RISØR/OSLO: Thomas ble alvorlig såret i det hardeste slaget norske soldater har vært involvert i siden andre verdenskrig, i Tutak i Afghanistan 2. mai 2010. Fædrelandsvennen fortalte hans gripende historie i fjor sommer. Den da 28 år gamle eksplosivrydderen ble skutt under oppdrag. Prosjektilet gikk rett gjennom kroppen hans. En dramatisk redningsaksjon og en serie gode enkeltavgjørelser gjorde at han berget livet med minst mulig margin.
Soldatene fra Tutak-kampen fremheves som helter av Forsvaret, og er alle dekorert etter hendelsen.
— Handlingen i avdelingen var preget av stridsevne, profesjonalitet, erfaring, personlig innsats, mot og godt lederskap, står det å lese i en rapport som er laget av en evalueringsgruppe ledet av oberst Ole-Asbjørn Fauske. Gruppen er spesielt imponert over hvordan soldatene klarte å fortsette striden selv om de var skadde.
Tilbakeslag
Hjemme ventet Nysteds familie og kjæreste. De fryktet det verste.
Da Thomas kom til Ullevål sykehus og svevde mellom liv og død sa Caroline opp jobben sin og flyttet inn på sykehushotellet.
Dette er historien om lysten til å leve
Boken er historien deres. En fortelling om soldatens dramatiske kamp, men også fortellingen om de som venter hjemme — og om kjæresten som setter livet på vent for å hjelpe den sårede.Thomas har hatt en krevende rehabilitering, og kroppen får av og til tilbakeslag. Senest rundt juletider, to og et halvt år etter skuddet, måtte han tilbringe seks uker på sykehuset etter to tøffe operasjoner.
Nasjonalsangen
Tittelen på boken er hentet fra nasjonalsangen. "Også vi, når det blir krevet", lyder nest siste linje av sangen vi spiller når idrettsutøvere går til topps og barn feirer 17. mai. Thomas har fylt strofen med alvor.
— Jeg lærte disse ordene da jeg var liten gutt. Jeg la ikke så mye i det før, men vi har tenkt mye på det etter jeg ble skadet, sier Thomas. Han følte det som sin plikt å reise til Afghanistan tre ganger siden han var yrkesmilitær.
— Jeg tenkte mye gjennom de mulige konsekvensene før jeg reiste ut siste gang. I ytterste konsekvens kunne jeg være nødt til å gi livet mitt. Da må man vite hvorfor man gjør det, fortsetter Thomas.
— Kan man kreve det av folk?
— I Norge er en større og større del av styrken vår profesjonelle soldater. Folk må tenke gjennom det før de tar jobb i Forsvaret. Men vi kan ikke sende folk mot sin vilje, sier Thomas. Selv har han følt på plikten om å bidra med sin kompetanse som eksplosivrydder når det har vært krevet – som det var da Norge ble rammet av terror 22. juli 2011. ## - Ikke igjen
Det hadde gått ett år og to måneder siden Thomas Nysted kom hjem fra Afghanistan på båre. Thomas og Caroline har akkurat hørt et høyt smell fra Oslo sentrum når offiseren får en telefon. "Jeg må dra", sier han kort til samboeren sin."Ikke nå. Ikke min Thomas igjen", tenker Caroline.
— Jeg ville bare tape ham fast til gulvet, sier hun. Men begge skjønte at han måtte ut å bidra.
— Jeg fikk en skikkelig vond følelse da jeg skjønte at han måtte dra. Jeg tenkte at han ville få slippe. Han var jo skadet, jeg syntes nesten det var frekt at de i det hele tatt spurte ham. Men jeg så jo på ham at han var klar, skriver Caroline i boken.
— Jeg tenkte etter hvert at det var min plikt å slippe ham, sier hun nå.
Morgenen etter sto hun grytidlig opp og smurte niste til Thomas og de andre gutta som skulle ut å søke etter flere bomber rundt regjeringskvartalet.
Falt ned
Caroline krevde også av seg selv at hun skulle være der hele tiden for Thomas. Hun sluttet i jobben. Hun lot være å henge med venner, og brukte all sin tid på kjæresten. Trøstet etter marerittene, hjalp med det han ikke klarte. Oppe i alt glemte hun seg selv. Når Thomas var på vei opp, falt hun ned.
Samboeren fikk aldri tilbud om hjelp. Da hun trengte psykolog oppsøkte hun en selv. Sammen har de nå kjempet seg opp, og etter hvert har også hun fått bevis på at Forsvaret anerkjenner hennes jobb. I vinter fikk hun en såkalt "coin" som takk for innsatsen.
— Det betydde mye for meg. Det hadde jeg ikke trodd, sier Caroline. De er glade for at Forsvaret nå ser ut til å anerkjenne innsatsen for dem rundt også.
— Nå har vi det veldig bra. Midt oppe i alt det vanskelig er det en kjærlighetshistorie, sier de. Men de vet at det er en X-faktor i livet deres, kroppen til Thomas. Det vet ikke når det er tilbakefall, men håper det skal bli færre med årene.
Nå studerer de begge. Thomas tar bachelor i freds- og konfliktstudier på Forsvarets regning, og skal fortsette som offiser. Caroline tar master i familieterapi.
— Vi ser relevans i begge studiene, smiler de mens de sitter på Frognerseteren dagen før boklanseringen i Oslo. Ved siden av holder de foredrag for veteraner og andre gjennom sitt eget firma Amor Fati, elsk din skjebne.
Mood lytter til kritikk og anbefaler boken
— Alle som tjenestegjør i Forsvaret bør ha denne boken på nattbordet, og den kan være til glede for alle som opplever traumer gjennom ulykker eller sykdom, sier generalmajor Robert Mood .
Han er Forsvarets første veteraninspektør, og har hatt Thomas Nysted som rådgiver.— Jeg har hatt gleden av å lytte til Thomas som ressursperson gjennom hele hans reise. For to dager siden fikk jeg boka av ham, og jeg leste den raskt ut. Det er en bok som er vanskelig å legge fra seg, sier Mood. Generalmajoren har vært sjef for FNs observatørkorps i Midtøsten og i Syria, har ledet Telemark Bataljon og vært generalinspektør for Hæren.
Mood mener boka skiller seg ut fra det som er gitt ut tidligere fordi det er en lavmælt fortelling med stor kraft.
— Det kunne like gjerne handlet om ulykke eller sykdom. Historien bør være en inspirasjon for alle som skal ta fatt på veien videre.
Mood peker på at Nysted-paret kommer med en del tydelig systemkritikk.
— Det er jeg lydhør for, og som Forsvarets veteraninspektør tar jeg kritikken med meg videre, sier Mood.