egen begravelse nesten hver natt. Etter hvert kunne jeg prestens tale utenat.Ferden gikk videre til Høvågheimen.- Det hjelper lite at det heter omsorgssenter nå. Det er et gamlehjem og var ikke noe blivende sted for meg. Du må endelig skrive at det ikke skyldtes personalet, de var strålende. Jeg var for ung til å være der, jeg ville hjem til Solveig.Sier Garberg, stabukken og sinnataggen - og kaster et ømt blikk mot henne. Hjerteinfarkt

Men før han rakk å komme hjem, fikk han hjerteinfarkt. Ble sendt med helikopter til Feiringklinikken. Og som ikke det var nok; epileptiske anfall ble også en del av det nye livet.Han er fullstendig avhengig av henne. Og han vet det.Selv om de har fått installert trappeheis, er huset på tre plan for tungvint. Derfor har de solgt. Til jul flytter de inn i nytt, tilrettelagt hus i Lillesand. Midt i et boligområde. Mer folksomt enn på landlige Ribe og kortere avstand til byen.- Da kan jeg komme meg litt mer ut med rullestolen. Ta en tur til byen, slå av en prat med kjentfolk. Samtidig som Solveig får litt pause. Vi er spent, men vi tror det skal bli fint, sier han.Hjerneslaget rammet ikke bare kroppen og nervene. Han snakker bra, selv om diksjonen ikke er som før. - Jeg tenker ganske bra også, men merker at en del av hukommelsen er borte. Navn på folk, datoer og tidspunkt, slike ting er det vanskelig å holde styr på.Akkurat som det er vrient å holde angsten i sjakk. Etter at han fikk et epileptisk anfall på badet, vil han ikke inn der mer.- Jeg kan ikke hjelpe for at jeg føler det slik. Men vi må altså kjøre til Høvågheimen når jeg skal bade, sier han stille. Bestefar forteller

Verre er det likevel at han har så vanskelig for å operere datamaskinen med en hånd. Han var glad i å skrive, brukte alle ti fingrene. Før så han for seg at han i pensjonisttilværelsen skulle skrive bok. Nå er det plutselig blitt aktuelt, men tilnærmet umulig.- Ikke helt. Dattera mi har lovet å komme her hver uke, så skal jeg diktere og fortelle, hun skrive. «Bestefar forteller» er arbeidstittelen, ikke en roman, snarere en beretning om mitt gamle liv. Jeg har opplevd mye spennende, og håper det kan være av interesse for etterkommerne. Jeg har fire barn og 3,5 barnebarn, sier Garberg som har gransket slekta si helt tilbake til 1500-tallet.Ellers fyller han dagene med en handletur til Sørlandssenteret, besøk hos fysioterapeuten i Lillesand, litt tv og litt lesing.Solveig synes det er vanskelig å sette ord på den nye tilværelsen. Hun var hjemmeværende, og slapp belastningen med å måtte slutte i en jobb. Men livet er blitt annerledes, Steinar er ikke den samme mannen som hun giftet seg med og levde sammen med. Tur til London

— Vi så for oss et friere liv, nå som ungene er ute. Tenkte på å reise. Nå prøver vi å gjøre det beste ut av situasjonen. Holde bitterheten på avstand. Jeg prøver å akseptere det som skjedde - hvorfor skulle vi gå fri? undrer Solveig.Takknemligheten er ellers mer fremtredende enn bitterheten. De har fått hjelp og støtte fra helsevesen og andre offentlige etater. Naboer trår til, vennene holder stand.- Jeg føler meg ikke glemt. Selv arbeidsgiveren husker på meg. Nå sist ved å invitere oss begge på tur til London. Alt er organisert, så det skal vi klare, sier Garberg.Snart får han nye fotografier å mimre over.