Kreften har spredt seg. Doktor Olsen har hele sitt yrkesliv pleiet pasienter. Nå er han selv blitt pasient. Han er tynn og svekket, og han vet at kollegene ikke kan utrette stort mer.— Det er jo ikke helbredelse i denne behandlingen, sier han og slår ut med hånden mot stativer, poser og slanger. Han fikk manuskriptet til gjennomsyn etter intervjuet, som avtalt. «Mer håp. Mer optimisme. Mer takk. Det skal være et intervju, ikke en nekrolog», lød tilbakemeldingen. Han dirigerer sine tropper og instruerer sine omgivelser - pressefolk inkludert - til det siste. - Med så mange tusen mennesker som ber for meg, vil jeg ikke slippe håpet. Doktor Olsen har aldri tatt et nei for et nei. Og han gjør intet unntak for kroppens protester.Han får sondenæring gjennom nesen og blodoverføringer inn i håndleddet.- Jeg må få litt mer krefter hvis jeg skal klare å reise til Sørlandet. Jeg vil gjerne hjem til Mandal og håper vi kan klare det når bursdagen er over.Sykehusrommet er lite og malt i gult og grått. Kunst på veggen, moderne utstyr. Radiumhospitalet er blant de beste i sitt slag. Værgudene er i godt slag. Gyllent lys sildrer inn gjennom vinduet.Utenfor anger det liv og vår. Inne kjennes drag av høst. Vi skulle ha møttes i hyggeligere omgivelser. Hos sønnen Odd på Ås, der de to bor mens doktor Olsen får sine ukentlige cellegiftkurer.Men mandag var han så sliten og svak at noe måtte gjøres. Radiumhospitalet ble ikke redningen, men lindringen.Stemningen er tung. Vi har gruet oss til møtet, fotografen og jeg. Kanskje Mama Kari og doktor Olsen også - selv om de sa at de gjerne ville snakke med oss.Minnene trenger seg på. Deres. Og våre.Hvis livet er en reise, har han reist langt, doktor Olsen. Kanskje ikke målt i år, men i innhold. Dagene har vært lange, ti-tolv-fjorten timers arbeid. Dager fylt av sterke opplevelser. Av dramatikk, utfordringer, seire og nederlag.- Jeg har snakket mye med Mama Kari, nå som vi ser slutten komme. Vi er enige om at vi har vært heldige som har fått være med på så mye. Ikke mange har hatt så mye glede i arbeidet som oss. Vi har måttet slåss, og mange har ikke alltid vært enig med oss. Men vi kunne jo ikke la være å gjøre noe av den grunn, sier doktor Olsen.Jeg ser ham for mitt indre blikk, vårt første møte på Haydom. Som en hvit tornado feide han gjennom sykehuset, skrev resepter, sjekket pasienter, gav beskjeder. Sveipet innom snekkerbua og bilverkstedet for å se at alt gikk som det skulle. Han hadde meninger om mye, kunnskaper om mangt. Og krefter til det meste. Et multitalent det går få av på dusinet.Han er opptatt av sine medmennesker. Også nå, når han burde ha nok med seg selv.Han spør hvordan vi har det, hvordan det er i sør. Vi forteller om snøklokker i skogkanten og krokus langs husveggene. Han håper å få se dem. Men jackarandatrærne - disse gigantiske og fantastiske «blomstene» som hver høst hyller hele Haydom og halve Afrika inn i et blått teppe - har han nok opplevd for siste gang.Jeg skriver «nok» mot skyhøye odds, men av respekt for doktor Olsen og Mama Kari.- Nei, vi tror ikke vi sammen kommer hjem til Haydom. Vi hadde en god prat om det i går og er enige om at jeg må tilbake. Jeg må pakke huset. Og så sier han at jeg må være en stabilisator nå som det er så store omveltninger på gang, sier hun.De tror ikke de kommer hjem til Haydom. Men jeg tror de håper. De har en tro som inkluderer det ubegripelige. Undere, mirakler - kall det hva du vil. Mama Kari og doktor Olsen er sikre på at det fins mer mellom himmel og jord enn vi aner.