konflikt | Forsøkene på å marginalisere Kåre Willoch som «gammel og hatefull» i Israel-palestinerkonflikten, representerer en type argumentativ armod som først og sist rammer angriperen.Få har satt passerspissen i konfliktens hovednerve som nettopp Willoch — dertil i et språk som er nøkternt, presist og krystallklart. Det er i seg selv bemerkelsesverdig at en profilert og tidligere pro-israelsk høyrepolitiker har åpnet øynene, og nå bruker sin energi og autoritet til støtte for en fattig, trakassert og desperat palestinerbefolkning. Benevnelsen «hat» er i denne sammenheng fullstendig malplassert som karakteristikk for Willochs beherskede stil.Willoch er i likhet med en rekke andre rettenkende mennesker, oppriktig forferdet og opprørt over det han faktisk er vitne til, og evner å gi et resolutt uttrykk for dette. At mann og meninger provoserer militante og nesegruse israelsvenner overrasker ikke.Willoch har for øvrig reagert på samme måte som tidligere Ola-gutter på FN-tjeneste i Libanon: De reiste hjemmefra med tradisjonelle, norske, pro-israelske holdninger, og kom hjem omvendt, etter møtet med arrogansen og brutaliteten hos israelske militære.Å slå slike holdningsskifter i hartkorn med antisemittisme, slik enkelte forsøker seg på, er så tøvete at bare forbenede israelsvenner stiller seg bak den slags vrangforestillinger.Med tanke på temperaturen i Simonsens debattinnlegg, er det fristende å anbefale Simonsen å skaffe seg innsikt i sitt eget fond av sinne - teksten synes nemlig å peke mot at vi har en verbal selvmordsbomber gående iblant oss.I like måte kunne det være en tanke å tilby staten Israel en velvillig kur for dens posttraumatiske stress-syndrom. Lidelsen er absolutt forståelig, men paranoikere med atomvåpen skal man akte seg for.Kolbein HaugeLyngdal