— Tenk, at jeg blir 104 år - og byens eldste. Det er ikke til å tro!Ida Fredrikke Langfeldt og døtrene Ellen (79) og Lilly (68) byr på kaffe og wienerbrød hjemme i Østre Strandgate.Forberedelsene er i full gang.Mandag blir det åpent hus i Sjømannsforeningens pensjonistbolig i Kristiansand.Med Ida som selvsagt og smilende midtpunkt.Skjønt, den gamle damen har egentlig bestemt seg for aldri å smile mer.- Tennene ramler jo ut, en etter en. Men det nytter ikke. Jeg kan ikke la være å smile. Jeg har så mye å være takknemlig for, sier hun og børster kakesmuler av den blå draktkjolen.Døtrene har funnet fram gamle bilder og plassert foran henne på bordet.Er dette fra den gang jeg fylte 70 år, eller var det 80 års dagen, spør jubilanten en smule ør.Det er folksomt i stuen i dag, mer enn det pleier, selv om familien stikker innom både titt og ofte.- Nei, bildet er tatt på 100 års dagen, mamma!- Husker du ikke kjolen du på død og liv ville ha den gang, med store blomster og moderne snitt? Vi har tenkt at du skal ha den på 104 års dagen også, sier Lilly og ler.Latteren sitter løst hos familien Langfeldt, opprinnelig fra Ny-Hellesund.Og minnene er mange.Tidsaspektet er 1901 - 2005.- Bevares, sier Ida.- Ja, ja. Jeg husker godt da elektrisiteten kom. Det var bare å skru på en bryter og så ble det lys. Og etter hvert slapp vi å bære vann fra brønnen også. Vannet bare rant fra en kran, minnes hun.- Jeg glemmer aldri da vi så den første bilen, vi løp ut som gale. Kalte den kjerre uten hest, forteller hun.Losfruen fra Ny-Hellesund ble født inn i en tid da både bil og elektrisitet var fremmedord.Sakte, men sikkert ble hun dus med den tekniske utviklingen, som totalt endret livene våre.Da Ida var liten jente, kostet melken 22 øre, brød 30 øre, og postvesenet forlangte 90 øre for å sende en pakke på fire kilo.Jubilanten er født i Nedre Lunds vei i Kristiansand og er datter av Inge og Johannes Tønnesen. Hun var nummer to i en søskenflokk på fem.Faren var toller, men flyttet i 1909 til Ny-Hellesund, som nyutnevnt tolloppsynsmann.Det ble spennende barneår ute i øysamfunnet.Foreldrene hadde et åpent hjem og både feriegjester og folk på øya stakk ofte og gjerne innom. Kretsen rundt Vilhelm Krag sto sentralt, og for Ida ble dette møtet med en ny verden.Etter konfirmasjonen dro hun tilbake til byen og jobbet på Svaneapoteket. Men hovedstaden fristet og her ble hun barnepike i et såkalt velstående hjem, som svært gjerne ansatte jenter fra Sørlandet i sin tjeneste.Det kunne kanskje hende at deres egne barn fikk skarre r'en{hellip}Årene i hovedstaden tente interessen for teater og musikk.- Vi løp i teateret så ofte vi kunne - med og uten kavalerer. Jeg hadde en teaterkjole, sort silke. Nå for tiden går folk i teateret i olabukser. Det er da lov å pynte seg fortsatt, mener Ida.Senere traff hun Trygve Langfeldt, innfødt hellesunder. De giftet seg i 1923, og de neste 50 årene bodde hun på øya.Langfeldt var los, og i storm og stille gikk han sine vakter og loste skuter vel i havn.Ida jobbet hjemme og tok seg av fire barn.Krigen kom familien nær innpå livet.Da okkupantene forlangte at Trygve skulle lose deres båter, nektet han og ble arbeidsløs resten av krigen.I loggboken skrev han «herved legger jeg ned mitt arbeid. Gud velsigne Norge».Men familien visste råd. Trygve fisket og Ida dyrket poteter.Etter noen år som pensjonister flyttet ekteparet til byen.Trygve døde i 1979.- Jeg savner ham veldig. Og jeg lengter tilbake til Ny Hellesund, sier enken.Barna har overtatt strandeiendommen i Søgne.Fru Langfeldt er overbevist om at egg og juice, snille barn og verdens snilleste ektemann er oppskriften på et langt liv, i alle fall for hennes del.I dag bor hun alene og klarer seg selv, med litt hjelp fra familien - og hjemmehjelpen.- Jeg hører hjemmehjelpen har tatt nøklene mine. Men det går greit. Jeg har ikke tenkt å løpe av sted, sier hun med glimt i øyet.Den vevre, vakre damen innrømmer at det kan bli lange dager iblant.Helsen skranter, dagene er lange.Men på institusjon vil hun ikke. Det fikk holde med et korttidsopphold etter lårhalsbruddet for noen år siden.-Når jeg ikke har besøk, leser jeg og dovner meg på sofaen. Jeg leser Fædrelandsvennen hver dag, ser mye på den kassa der. Sport er bra. Damehåndball er tingen, sier hun.Fortiden er langt borte og samtidig veldig nær i møtet med 104 år gamle Ida Fredrikke Langfeldt.Hennes liv gir perspektiver.Hun har vært en del av - og blitt dus med - den tekniske utviklingen som totalt har forandret våre liv.- Dere tar alt for gitt nå for tiden, sier hun.- Og selv om dere har all verdens tekniske hjelpemidler, ser det ut som dere har det mer travelt enn noen gang. Vi hadde mer ro, oppi alt hverdagsslitet, vi. Ikke virker det som folk er lykkeligere heller, sier hun.Den gamle damen blir ikke motsagt.Hun har lang fartstid og vet hva hun snakker om.