kristiansand: Lørdag kveld, i Radisson SAS Caledonien Hotels hele andreetasje, ble det satt solid punktum for Falconbridge Nikkelverks feiring av sine 75 år under canadisk eierskap. Første høydepunkt var fremføring av revyen «Et raffinert eventyr». Som det ble kommentert etterpå: «Er det rart vi er gode til å lage nikkel?» Solide tekster satt som et skudd. Aktørene — fra ganske, ganske unge og opp til godt voksne - ga inntrykk av aldri å ha gjort noe annet enn å spille teater om nikkelverket og dets omskiftelige samtid. Her var sangstemmer av profesjonelt kaliber, flott dans, et topp orkester, yr spilleglede og dyktige folk bak scenen. De fleste medvirkende kom fra egne rekker, i tillegg var det trukket veksler på Birkelands aktive musikkmiljø. Bindeledd var regissør Anne Svendsen, gift med personal- og kvalitetssjef Wiggo Svendsen. De bor der oppe.Ved siden av være teater på høyt amatørnivå, vitnet også «Et raffinert eventyr» om en tett og særegen bedriftskultur som åpenbart omfatter mangt et talent for mer enn prosessteknologi. Om noen skulle ha vært i tvil, kunne de bare kaste et blikk ut i stappfulle Caledonien Hall, hvor folk satt som tente lys. Heldigvis for ettertiden ble forestillingen filmet.Rundt 550 mennesker var tilstede. De fleste interne, dessuten representanter for myndigheter og samarbeidspartnere. Talene var atskillige.- Mental vilje til forbedring er blitt en del av kulturen, mente hovedtaler, styreformann og tidligere administrerende direktør Erling Stensholt. Han hadde filosofert mye på hvordan et nikkelverk i Kristiansand har kunnet bli verdens største utenom Russland, og samtidig ha markedets beste produkter, laveste enhetskostnader, laveste miljøskadelige utslipp og laveste skadestatistikk. Blant de som fulgte opp var fagforeningsleder Terje Næss.- Falconbridge Nikkelverk er en industriell landsby med særpreg, kultur og historie. Nikkelverket kurrer og duver tilfreds, der det ligger ute i Kolsdalen. Vissheten om at vår arbeidskraft er vår kapital og vår stolthet, ga oss mot til å kreve medinnflytelse, sa Næss i en tale som balanserte elegant mellom klassisk arbeiderklasseretorikk og stolthet over å tilhøre denne bemerkelsesverdige bedriften.Så var det hilsningstaler og gaveoverrekkelser. Administrerende direktør Ed Henriksen fløy opp og ned som en strikk mellom bordet og talerstolen, uten at det syntes å plage ham noe spesielt. Da det var hans egen tur til å si noe, hadde han også en overraskelse på lager.- Om vi får lov av byens myndigheter, ønsker vi å skjenke en gave for å markere jubileet. Vi tenker oss en skulptur ute i vannet på Bystranda. Målet er å avduke den sommeren 2005, røpet han. Og fikk litt motvillig selskap av kunstneren; danske Claus Ørntoft. Samme mann som har laget skulpturen «Innadvendt stranding» i Daumannsbukta i Ny Hellesund. Ørntoft hadde ikke helt bestemt seg ennå, men Stiftsstadens innbyggere kan antagelig vente seg et kunstverk av betraktelige dimensjoner, sannsynligvis i rød granitt. Det vil bli naturlig mål for barn som øver ett og ett svømmetak, på kvelds- og nattestid er tanken å la det lyses opp, der ute i bukta.Skulpturen føyer seg for øvrig inn i rekken av gaver fra «Kolsdalen» til vertsbyen. Utsmykningen i «Nupenparken», klokkespillet i Domkirken og tusenårsminnemerket ved HiA på Gimlemoen er blant forgjengerne. Etter middagen var det polonese til levende sekkepipemusikk som gled over i en slags heftig folkrock. Deretter talefri, dans og uanstrengt konversasjon.rune.reinertsen@fedrelandsvennen.no