- Vi var en gang på et seminar i London, om helbredelse ved bønn. Da var det en prest som sa: «Take your pill with a prayer». Vi gjør det. Vi ber og vi blir bedt for, sier Mama Kari.- Jeg vil gjerne takke for all forbønn. Det er oppmuntrende å vite at jeg er omsluttet av omsorg, sier doktor Olsen.Mama Kari skjenker vann - han er plaget av manglende spyttproduksjon etter strålingen - og fortsetter tankerekken:- Be og arbeid, det har vært et motto i alt vårt virke. Arbeidet nå består i å fortsette der legene har kommet til veis ende. Han tar en kinesisk malariamedisin vi har brukt på Haydom i årevis. Ny forskning viser at den kan ha positiv effekt på kreft. Og så har min bror, som er professor i mikrobiologi, kommet med en gjærsopp som muligens kan hjelpe.Doktor Olsens kamp mot kreften har vart i over ett år. Det var 29. mars i fjor at de to forlot Haydom. En svulst i halsen ble behandlet med stråling og cellegift på Radiumhospitalet. Behandlingen var vellykket, trodde doktor Olsen og de andre doktorene.Men i høst, ikke så lenge før jul, ble det oppdaget kreft i en nyre. Den ble fjernet og optimismen rådet. Han kom seg på beina. Fikk overtalt legene til å utsette strålingen, slik at han kunne gjennomføre 50-årsjubileet på Haydom i januar.Han klarte det med bravur. Sammen med tusenvis av ansatte og beboere, prominenser og misjonsvenner ble det en flott opplevelse. Med drikkeflaska i beltet og cowboyhatt på hodet - til vern mot en ubarmhjertig sol - var han festens selvskrevne midtpunkt.Han fikk Tanzanias høyeste utmerkelse, overrakt av statsministeren personlig.- Langt viktigere var den innebygde anerkjennelsen av Haydom fra regjeringens side. Og de utvetydige løftene om et sterkere engasjement fra landets side. Vi ble oppfordret til å søke om å bli referansesykehus. Det vil hjelpe mange andre små sykehus og det vil sikre Haydoms fremtid.Og så memorerer han historien. Fra den spede begynnelse i 1955 da det bare var ett eneste hus i området. Til dagens sykehus med fire hundre ansatte og et distrikt med nesten en halv million mennesker. Et bysamfunn rundt sykehuset med skoler, veier, vannforsyning, sysselsetting. Vekst og optimisme. Alt sammen takket være en stabeis fra Mandal, hans alter ego Mama Kari og utallige medarbeidere og supportere både i Norge og Afrika.- Vi har hatt et holistisk syn, vi vil behandle hele mennesket - både kropp og sjel. Mama Kari og jeg hadde en drøm om at Haydom skulle bli et helsemessig kraftsentrum i en stor region, og nå skjer det. Fædrelandsvennen skal ha takk for at sørlendingene ble mobilisert til dåd. Uten denne landsdelen i ryggen og innsatsen fra Haydoms Venner hadde jobben vært umulig. Og så var det et eller annet som eksploderte på Sørlandet Sykehus Kristiansand, nå blomstrer samarbeidet - til glede for begge parter. Nå håper jeg bare at Norad og ambassaden vil henge med finansielt i noen år til, det er ikke gjort på en dag å omorganisere et sykehus, sier doktor Olsen.Han er sliten nå. Engasjementet og snakkingen forsyner seg av de få kreftene han har. Mama Kari rekker ham vannglasset igjen. Og et lommetørkle. Han tar av brillene og tørker bort en svetteperle - eller kanskje var det en tåre.Da jubileumsfeiringen i januar var over dro han igjen til Norge. Mama Kari ble tilbake. - Etter mange måneders fravær «seilte» det på kontoret. Jeg hadde mye å ta fatt på, sier hun.Hjemme ble det konstatert at svulsten i halsen ikke var kurert. Legene ville ikke operere. Men det ville doktor Olsen. Og da blir det som regel sånn. Alene dro han til en klinikk i Sør-Afrika.- De gjorde en kjempejobb. Men nå viser det seg altså at kreften har spredt seg til vitale organer i kroppen. Cellegiften tar hardt på. Jeg var så kvalm i natt at jeg ikke fikk sove. Derfor er jeg ekstra sliten nå. Og jeg klarer ikke spise nok til å holde kroppsvekta. Men jeg håper denne kuren kan gi meg litt mer kraft den tiden jeg har igjen.Han snakker varmt og mye om Haydom. Inntil nylig har han holdt nesten daglig telefonkontakt. Det formår han ikke lenger, men engasjementet er like sterkt.Fra 17. april skal det være ei ukes jubileumsmarkering for Haydom, i Mandal og Kristiansand - et samarbeidsprosjekt mellom Haydoms Venner og Høgskolen i Agder. Det blir gudstjenester i Mandal og Kristiansand og et seminar om «Bistand og misjon» med Bjørn Enes, Terje Tvedt, Tove Strand, Oddvar Espegren og Espen Ottosen som deltakere. Også doktor Isaaki, nestkommanderende på Haydom, og biskopen på Haydom kommer for å delta i markeringen.- Jeg er veldig opptatt av den fremtidige utvikling. Glad for engasjementet her hjemme og for at kirkestyret på Haydom har godkjent den forestående omorganisering. Og så er jeg svært opptatt av at Haydom kan og skal bli et referansesykehus. Det vil innebære et løft både drifts- og kompetansemessig. Jeg er spent på hvem som blir ny medisinsk direktør, det er avgjørende for fremtiden.- Noen favoritt?Doktor Olsen smiler revesmilet. Jeg holder ham mistenkt for å ha både taktiske og strategiske evner.- Nå følger vi spent med på prosedyren. Jeg er opptatt av hvem som vil søke og hvem som får ansvaret videre. Men skriv at jeg er takknemlig for all hjelp - ingen nevnt, ingen glemt - både til driften og omorganiseringen av sykehuset. Vi har møtt så uendelig mange mennesker. Pasienter på sykehuset, kolleger, studenter, flygere, pressefolk, misjonsvenner og mange andre besøkende har frekventert stua vår. Det har vært et privilegium med ti-femten mennesker rundt bordet støtt og stadig - og vi har endt opp med bare venner.Det er ved det spisebordet Mama Kari og doktor Olsen alltid har foldet sine hender, enten nå gjestene har vært hedninger eller haugianere, studenter eller statsledere. «For helse, glede, daglig brød - vi takker deg o Gud», har de sagt i kor.Nå har han ikke mer helse. Og brødet er en gul væske. Mama Karis hånd smyger seg umerkelig inn i hans. Várt, av kjærlighet. Forsiktig, på grunn av kanyler og slanger.Hun leier ham. Akkurat som på Haydom. Når han strenet av gårde med flagrende legefrakk-skjøter og hun kom stabbende noen skritt bak. Så tok hun handa hans. For å dempe tempoet, kanskje. For å vise sin kjærlighet, den som har tålt alt.I alle fall er det slik jeg husker dem. To gamle, hvithårede mennesker på Haydoms røde jord, nesten alltid hånd i hånd. Han den hvite tornadoen. Hun et lykketroll, tryggheten selv - og så velsigna ujålete i det blå kjøkkenforkleet.Han har spilt førstefiolin, men det er hun som har holdt notene. Alltid til stede. Alltid til støtte.Også nå.Hun skjenker vann, gir ham lommetørklær og kjærlige blikk. - Jeg prøver å ta det pragmatisk. En dag av gangen. Jeg vet vi blir bedt enormt for, det bærer. Jeg sover godt om natta. Vi har det trygt og godt sammen om dagen. Jeg håper vi får en fin bursdagsmarkering. Svein, Øystein og Bjørg har kommet hjem fra Tanzania, Knut fra Jordan, Anna Kari fra Thailand. Alle seks barna og den nærmeste familien er her. Og så håper vi på å kunne flytte til Mandal. Vi tar en dag av gangen. I går trodde jeg det skulle bli få dager. I dag tror jeg kanskje det blir noen flere, sier Mama Kari.- Jeg er optimist, lyder det lavmælt fra senga.Det har han vært i hele sitt liv.Og doktor Olsen er ikke typen som løper fra sine prinsipper på livets siste langside.kjetil.anthonsen@fedrelandsvennen.no